Særemne:

Våpensøstrene av Ingar Knudtsen

Av Stine Emilie Hansen

Innholdsfortegnelse

Forord

Del 1:
Bibliografi
Del 2:
Tittel, kapitler, utseende
Handlingsreferat
Persongalleri
Miljø, tid, tema, språk
Egenvurdering

Forord

Hei! Jeg skal nå fortelle deg en del om boka Våpensøstrene. Den er skrevet av Ingar Knudtsen. Det ser du på forsiden også. Men først vil jeg fortelle deg litt om hva jeg tenkte da jeg fikk oppgaven.

Da vi fikk vite at vi skulle ha en slik oppgave, ble jeg faktisk litt irritert. Skal vi virkelig ha en stor oppgave på toppen av alt det andre vi har å gjøre? Vi har masse på arbeidsplanen, vi har en stor dunge med internasjonale prøver og vi skal ha eksamen, prøveeksamen og andre prøver. Skal vi liksom ha tid til dette i tillegg?!

Så fikk vi oppgaven. Jeg tenkte at dette går aldri! Vi har litt over en måned på denne oppgaven! Vi skal lese, finne info og skrive om det!

Så fikk jeg lånt meg en bok og begynte å lese. Det var unnagjort på under en uke. Så hadde jeg da ganske god tid til å finne info. Da dette var gjort var jeg ovenpå. Jeg fikk skrevet og levert disposisjonen lenge før jeg skulle. Da streika dataen! Selvfølgelig.

Heldigvis så bor broren min i nabohuset inntil de får flyttet til det nye huset som de holder på å pusse opp. Og så har de bare et ganske lite hus å bo i, og dataen deres står inne hos oss. Jeg fikk lov til å bruke den.

Oppgaven var reddet.

Nå leser jo du den så bror sin data er da logisk nok ikke kaputski.

I disposisjonen har jeg skrevet at jeg skulle skrive i forordet om hva jeg tenkte da jeg fikk oppgaven og om denne boka var til noen. Og er det ikke koselig at den er det? Jeg har bestandig ønsket at en bok var til meg.

Uansett. Denne boken er til Siri og Lynda.

Så fortsetter vi videre i denne oppgaven da …

Del 1

Bibliografi

Utgivelser

Ingar har gitt ut en rekke bøker. Den første var Dimensjon S og den kom ut i 1975. Den siste boken han har gitt ut så langt er Nekromantiker som kom ut i 2004. Her finner du en oversikt over alle bøkene han har skrevet så langt.

Sjanger

Bøkene hans er for det meste science fiction bøker og fantasy bøker. Som jeg så i biografien har han sagt at han er en feminist, og 80% av hovedpersonene i bøkene hans er kvinner. Den boken som jeg har lest er definitivt en fantasy bok. Nå skal du få høre hva han selv har sagt om den og hva andre har sagt om den.

Hva som er sagt om boka Våpensøstrene

“Ei rekke nokså sære tilfeldigheter gjorde at dette manuset ble sendt til Bladkompaniet. Det ble i utgangspunktet et nokså underlig møte mellom en forfatter og et forlag som ikke helt snakket samme språk (for ikke å si skrev samme språk). Til tross for baksidetekstens antydning er dette nokså langt fra å være en underholdningsroman sett fra forfatterens synspunkt. Når forlaget så valgte å behandle manuset/boka som noe hverken-eller og gi boka ut innbundet men ikke helt innbundet, blande seg inn i språket i boka på en for forfatteren vanskelig måte, og dertil hive på et omslag som også var en mellomting mellom fantasy og underholdningsroman (mer det siste enn det første), så kjentes det ikke helt godt.

