Ingar Knudtsens
Våpensøstrene
ET SÆREMNE AV:
PROBLEMSTILLING:
Ta for deg trilogien om våpensøstrene av Ingar Knudtsen.
Og gjør rede for kvinnerollen han framstiller som den riktige i serien.
Innholdsfortegnelse
- 6. Våpensøstrene
- A. Analyse
- B. Noen av karakterene i boka
- C. Likestilling og religion
- D. Gudstro og selvfølelse
*
Margrethe Johansen om seg selv
Jeg er egentlig født i Kirkenes, men sier at jeg er fra Vadsø, selv om jeg har bodd på veldig mange plasser og i flere hus enn jeg har tall på. Jeg har hatt to friår. Ett år på folkehøgskole i Pasvik (ved russegrensa i Kirkenes). Det andre friåret jobbet jeg i barnehage. Nå går jeg siste året på media og kommunikasjon i Bodø. Jeg er eldst i klassen, men trives godt.
Innledning
Jeg har valgt å skrive om Ingar Knudtsen og hans Amasone-serie. Jeg har lest to av bøkene i serien før, og likte det jeg leste. Jeg valgte Amasone-serien på særoppgaven fordi jeg vil jobbe med noe jeg vet at jeg liker. På forhånd vil jeg si at jeg ikke er noen rødstrømpe, og har ikke valgt ut disse bøkene for å poengtere noen kjønnspolitiske poeng.
Da jeg første gangen skulle til å lese bøkene, var jeg veldig skeptisk. Jeg liker ikke fantasy-sjangeren, verken innenfor film eller bøker. Og jeg syntes selve konseptet med krigerkvinner i et kvinnedominert samfunn, virket altfor søkt og spesielt for meg. Alle har sett påtrengende TV-serier og filmer om sterke kvinner, hvor budskapet om at kvinner også kan, er altfor påtvunget. Men da jeg begynte å lese, forstod jeg at forfatteren ikke hadde skrevet bøkene kun for å tiltrekke jenter til fantasy-sjangeren, eller for å lage oppstyr for å få ekstra PR . Jeg forstod politikken bak, og Ingar Knudtsen klarte å overbevise meg om hvorfor for eksempel heller kvinner enn menn burde fått lov til å ta liv.
Jeg mener, at når man leser en bok som forandrer ditt syn på verden, er den verdt å skrive særoppgave om.
“La hennes vilje skje.”
Ingar Knudtsen
- Navn:
- Ingar Knudtsen
- Født:
- 1944, Smøla
- Oppvokst:
- Kristiansund
- Priser:
- NOVA-statuetten for beste norske novelle i 1973 for novella: “Planetfall”
- NOVA–statuetten for romanen: Jernringen (1976)
- Politikk:
- NKU som fjortenåring.
- Sosialistisk Folkeparti, 1962.
Historien om meg er på mange måter historien om mine bøker.
De har dominert mitt liv, overtatt det, og gitt meg en stor del av min identitet.
Våpensøstrene
Analyse
I den første boka, blir vi kjent med de mest sentrale skikkelsene i serien. Vi møter De som er Gudinnas utvalgte; krigerinnen Ata Dorje, slavejenta Tanitsja, og krigerprestinnen M’bela Wa Askari. De gjennomgår hver sine prøvelser, og vet ikke om hverandre. Historiene går parallelt med hverandre til de møtes. Vi blir kjent med andre sentrale skikkelser, som øversteprestinne Zoella, legejenta Unje, Jelamar, og datteren som blir reddet fra en fæl og uviss skjebne av M’bela. Vi er med damene fra de ikke vet om hverandre i det hele tatt, og prøvelsene de må igjennom før de møter hverandre. Til de møtes for første gang, og er usikre på hverandre, til de blir så gode venner at de er villige til å dø for hverandre. Vi er med dem mens Ata og M’bela prøver å lære opp jentene i våpenbruk, og vi blir med dem på deres første tokt. Og blir faktisk glade med dem, når de lurer høvdingen og resten av landsbyen. Både Tanitsja og M’bela er med i et følge av flyktninger, og alle møtes på samme plass. Etter litt overbevisning klarer de tre utvalgte å bevise for folket at de er Gudinnens utvalgte.
