Fantastisk Litteratur
Ingar Knudtsen Tor Åge Bringsværd
Av Yvonne Stabell
Innholdsliste
- Mytisk-eventyrlig litteratur (Fantasy)
- Heroisk fantasilitteratur
- Mytisk litteratur
- Absurd litteratur
Forord
Til særemne i norsk er emnet mitt litteratur. Jeg har valgt å fordype meg i både sjangerstudium og forfatterstudium. Sjangeren jeg har valgt er Fantastisk litteratur, mens forfatterne er Ingar Knudtsen og Tor Åge Bringsværd.
Etter hvert som jeg begynte å jobbe med emnet innså jeg fort at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Planen var å analysere to bøker fra hver forfatter, men jeg valgte til slutt å fordype meg i “Amasonetrilogien” til Ingar Knudtsen og ellers bare nevne “Gobi-serien” til Tor Åge Bringsværd ganske kort.
Grunnen til at jeg valgte “Amasonetrilogien” framfor “Gobi-serien” er fordi jeg fant “Amasonetrilogien” mer anvendelig til å kunne svare på spørsmålene i problemstillingen min. “Gobi-serien” er dessuten ganske omfattende, og jeg fant språket veldig tungt å forstå.
Min beste kilde har vært internett, og da spesielt forfatternes egne hjemmesider. Der har de linker til andre relevante sider. Det var blant annet linker til tidligere studenter som har skrevet særemne om dem og bøkene deres, og lagt det ut på nettet. Forfatternes egne kommentarer til bøkene sine har også vært til stor hjelp.
Innledning
Grunnen til at jeg valgte akkurat Fantastisk litteratur er fordi jeg har en spesiell forkjærlighet for bøker i denne spesielle sjangeren. Av kjente bøker har jeg blant annet lest “Ringenes herre” av J. R. R. Tolkien, “Harry Potter-bøkene” av J. K. Rowling, “Narnia-serien” av C. S. Lewis og “Den vesle vampyren” av Angela-Sommer Bodenburg.
Bøker er for meg en pause fra en verden som til tider kan bli for kald og nær. Selv om man blir eldre, har beina godt plantet på bakken, og vet at gavene under juletreet ikke kommer fra julenissen eller at pengene som ligger i vannglasset, hvor det kvelden før lå ei tann, ikke kommer fra tannfeen. Så vil ikke det si at man trenger å fraskrive seg retten til å kunne drømme seg bort eller bruke fantasien sin til å faktisk kunne tro på noe som i vår verden virker helt usannsynlig. For i bøkenes verden eksisterer det ingen grenser, utenom de grensene man setter selv.
Ikke overraskende er de mest kjente forfatterne i denne sjangeren utenlandske. Da var det utrolig positivt å oppdage at det faktisk finnes noen store norske forfattere innen denne sjangeren også. Blant disse forfatterne pekte Ingar Knudtsen og Tor Åge Bringsværd seg merkbart ut.
Ingar Knudtsen er kanskje mest kjent for sin “Amasonetrilogi”, som til nå er blitt en trilogi på fem bind. Tor Åge Bringsværd har gjort seg kjent innen flere sjangrer, men “Gobi-serien” på fem bind er noe helt for seg selv.
Problemstillingen min var å finne svar på følgende spørsmål:
– Hvilke samfunnsspørsmål tas opp i bøkene, og hvis så, på hvilken måte er de like aktuell i dag som i den perioden bøkene er lagt til?
– Hvordan er kvinne- og mannsrollen i bøkene?
– Hva gjør at forfatterne er så store innen deres sjanger?
– (Hvordan er skrivestilen til forfatterne, og hvordan kommer denne fram i bøkene?)
Fantastisk litteratur
Skjønnlitteratur kan deles inn to store genrer: realisme og fantastisk litteratur. Realismen vil skape en gjenkjennende og troverdig fortelling fra samtida eller fortida. Selv om fortellinga er oppdiktet bygges det opp en illusjon om at historien som fortelles er sann eller i det minste kunne ha vært det. Målet er å gjøre det så virkelighetsnært som mulig.
Fantastisk litteratur bryter ofte med vårt virkelighetsbilde om hva som er mulig. Den overskrider årsakslovene og bryter med vår normale virkelighetsoppfatning der hvor den finner det for godt.
Det finnes ofte realistiske elementer i den fantastiske litteraturen, og det er mange fantastiske elementer i den realistiske litteraturen.