Boka ble skrevet i irritasjon. Over den måten amasonenes samfunn ble beskrevet på i fantasylitteraturen. Særlig i amerikansk fantasy. Definert på menns premisser som onde og “unaturlige”. Jeg ville skrive ei bok der amasonene sjøl fikk legge premissene. Reaksjonene på boka ble overraskende sterke. På ei bok der handlinga finner sted for rundt regnet tre tusen år siden! Jeg har skrevet mye som jeg trodde var provoserende, og var ikke uvant med sære reaksjoner, men dette overgikk alt. Trusselbrev og telefoner, nittini prosent av dem fra menn, noen av en slik art at jeg faktisk måtte ta dem ganske alvorlig, andre mer uskyldige (?) med påstander om at jeg ville komme til Helvete eller et tilsvarende sted for min bespottelse av den hellige Gud og Allah og Mitra og Mannen og hvem vet hva. Disse reaksjonene aleine var nok til å få meg til å forstå at denne historia absolutt ikke kunne slutte med den første boka. Samtidig ble det enda vanskeligere å forstå og godta at dette materialet ikke skulle komme ut i ei helt tilfredsstillende litterær form. Jeg fikk ta det som ei utfordring. Jeg oppdaget fort at Bladkompaniet var et sted med interessante mennesker som det faktisk gikk an å komme på talefot med. Men også et sted der kommersiell forsiktighet av og til syntes å gå på den litterære helsa laus. Hvis jeg noen sinne har skrevet ei kultbok, så må det være Våpensøstrene. Den nekter plent å dø, og jeg får reaksjoner på den til dags dato. De fleste nå heldigvis positive. Men i grunnen var jeg tilfreds med raseriet også… "

– Ingar Knudtsen

“Verden var i fare. Nye profeter spredte flammer og død. Kunne kvinnenes samfunn reddes fra undergang og utryddelse…? En fantastisk roman om livsvilje og tapperhet, hat og frihet! “Denne kampen står om noe viktigere enn livet. Vi kjemper for et samfunn der kvinner er mere enn menn, der mødre er mere enn fedre. Der døtre æres - og ikke drepes ved fødselen eller blir familiens slave, som kan selges av en allmektig far…” Ata Dorje, M’bela og Tanitsja er utvalgt til å kjempe for sine liv, og for de kommende generasjoner. Våpensøstrene er Knudtsens viktigste bok hittil. En fantastisk fortelling om mannssamfunnets voldtekt av Jorden – en historisk underholdningsroman med alvorlige undertoner.”

– Noen fra forfatter.net/knudtsen/

“Resultatet har blitt passe mye spenning, flere sterke kvinneskildringer og en passende dose religionshistorie om de amasonemytene forfatteren har brukt flere år på å studere.”

– Tore G. Bareksten i Ny tid

“Du blir engasjert i handlinga. Og engasjement er ikkje nødvendigvis knyta til enighet. Eg trur dei aller fleste vil reagere sterkt på boka, på ein eller annan måte.”

– Norunn i Driva

Priser

Han har også fått noen priser for sitt skriveri: Han har fått mange NOVA-statuetter. Disse prisene får man ved at de som leser bladet NOVA, stemmer deg fram. Dette bladet er ikke gitt ut siden 1976, men på de få årene fikk han to NOVA-statuetter. En i 1973 og en i 1976. i tillegg går det rykter om at pga fusk med stemmesedlene så ble han snytt for en NOVA-statuett for novellen “flukten”.

Ingar har også fått så mange NORCON-priser (oppfølgeren til NOVA) at han har mistet tellinga…..

I 1987 fikk han Kristiansund bys kulturpris for hans forfatterskap i sin helhet.

Men de aller beste prisene han har fått, er all den gode responsen på bøkene hans.

Del 2

Tittel, kapitler, utseende

Tittel

Jeg mener at tittelen sier i høyeste grad sier noe om boka. Tittelen er jo Våpensøstrene og boka handler jo om tre kvinner som er utvalgt av gudinnen til å være en slags søstre, nemmelig våpensøstrene.

Denne boka er utgitt første gang i 1987. Den boken som jeg leser er gitt ut i 1987, så det betyr da at dette er en førsteutgave av denne boken.

Forlaget som har gitt ut denne boken er da Bladkompaniet. Det sier seg selv hvis du har lest bibliografien. Det var jo Bladkompaniet som fikk Ingars forfatterskap på fote igjen.

Om kapitlene

Boka er delt opp i 13 kapitler. Hver av disse kappitlene har en undertittel. Disse undertitlene sier mye om hva som skjer i dette kapitlet. Akkurat som tittelen på boka sier noe om boka, sier disse kapitel titlene noe om hva som skal skje i dette kapitlet. For eksempel så heter kapitel 4 Tyvenes by. Av det jeg har lest før forteller dette meg at Ata Dorje nå skal inn i tyvenes by.

Boka er for det meste kronologisk oppbygd. Alt skjer på rekke å rad slik det ska, men i begynnelsen får man tre historier som flettes inn til en. Disse foregår da samtidig, og møtes etter hvert.