Akkurat denne dagen starter de en ny tidsregning, året er nå null! De slår seg sammen, og lager sitt eget samfunn. Et samfunn hvor de må lære hverandre å kjenne, og hverandres måter å dyrke Gudinnen på må sammensmeltes. De må finne ut hvilke regler som skal gjelde, hvem som har hvilken rolle i den nye landsbyen, og hvordan militæret skal bygges opp. Ikke alle er like enige, noen foreldre er mer opptatt av at jentene skal gifte seg og få barn enn å bli krigere.
De dreper ikke uten grunn, og stoler stort sett på alle. De tar flyktninger til seg, samtidig som de vinner land på alle kanter. Det er ikke overdrevne beskrivelser av blod og gørr i boka. Sånn sett er den veldig realistisk, og det er ikke alltid det går like bra med kvinnene.
Amasone-trilogien er en fantasy-roman, selv om det ligger mye realisme til grunn i boka. Forfatteren sier selv at boka er en pre-historisk roman der fantasi, magi og religion er tilstedeværende rett og slett fordi det er det hovedpersonene tror på. (Hentet fra e-post fra forfatteren.)
Vi finner et vev av handlinger. Vi blir først kjent med hver og enkelt av de utvalgte parallelt med hverandre, og etter det store møtet får vi inn andre handlinger som har betydning for historien. Parallell handling er gjennomført gjennom hele boka. Men da Sarai forsvinner, og M’bela finner ut at hun mest sannsynlig er ute for å drepe nagarier, hovedfienden etter at de opprettet den nye landsbyen, Jelamar - da skjer ikke parallellhandlingen i forskjellige kapitler. På filmspråket ville vi kalt det for kryssklipping. Noen kan mene at dette er en primitiv måte å skape spenning på, men jeg mener at dette virkemiddelet ikke blir klisjé i denne sammenhengen. Det er genuint og spenningsoppbyggende. Hovedkonflikten i serien vil jeg si er kjønnsspørsmålet. Det er et tema som dukker opp til stadighet. Hvilken straff er passende for ei jente som har en affære med en soldat som slettes ikke er på deres side?
Boka bygger seg stadig opp mot nye konflikter. Men jeg vil si at vendepunktet er når Ata som alltid har blitt sett på som den øverste av prestinnene, blir myrdet av en tidligere øversteprestinne som ble forvist. Dette forandrer mye, og byen blir kalt opp etter henne, Atador. Det blir grunnlagt enda en by til ære for krigerkvinnene. Jelamar.
Det er lite bruk av bilder i boka. Jeg kan se en viss sammenligning med den gamle saga-diktningen. Det er ikke mye overforklaringer, utenom det som er generelt. Andre sammenligninger med saga-diktningen, vil jeg si at bøkene følger en kronologisk rekkefølge. Om det ikke skjer noe på en stund, så står det hvor lang tid det er gått til noe av interesse skjer. Om forfatteren bruker dette bevisst er ikke lett å vite. Det er likheter, men om det har så mye å si, er jeg ikke sikker på. Replikkene er lite stilisert, jeg vil si at det er ærlige replikker. Alle har forskjellige måter å uttrykke seg på, og gjennom dialoger skjønner vi at for eksempel M’bela viser seg å ha diskusjonsevne og vet å prate for seg. Det er klart at menneskene i fortellinga er sterkt preget av sin religion, men det er mye forskjell på de forskjellige karakterene.
“Det er umulig! Mødre bringer livet inn i verden,
Gudinnens døtre og sønner.
Du vet hvem mor di er, far kan hvem som helst være!
Det strir mot naturen det du sier.”
*
Noen av karakterene i boka
Ata Dorje:
Representerer hensikten med tro, også på en argumenterende og hensiktsmessig måte.