Fantastisk litteratur er et fellesord for en rekke ulike sjangere med til dels forskjellig vinkling på diktningens form og funksjon. Forskjellen mellom sjangerne går på hvordan de ser på virkelighetsbrudd.
Fantastisk litteratur kan deles inn i:
Skrekklitteratur (Horror), Science fiction og Mytisk-eventyrlig litteratur (Fantasy).
Skrekklitteratur (Horror)
På engelsk kalles denne type litteratur for horror, og linjene kan trekkes tilbake til den gotiske litteraturen og perioden like før romantikken og til romantikken (det vil si før og etter 1800).
I gotisk litteratur ligger det en dragning mot middelalderen hvor heltefortellinger fra tidlig middelalder (rundt 500-tallet) ble blandet med fortellinger fra høymiddelalder (1200-1400) samt at historier og forestillinger fra samtida var med. I litteraturen var det mange forestillinger om onde makter, monstre og skumle steder, men disse farene kunne overvinnes så lenge man hadde den rette troen eller oppførte seg etter visse normer og regler.
Kjennetegn ved skrekklitteratur er at historien foregår i vår verden. Det nye med skrekklitteraturens inntreden er at truslene kommer nærmere menneskene. De er tilstedeværende i kjente og kjære omgivelser som normalt er trygge. Den har ofte irrasjonelle, overnaturlige eller uforklarlige elementer. Det uforklarlige og farlige skjer bare plutselig uten forvarsel eller noen logisk forklaring.
Kjente bøker i denne kategorien er “Dr. Jekyll and Mr. Hyde” av R. L. Stevenson, “Dracula” av Bram Stoker og “Frankenstein” av Mary Shelley.
Science fiction
Science fiction litteraturen avviker på minst ett punkt med det som betegnes som mulig i forfatterens samtid, men dette bruddet skal være resultater av populærvitenskapelige tankebaner, ikke magi og trolldom. Det er viktig for forfatteren at leseren henger med i tankegangen bak virkelighetsbruddene, og i tillegg må virkelighetsbruddene virke inn på det universet som oppstår. Det er et krav til både sammenheng og konsistens i historiene.
Det vanligste i denne kategorien er at historiene enten finner sted på jorda, i framtida eller i verdensrommet. Ofte er det en kombinasjon av disse tre, for eksempel et sted i verdensrommet en gang i framtida. Historiene kan også finne sted langt tilbake i tid, eller at de utspiller seg på jorda i dag, men med et parallelt univers. De er også satt i en setting med et tidsperspektiv og steder som gjøre endringene vi møter på mulig.
Kjente bøker i denne kategorien er blant annet “En reise til jordens indre” av Jules Verne og “A Hitchhiker’s Guide To the Galaxy” av Douglas Adams.
Science fiction er også ganske stor innen filmsjangeren. Noen kjente filmer er blant annet “Star Wars”, “Terminator” og “X-Men”.
Mytisk-eventyrlig litteratur (Fantasy)
Mytisk-eventyrlig litteratur har ingen forklaring på merkelige, underlige og overnaturlige ting som skjer. For i denne litteraturen er universet utformet slik at dette er mulig. Sjangerne her er mange, blant annet kunsteventyr, mytisk litteratur, nonsenslitteratur, absurd litteratur, magisk realisme og heroisk fantasilitteratur. Historiene foregår ofte i en verden som er lik vår egen, men som likevel er annerledes.
Mytisk-eventyrlig litteratur er delt i tre: Heroisk fantasilitteratur, Mytisk litteratur og Absurd litteratur.
Heroisk fantasilitteratur:
Heroisk fantasilitteratur har en lang historie, selv om sjangeren selv er ganske ny med “Ringenes herre” av J. R. R. Tolkien som det mest kjente verket, og med “Narnia-serien” av C. S. Lewis på en god andreplass. For å kunne skrive disse fortellingene har myter, sagn, eventyr og helte- og ridderdiktning fra mange steder i Europa og verden for øvrig, vært avgjørende faktorer for å kunne skape historiene. Handlingen i historiene utfolder seg i en sekundær verden, gjerne en diffus fortid med preg av middelalder som i “Ringenes herre”. En annen mulighet er at handlingen svitsjer mellom vår verden og en parallell verden, som i “Narnia-serien”.
Universets utforming i historiene er påvirket av myter, eventyr og diktning som gir uttrykk for lengselen bort fra overkultiverte forhold i den siviliserte verden, og heller rette seg mot enklere livsformer og den uberørte natur. Universet som er fiktivt er også preget av besjeling og personifikasjoner.