Utseende

Jeg synes denne forsiden illustrerer historien meget godt. På forsiden ser vi tydelig Ata Dorje, med byen hun og M’Bela og Tanitsja grunnlegger sammen med flyktingene fra nord og sør. På sidene ser man helt klart de spektakulære fjellene som er en diger port inn til byen. Disse fjellene gir dette folket store fordeler når noen angriper byen.

Øverst på baksiden står det litt om hva boka handler om. Nedenfor der står tittelen på boka og så kommer det et lite utdrag fra boka. Nederst på denne baksiden finner man ett bilde og litt informasjon om Ingar Knudtsen. Helt nederst finner vi da en strekkode fra butikken og en strekkode fra Lyngen bibliotek som henviser til at denne boka er lånt fra Lyngen bibliotek.

Ryggen består av forfatterens navn, som da er Ingar Knudtsen, tittelen på boka, som er Våpensøstrene, og ett lite merke som det står fantasy på. Dette merket er der for å informere oss om at dette er en fantasy bok.

Bokas format er
lengde ca 20,5 cm
bredde ca 13,5 cm
tykkelse ca 2,5 cm.

Det er ingen bilder inni. Jeg mener at det er bra fordi, når man leser fantasy-bøker aå bør det ikke være bilder. En skal bruke fantasien selv, og se slike bilder som man lager i sitt eget hode.

Handlingsreferat

Den første vi møter er Ata Dorje. Hun har gått seg bort i en snøstorm og svirrer forvirret omkring. Tilslutt kommer hun seg i ly, men en annen person har allerede funnet denne plassen. Denne mannen og Ata kommer i kamp. Hun blir utrolig nok slått ut av denne kampen og sverdet hennes brekker! Det var veldig rart at hun tapte kampen fordi hun er Gudinnes yndling og mester med sverd.

Når hun så våkner er hun kommet seg til en landsby. Hun er i T’mogurakes hus. Hans familie hadde vente Ata i mange generasjoner. Hun er nemlig utvalgt av Gudinnen og her ett oppdrag hun skal utføre. Det tar lang tid før T’mogurake får vite Atas oppdrag fra Gudinnen, så Ata har mange turer i skogen med hesten sin Brun. En dag hun er ute på jakt blir hun angrepet av en leopard. Leoparder angriper vanlig vis ikke mennesker så Ata ble veldig overrasket og drepte leoparden i selvforsvar. Etterpå finner hun ut hvorfor leoparden angrep. Den hadde en liten unge. Ata flådde leoparden og tok leopardungen med seg. Ungen fikk navnet Mia.

Senere blir Ata sendt til Tyvenes by. Der redder hun en kvinne og hennes barn. På denne tiden var det vanlig at menn brukte kvinnene og jentene som tjenere. Ata kan ikke fordra at mannen skal bestemme over kvinnen, derfor redder hun dem, siden hun fikk sjansen.

Tanitsja er en trellkvinne fra nord. Hun er blond, har lyst hår og er kraftig. Den landsbyen hun bodde i ble angrepet av barbarer fra nord, og en gruppe, inkludert henne, som ikke ble drept er nå på flukt mot sør. Overprestinnen Zoella misliker Tanitsja og overbeviser de ande i følget at hun er skyld i at barbarene kom. En av dagene da de har slått seg til for natten, blir Tanitsja sendt for å hente vann. Da treffer hun på Gudinnens sendebud. Det er en slange som sier hun skal gå opp på fjellet for å finne noe Gudinnen vil gi henne. Hun får også et armbånd som ser ut som en slange. Er hun noen gang i nød skal hun gni på armbåndet og si slangens navn. Da vil den komme å hjelpe henne. Hun setter så av gårde oppover fjellet til hun kommer til en stor smie. Der inne treffer hun en kvinnelig smed som heter Ramalla og som gir henne klær og en øks.

M’bela er en krigerprestinne. M’bela er den tredje og siste av de tre utvalgte.

En dag blir den hellige byen hun bor i angrepet av barbarer. De dreper, og voldtar uten å tenke på hva eller hvem det er. M’bela overlever på mystisk vis og finne den unge legekvinnen Unje. Hun er svært dyktig og lapper sammen M’bela. Så rømmer de fra byen gjennom en underjordisk gang.