Hun er den første kvinna vi møter. Hun har kommet bort fra følget sitt, og er sterkt medtatt. Det er lett å skjønne at hun er en erfaren kriger. Ikke bare på grunnlag av at det faktisk står i boka, men på grunn av tankene hun gjør seg når hun finner en mann hun ikke kjenner ved et bål, måten hun tenker på, og at hun er så frossen at hun ikke bryr seg om vanlig skikk og bruk. Allerede nå forstår vi hennes holdning til menn. Når mannen reiser seg opp og hun ser penisen hans. Ikke blir hun redd, men tenker med seg selv at han ikke kan være særlig mandig når penisen hans er så liten. Ata er ei stor krigerinne også før hun får vite at hun er ei av Gudinnas utvalgte. I det nye samfunnet får hun rollen som hærfører, og tar ansvar for å trene opp jentene med våpen. Ata har den evnen at hun kan alle språk. Man får også ta del i hennes romantiske side, hun møter en mann rett før hun blir henrettet av Zoella.
– Så red Ata av gårde, og hun så seg ikke tilbake.
“Der jeg kommer fra, finnes det ingen større ære for ei kvinne enn å være kriger.
Der tillater vi ikke menn å bære våpen, verken til krig eller jakt.
Hvis dere hadde gjort det samme, hadde dere kanskje ikke vært på flukt nå?!”
(Ata setter Zoella på plass, etter deres aller første uenigheter.)
M’bela Wa Askari:
Ei sort krigerprestinne, opprinnelig fra Egypt. Vi møter M’bela mens landsbyen hennes er i ferd med å bli beleiret av barbarer. Hun mobiliserer den ellers så fredelige landsbyen som best hun kan. Men barbarene seirer i slaget, og hun blir selv voldtatt og slått. En mann skjærer av henne det ene brystet. Dette er noe som preger hennes personlighet veldig mye, hennes lynne, forakt for menn og hennes indre tanker har mye med denne episoden å gjøre. Hun prater ikke mye om det. Da hun oppdager menn i kjortler og som driver med ofring i Gudinnetempelet blir hun rasende. Helt uventet kommer endelig beviset til M’bela fra Gudinnen på at hun ikke bare handler rett, men at hun også faktisk er ei av Gudinnas utvalgte. Da “presten” truer henne, faller det plutselig en øks på gulvet foran henne, og Gudinnen på maleriet mangler en øks i den ene hånda. M’bela er ei meget klok kvinne. Hun kan rote seg borti uenigheter med menn som kan ende meget alvorlig men klarer alltid å ro seg i land, slik at alt ender fredelig, men hun likevel har vunnet.
Tanitsja:
Slavejenta som ble ei av Gudinnas utvalgte. Hun er ei virkelig samfunnsbygger. Hun kommer på en av de viktigste lovene. De vet at den blir upopulær, men siden de må konsentrere seg om å få bygget landsbyen, og få en skikkelig infrastruktur, slår den igjennom. Loven om at alle jenter må drepe en fiende før hun kan gifte seg. Hun er veldig rettferdig, og støtter til og med mennene i enkelte saker. Hun ser ingen problem i at menn skal kunne få lov til å veve. Og hun får forslaget sitt gjennom, selv om flyktningene fra sør mener at veving er noe hellig som er forbeholdt kvinner. Tanitsja dreper sin første mann da Ata har tatt med en til fange og prøvedukke. Det eneste hun tenker på er at hun endelig kan gifte seg. Etter Atas død, blir hun kalt dronning, noe hun selv tar avstand fra. Tanitsja liker ikke klassifisering av mennesker og ser fullstendig bort fra en slik tittel.
“Ingen kvinne skal fra nå av kunne ha samleie med en mann,
få barn og gifte seg før hun har drept minst en fiende i kamp.”