Andre kjente bøker i denne sjangeren er blant annet “Den uendelige historien” av Michael Ende, “Heksene” av Roald Dahl, “Ole Brumm” av A. A. Milne, “Ronja Røverdatter” og “Brødrene Løvehjerte” av Astrid Lindgren og “Jungelboken” av Rudyard Kipling..
Mytisk litteratur:
Mytisk litteratur har romantikken som sitt utgangspunkt og i sentrum for fortellingene står myten, eposet og eventyret. Forfatterne kjører frem det overindividuelle, helheten og det allmenne.
Eksempler på mytiske romaner er “Minotaurus” av Tor Åge Bringsværd, “Syv fantastiske fortellinger” av Karen Blixen og “Den stygge andungen” av H. C. Andersen.
Absurd litteratur:
Absurd litteratur er i hovedsak påvirket av komedien og den teatralske litteraturen. I motsetningen til de heroiske fantasihistoriene der heltene dominerer, så er den absurde historien opptatt av å rette søkelyset mot menneskets skrøpelige sider og livets flatterende sider. Ofte er historiene bygd opp som fabler med temaer hentet fra komedien slik som dumheter, misforståelser og grådighet.
Viktige bøker og forfattere i denne sjangeren er “Bazar” av Tor Åge Bringsværd og “Nesen” av Nikolaj Gogol.
Ingar Knudtsen
Ingar Knudtsen er født 23. desember 1944 på Smøla. Fem år gammel flyttet han og familien til Kristiansund. Fra 1961 til 1966 bodde han på Sunndalsøra, hvor han etter hvert ble symaskinreperatør. På samme tid jobbet han som redaktør for ei månedsavis som het “Vår Mening”, hvor han skrev mesteparten av stoffet selv.
Knudtsens politiske engasjement har spilt en viktig rolle i livet og forfatterskapet hans. Fjorten år gammel meldte han seg inn i NKU. Etter en tid meldte han seg ut, og i 1962 meldte han seg inn i Sosialistisk Folkeparti (forløperen til SV). På slutten av sekstitallet oppdaget han anarkismen, og brøt med bevegelsen han selv hadde vært med på å grunnlegge og som senere ble til AKP (m-l).
I 1964 giftet han seg. Da var han nitten år gammel, og kona Gerd var sytten. I 1966 kom parets første datter Vanja, og to år senere i 1968 kom deres andre barn Toini. På den tiden hadde familien flyttet tilbake til Kristiansund. På grunn av stans i arbeidsmarkedet ble Knudtsen, som han selv beskriver det, “hjemmeværende skrivende og barnepassende husfar i ei tid da det å se en mann trille barnevogn slett ikke var vanlig”.
Mot slutten av sekstitallet begynte han å skrive noveller, men den første kom ikke på trykk før i 1971 i det nystartede Science Fiction Magasinet. I 1975 debuterte han som forfatter med novellesamlingen “Dimensjon S”. I 1976 debuterte han som romanforfatter med “Jernringen”. I 1978 kom “Tyrannosaurus Rex”, i 1979 “Tova” og i 1981 “Reisen til Jorda”, som alle tre hjalp ham til å etablere et navn innen science fiction-genren i norsk litteratur.
På slutten av 80-tallet startet en ny epoke i Knudtsens forfatterskap. I 1987 kom “Våpensøstrene”, den første boken i det som senere ville bli Amasonetrilogien. I 1989 kom “Rød måne” og i 1990 “Løvinnens sjel”. Trilogien ble gjennombruddet til Ingar Knudtsen som fantasy-forfatter. Da Amasonetrilogien kom ut i nytt opplag i 1999 ble det press om flere bøker, og i 2001 kom “Amasoner” og i 2002 kom den femte og siste boka “Gudinnas døtre”. Det som først skulle være en trilogi er i dag blitt en trilogi på fem bind.
Knudtsen er selverklært feminist, og over en tredjedel av hovedpersonene i bøkene hans har vært kvinner. At en mannlig forfatter skriver fra et kvinnelig perspektiv er selv i dag ganske uvanlig, men ut ifra den solide tilbakemeldingen Knudtsen har fått om bøkene sine, så har han klart å skrive og fortelle på en realistisk og troverdig måte som har falt i smak hos både de kvinnelige og mannlige leserne hans.
Ingar Knudtsen er blitt tildelt flere priser for sine bøker og noveller. Han har blant annet fått Norcon-prisen 2001 “for beste science fiction-roman utgitt i 1999/2000” for “Mannen med steinhodet” (1999).