Atas møte med Tanitsja blir slik at hun må sloss med en av tempelvokterne for å få lov til å bli med i følget deres. Litt etter treffer de på det følget M’bela og Unje kommer med. De er da på flukt fra sør mot nord. Dette finner de ut av og til slutt blir det slik at de som vil følger Zoella videre sørover, mens resten følger Ata, M’bela og Tanitsja.

De finner en forlatt by langt inne blant fjellene. Her slår de seg til og begynner å leve slik Ata vil. Altså at mennene er der for å hjelpe kvinnene, mens kvinnene er krigere og jegere. Siden de fleste av kvinnene aldri har rørt et våpen i hele sitt liv blir det kamptrening på dem. Gudinnens utvalgte og litt flere står for denne treningen.

Dette nye folket har jo sitt å stri med. Noen som tilber andre enn Gudinne og slike små problemer. De som tilber noen andre blir forvist eller drept. Ett større problem er at de mangler hestene. Så Ata tar med seg noen av de beste krigerne og setter kursen mot barbarene. Her kler Ata og Vetra (den tidligere tempelvakten) seg ut som menn og drar ned til barbarene for å undersøke hvordan de skal få tak i hestene. Der finner de også ut at barbarene er kannibaler i tillegg. Vetra stakker spiser en av sine venner! Jeg siterer: “plutselig reiste hun seg, skjøv vekk trebollen og kastet treskjea ned på bordet med et smell. […] –for all del ikke bli hysterisk, hveste Ata. […] –jeg så en finger, hvisket hun […] Ata bøyde seg fram og så ned i suppebollen. Og der så hun det som Vetra hadde sett. På toppen av vellinga fløt det øverste leddet av en smal finger, med en fint formet negl.”

Dette ender da med at de får tak i hestene, og får kriget mot barbarene som selvfølgelig blir sinte for å ha mistet alle hestene.

Zoella er jo selvfølgelig også ute etter hevn etter at hun ble ydmyket foran alle flyktningene. Hun får sjansen da hun har klart å lure til seg jobb som spåkjerring hos prins Harim. Dette er en forskrudd unge som tror han er steinbarnet. Det er et eventyr om steinbarnet som sier at han skal knuse sine fiender som maur under hans fot.

Vil du vite om Harim klarer å beseire Ata og hennes folk. Eller om Zoella får sin hevn, så les boka.

Persongalleri

Hovedpersoner

Ata Dorje:
Ata er den første av Gudinnens utvalgte som vi møter. Hun er en kraftig kvinne, med svart hår og brune øyne. Hun er rytterkriger, det betyr at hun er en kriger som kriger fra hesteryggen. Gudinnen har gitt henne den gaven at hun er en mester med sverd og kan bli undervurdert siden hun er kvinne.

Hun er en god skuespiller som kommer til nytte når hun skal stjele hester og må utforske folkene hun skal stjele dem fra, eller om hun skal inn i en by hvor det bare er menn i gatene. Hun kan også gjøre stemmen mer mannlig om det trenges.

Ata er vel den av de tre hovedpersonene det handler mest om. Hun er den som går inn for å bygge opp ett nytt samfunn. Hun er med på å trene opp kvinnene så de kan bli krigere. Hun er den som alle ser på som lederen. Tilslutt er hun den som leder dem i kamper.

Ata har en hest som heter Brun. Den er meget trofast. Og en leopard som heter Mia. Den er som katter flest. Veldig egenrådig.

“– Fremmede, jeg vet ikke hvem du er. Jeg har søkt til leirbålet ditt av nød. Du har ikke ønsket meg velkommen, men du har heller ikke avvist meg. [….] tunga eller sverdet ditt må svare!”

“Hun hadde vunnet sverdet sitt som ung i kamp mot en mesterfekter fra ett land langt mot øst. Gudinnen hadde vært på hennes side og latt ei klossete ungjente beseire en stor kriger.”

Tanitsja:
Hun er den andre av Gudinnens utvalgte som vi møter. Hun er sterk og har typisk arisk utseende. Blond med blåe øyne.

Nesten hele sitt liv har hun jobbet som trell i templet i byen hun har vokst opp i.

Egentlig er hun fra nord, og ingen tør vise at de liker henne fordi Zoelle, yppersteprestinnen , ikke liker henne og ingen tør sette seg opp mot henne.

Gudinnens gave til Tanitsja er en øks, og at hun blir fungerende yppersteprestinne i det templet som blir fikset på i den byen de bosetter seg i.