Zoella:
Representerer fundamentalismen i religion, et viktig maktspørsmål til og med i dag. Hun har problemer med de andre flyktningene med en gang de starter en samtale. Zoellas sluskap har ingen hindre. Til og med da hun ble tatt til fange, og ble slave, klarte hun å lure seg oppover på rangstigen. Hun er så dyktig at hun manipulerte prinsen til å angripe Atador. Der kunne hun selv ta blodhevn for sin flaue avskjed med sitt eget folk. Hun dreper Ata, helt uten videre. Dette får katastrofale følger for resten av byen.
“Vær hilset, fremmede. Kom med fred og bli møtt med fred.”
Jelamar:
Blir reddet av Ata, da hun red gjennom Tyvenes By. Jelamar og datteren Hizah, var på tur til å bli solgt av broren til den avdøde mannen hennes. Når hun møter Ata, får hun trening i våpenbruk. Hun får også oppleve hvor godt og trygt det kan være med intimitet. Det er veldig forståelig at Jelamar og M’bela finner hverandre. Ingen av dem er så veldig trygge på menn etter hva de har gjennomgått.
Hun skulle dø for noe som var verdt å dø for. Ikke på kne, ikke som slave som hun en gang hadde vært.
Unje:
Er lærlingejenta til legen i landsbyen. Da landsbyen blir okkupert av barbarer leger hun sårene til M’bela, og blir med henne på hennes lange ferd. Hun blir legen i Atador. Unje er ei fredelig dame, som tar personlig avstand fra vold og drap. Hun er vegetarianer, og sier selv at hun vil heller dø av å ha smakt på for mange farlige planter og røtter, en å spise kjøtt. Hun møter stadig på etiske problemer, men gir som regel etter. Som den gangen M’bela ville ta over et skip fult av slaver. M’bela ville forgifte mannskapet, men la slavene leve.
Zilla:
Moren til Zilla har levd i en landsby hvor de tilber Gudinnen, før barbarer kom og en av soldatene giftet seg med henne. Zilla har lært mye av moren om Gudinnen, og dette er noe hun kan bruke til å lure ei av de andre konene til faren, som så gjerne vil ha et guttebarn. Hennes oppgave, når moren plutselig blir borte, blir å ta vare på broren sin. Og dagene bruker hun til å irritere seg over hvor mannssjåvinistisk han har klart å bli. Zilla blir dømt til steining etter en forferdelig voldtekt. Den første som kaster stein på henne, er faren. Det som redder henne er ankomsten av et stort skip, og M’bela tar henne og Sarai, jentungen til ei av de andre konene til faren.
*
Likestilling og religion
Her er det kvinner som absolutt står i fokus. Det kommer klart fram at kvinner er menn overlegne. Et eksempel på dette er at menn ikke får bære våpen, eller drepe. Atador er en smeltedigel av mennesker med forskjellige tradisjoner innenfor religionen. Selv om alle tilber Gudinnen, har alle forskjellige måter å gjøre det på. Men i Atador er det ikke tvil om hvem som bestemmer. Det er ikke de som vil ha makt, og har spredt gudsfrykt for å klatre på rangstigen som bestemmer. Det er Gudinnens egne utvalgte som har vetorett om hvordan samfunnet skal være, og det er ikke tvil om hvem som er utvalgt. Noen prestinner synes det er greit med kvinnelige tempelvakter, men ikke krigerprestinner. Hvorvidt menn også skal få lov til å bli prester, er også et tema. Dette er noe vi kan knytte opp til dagens samfunn også. Det er ikke så lenge siden kvinner fikk lov til å bli prester innenfor kristendommen. I boka står det at i sør var praksisen slik at hvis en mann gjeldet seg for Gudinnens skyld, kunne han bli prest. Ofring av dyr og mennesker ble forbudt i Atador. Men i alle samfunn vokser det fram subkulturer som ikke vil følge samfunnets levemåte. M’bela oppdager to menn i prestekjortler, som nettopp har praktisert et offer-rituale inne i