Tanitsja er ikke interessert i å sloss, men gjør det hvis hun må.

“noen hundre røvere ville med letthet kunne slakte dem ned for fote, om de ble innhentet. Tanitsja bestemte seg for at samme hva som skjedde, skulle hun ikke gi seg uten kamp.”

M’bela wa Askari:
Hun er den tredje og siste av Gudinnens utvalgte. Hun er mørk i huden og har svart, krøllete, kort hår. I tillegg er hun svært langbent og liker seg best med føttene godt plantet på jorda. I krig så er hun en mester med langbuen sin. Første gang vi møter henne er hun en prestinne i et tempel som ligger i en hellig by. Denne byen blir angrepet og M’bela blir voldtatt og avskåret det ene brystet sitt. Når dette såret er leget, og hun treffer på noen som lurer på hvorfor hun bare har ett bryst, svarer hun at det er mye lettere å skyte med bue uten brystet. Ellers ville det bare vært i veien. “nå ville det bli kamp, og hun hadde sitt å bidra med i denne kampen. Det var tid for å ta av seg prestinnedrakta og finne fram våpnene. Spyd, skjold, bue og piler.”

Bipersoner

Gudinnen:
Gudinner er da de i denne historiens hersker, slik Odin var for oss. Hun har en rekke navn. Det avhenger av hvor i verden de omtaler Henne. I tillegg til Gudinnen finnes det noen flere guder og gudinner. Slik som dødsgudinnen eller solguden.
Lavathan:
Lavathan er Gudinnens sendebud. Han sees som en slange og hjelper Gudinnens Utvalgte hvis de trenger hjelp. De gnir bare på et armbånd Tanitsja går med Og sier navnet han, så er han der til unnsetning.
T’mogurake:
Han er den trollmannen som har ventet Ata. Han er der for å kunne gi henne hennes oppgave. Hans familie hadde ventet på Ata i mange generasjoner. Han henne første skritt i oppdraget og vise henne hvem hennes følgesvenner blir.
Ramalla:
Ramalla er en kjempe av en kvinne. Hun er en utrolig flink smed og er den som gir Tanitaja øksen hennes. Ramalla blir også den nygrunnlagte byens smed, og lærer for de som vil lære å bli smed.
Itandza:
Hun er den som blir leder etter Ata. Heldigvis er hun godt opplært. Der er vel også grunnen til at hun blir leder etter Ata.
Zoella:
Zoella er den falske yppersteprestinnen som egentlig ikke er noe annet enn ond. Ingen tør si henne i mot, uten om Tanitsja, og hun bruker makten sin med list. Da Ata lurer henne sverger Zoella på at hun ikke skal hvile før hun har fått sin hevn. Hun tåler absolutt ikke å bli ydmyket.
Barbarene:
Barbarene er de som plyndrer, dreper ødelegger og brenner alt av byer de kommer over. De bryr seg ikke om noe annet enn at de skal få det som de vil. Mat har de også nok av. De spiser bare dem de har drept. I tillegg til prins Harim så er de de slemme i denne boka.
Prins Harim:
Han er en forskrudd guttunge som tror han er Steinbarnet fra ett eventyr. Steinbarnet er sønn av en gud og kan knuse alle dens fiender. Dessverre er Atas styrker for sterke for dette barnet.

Miljø, tid, tema, språk

Miljø

Historien foregår både i naturen og i byer og landsbyer. Skildringene av byene og naturen er veldig bra, og grunnen til dette er at naturen og byen har stor innvirkning på historien. Det er viktig å vire hvordan fjellene og skogen er for at man skal kunne leve seg så inn i historien at man ser for seg hvordan omgivelsene er der historien utspiller seg.

“Landskapet omkring dem ble stadig villere. Fjellene var høye og takkete, bergknausene hang svarte, glatte og truende ut over dem.

De bevegde seg langs bredden på ei stri elv, og etter hvert var det blitt så tydelig at de beveger seg på det som en gang måtte ha vært en ganske bred sti eller vei at flere la merke til det.

En uro bredte seg i flyktningflokken. Ungene sutret, og de voksne begynte å kaste nervøse blikk framover mot Ata og de andre som red foran. Hvor var de på vei? Skulle de ikke stanse snart?