Gudinnetemplet. Det ender fatalt for den ene. Ikke fordi han praktiserte sin overbevisning, men fordi han gjorde noe ulovlig, og truer M’bela på livet. Det er slettes ikke fritt fram for menn under denne religionen. De mennene som vil følge Gudinnen, underkaster seg. Det er kvinnene som velger seksualpartner, og om de skal gifte seg eller ikke. En enighet er det selvsagt, men om ei kvinne bare vil ha sex, blir hun ikke hengt for å skitne til mannen. Amasonene forstår at seksualitet er noe naturlig og fantastisk, som skal nytes og ikke brukes for å bevise sin overlegenhet. Selv om menn underkaster seg, er det likevel ikke som i mannsgud-tilbedende religioner, hvor kvinner blir en manns eiendom eller blir drept om hun handler eller tenker på tvers av religionen. I Atador får de som ikke vil følge gudinnen dra sin vei. Det eneste som straffes er lovbrudd og forræderi. Som i alle religioner og samfunn, er det skille mellom gammel og ung. I en samtale mellom M’bela og en gresk soldat, prøver hun å forklare den fascinerte soldaten om deres samfunn. Hun begrunner påstanden om at kun de som gir liv har rett til å ta liv, med at det er kvinner som gir liv. Hun sier at mensblodet klumper seg sammen til et foster når Gudinnen vet at kvinna er klar for det. Og at menn ikke har noe med saken å gjøre. Dette er noe ungjentene fniser av, da de vet at dette ikke er tilfelle. Det er flere grunner til at kvinnene i Atador ser skeivt på menn som tilber mannsguder, de fleste kvinnene i Atador har bodd i landsbyer som er blitt tatt over av barbarer, og kvinner er blitt voldtatt og slått. Kvinnene som har bodd i byer hvor de tilber mannsguder har ikke hatt noen rettigheter og er blitt underkuet hele sitt liv.
– Men hvordan kan jeg da kjenne igjen de sanne troende?
– Lytt til hjertet ditt. Ofte er det visere enn hodet.
Og de virkelige vantro, de tilber mannsguder!
*
Gudstro og selvfølelse
At religiøse mennesker som oftest har god selvfølelse er nok fordi de har et mål de streber etter. De vil bli mest mulig lik den guddommen de tilber og ivrer etter å tilfredsstille han/henne. Min teori er at når du tilber noen så mye, vil du bli lik den evt. Guden du tilber. Amasonene ser opp til alle de forskjellige egenskapene Gudinnen har, og vil bli like sterk som henne. Gudinnen er idealet, hun får amasonene til å tro på seg selv. Amasonene sier at Gudinnen hjelper den som hjelper seg selv. De har en Gudinne som hjelper dem til å tenke selv, ta ansvar for det de gjør, bli sterkere og smarte krigerinner. Jeg tviler sterkt på at kvinnene hadde vært så store og stolte, hvis de hadde tilbedt en mannsgud som favoriserer kvinnen i den grad Gudinnen gjør. Det har noe med å kjenne seg igjen å gjøre.
“Gudinnen hjelper den som hjelper seg selv.”
Avslutning
Jeg har lært hvor mye man må ta stilling til for å bygge opp et samfunn. Og viktigheten av å respektere andre religioner. Jeg mener at de utvalgte håndterte det meste på riktig måte, men jeg tviler sterkt på at religionene hadde overlevd i dag. Men man kan jo ta budskapet med seg, og hovedlinjene. Nemlig hvordan de håndterer fiender, hva man skal se på som en trussel, og respekten for det levende mennesket, selv om man er en kriger.
Jeg har lest flere bøker av Ingar Knudtsen:
Kalis sang, Havheksen og For at jeg kan ete deg. I alle bøkene har kvinner en svært sentral rolle. Men jeg valgte Amasone-triologien, fordi den interesserte meg mest, og jeg ble dradd inn i politikken.
“Kvinnene glemte at makt til syvende og sist er et spørsmål
ikke bare om å være herskerinne over livet, men også over døden.
Makt gror også ut av piler, spyd og sverd!”