De kom inn i et trangere pass der veie gikk inn i berget, like langs elvebredden. Tantisja så at M’bela, som gikk ved siden av henne, uvilkårlig grep fastere om spydet.

Flokken var uhyre sårbar der den gikk, uten noen andre fluktmuligheter enn tilbake samme vie som de kom. Med et brusende, hvitt elvestykke på den ene sida og det truende overhenget på den andre.

Så åpnet landskapet seg plutselig.

De kom inn i en stor, gryteliknende dal, fullstendig omsluttet av bratte fjell. En hvit foss sprang ut av en sprekk høyt over, og før det rant videre i en elva de hadde reist lang.

Foran dem lå ei stor slette oversådd med gule blomster, og bak dem – en by!

En ruinby overgrodd med slyngplanter, mose og busker, med hus som lå i terrasser oppover bergsida, hogd rett ut av selve fjellet.

Husa gapte mot dem med vinduer og dører som de svarte øynehulene i en gammel hodeskalle. Ikke noe annet liv var å se enn en flokk villgeiter som forsvant inn mellom trærne, og noen fugler som fløyskrikene opp.

Flyktningene sto der som lamslått.

De første som reagerte var ungene. Glemt var syting og trøttebein. Før foreldrene kunne hindre dem, sprang de framover i vilter hoiende flokk for å ta byen i eie.”

Tid

Historien foregår for ca 3000 år siden, og handlingen strekker seg over en del år. Først så bor Ata hos T’mogurake en del år. Så reiser hun ut og treffer de andre, de bygger en by og utkjemper 2 kamper. Det er klart at dette må ta år!

Tema

For meg er bokas budskap at man må ikke glemme at det er kvinnen som gir liv til neste generasjon. De kan jo riktig nok ikke det uten menn, men det er kvinnene som jobber og vasker hjemme. Det er kvinnene som steller med barna for det meste, og hvordan skulle man finne alt man mistet hvis ikke mamma var der å fant det? Man må ikke glemme alt dette selv om vi lever i en mannsdominert tid hvor man er opptatt av likestilling. Kanskje har det vært slik at kvinnene bestemte for en tid tilbake i andre kulturer.

Språk

Jeg synes boka er veldig lettlest. Det har selvfølgelig sine grunner i at jeg elsker fantasy og har lest en god del bøker.

Boka er skrevet på litt dialekt, men for det meste på bokmål. Det er bare enkelte ord her og der som ligner dialekt. For eksempel “sjøl”, “kvinna” og slike småord. Ingenting som har negativ innvirkning på boka. Det er bare litt rart å lese det de første 5 gangene.

Det er ganske mange dialoger i løpet av boka. Dialogene er i tillegg flettet inn i historien så du ser for deg det som skjer når de snakker.

Egenvurdering

Jeg synes det gikk veldig fint å finne informasjon. Alt av biografi og bibliografi fant jeg på en og samme side. Ellers var det enkelt å finne alt det andre også. Det var kun andres mening om boka og hvilke priser han har vunnet som var litt vrient å finne. Alt det jeg trengte å vite i del 2 fikk jeg jo vite i boka og mitt eget hode.

Jeg synes det gikk ganske greit å skrive dette. Jeg fant det jeg trengte og fikk skrevet det jeg skulle. Det har jo tatt en del timer, og jeg har kanskje skrevet litt mye. Men du leser det jo nå så ferdig har jeg blitt. Jaja, da blir dette de siste ordene så nå sier jeg takk for meg og håper du ennå lever, slik at jeg ikke kjedet deg i hjel med dette.

Jeg synes dette var en bra bok.

Nå har det seg slik at jeg nesten ikke leser noe annet en fantasybøker, så hvis du liker slike bøker, eller har lyst til å lese en bok som er oppdiktet men har veldig troverdige skildringer av dreping, krig, tyveri og andre slike ting, så anbefaler jeg boka.

Til dere gutter som syntes dette med krig og dreping hørtes interessant ut, må jeg dessverre fortelle at det er kvinner som styrer i byen denne boka handler om. Det er kvinnene som kriger, er prestinner, jegere og hovedpersoner.

Men en gledelig nyhet er det jo også for dere da. Det er mennene som er barbarene, og det er noen menn som har mye for historien å si.

Jeg synes absolutt at både gutter og jenter kan lese denne boka. Jeg synes den var lett å lese og veldig fengende.

Jeg vil gi den en 6er.