Amasonene
Amasonene var opprinnelig et folkeslag der kvinnene hadde de ledende rollene i samfunnet, som krigere og hærfører. Amasonene ble ansett som krigerske og uovervinnelige i kamp. I den senere tid har ordet blitt brukt om en høy og kraftig kvinne, eller mer generelt om enhver kvinne som er uredd og handlekraftig.
Løvinnens sjel og Amasoner går begge under mytisk-eventyrlig litteratur, og er en lett blanding mellom heroisk- og mytisk litteratur. Det eksisterer mange ulike myter og fortellinger om amasoner, og nedenfor har jeg tatt for meg noen som man kan kjenne igjen i bøkene til Ingar Knudtsen.
Amasonene antas å ha kommet fra Sentral-Asia, og det skal være spor etter dem langs Svartehavskysten, de fleste steder i Lille-Asia og i Libya på kysten av Nord-Afrika.
– Handlingen i Amasonetrilogien er lagt til områdene i og rundt det vi i dag kaller Midt-Østen, for om lag 3000 år siden.
Amasoner skal opprinnelig ha vært et kvinnestyrt samfunn som var bosatt i Lille-Asia i oldtiden. Ifølge marmorinskripsjoner funnet i Parion, invaderte de Attika år 1256 f. Kr.. Det er her de skal ha fått den greske omtalen som et krigerfolk. Det fins flere fortellinger om kamper mellom grekere og amasoner. Under grekernes beleiring av Troja kjempet amasonene på trojanernes side.
– I Løvinnens sjel nevnes gorgonamasonene som amasonene som kjempet mot grekerne.
På armensk er ordet amasoner navnet på en månegudinne som ble dyrket i Middelhavslandene. Månegudinnen ble blant annet beskyttet av væpnede prestinner.
– Både gudinna og prestinnene har en sentral rolle i amasone-bøkene.
På gresk kan navnet komme av a-masos, som betyr uten bryst. Dette fordi amasonene skal ha skåret av eller brent bort det høyre brystet på døtrene sine, for at de uhindret skulle kunne skyte med bue.
– Et spesielt kjennetegn ved M’bela er at hun mangler det høyre brystet. Selv om hun mistet det som følge av et overfall, så kan det være at det har en sammenheng med a-masos.
Løvinnens sjel
Løvinnens sjel er den siste boka i trilogien om amasonene. M’bela er den eneste som har fulgt med helt fra første bok. Sammen med sin nære venninne Jelamar dro hun fra Atador, amasonenes by, på leting etter et ukjent, men sagnomsust amasonesamfunn. De fant ikke samfunnet, men har i stedet grunnlagt Jelamar by. Etter Jelamars død har M’bela, som øversteprestinne, hatt rollen som byens øverste leder. Mange av innbyggerne i byen er rømte slaver eller flyktninger fra mannsdominerte samfunn. I amasonesamfunnet er det mennene som er underlegne kvinnen, og det er bare kvinner som kan bli prestinner eller amasoner. Amasonenes største trussel er nagariene som holder til i det mannsdominerte samfunnet Nagaria, som ligger bare et lite stykke unna Jelamar by. Med trusselen fra nagariene hengende over seg bestemmer amasonen seg for å videreføre “arven” etter M’bela og Jelamar, og fortsette letingen etter det ukjente amasonesamfunnet.
Sammendrag
Løvinnens sjel er den tredje boka i amasonetrilogien, som til nå består av fem bind. Boka begynner med at vi møter M’bela som har forlatt Jelamar by. Hun ønsker å vende tilbake, men på grunn av en hendelse hvor hun misbrukte kreftene sine, blir hun straffet av gudinna. Samtidig som vi følger M’bela i hennes søken etter løsningen på hvordan hun skal få gjort om det gale hun har gjort, så blir vi også med tilbake til før hun forlot byen og vi får vite grunnen til at hun nå er hvor hun er.
Løvinnens sjel er på mange måter M’belas bok. Hun er den eneste som er igjen av den opprinnelige duoen som forlot Atador, amasonenes by, i “Rød måne”, den første boken i serien. M’bela er øversteprestinne i byen hun og Jelamar grunnla, som etter Jelamars død ble oppkalt etter henne. I løpet av tiden som har gått siden de først kom dit, så har byen både vokst og “grodd fast”. Drømmen om å finne amasonesamfunnet, som var målet da de først dro ut fra Atador, lever fortsatt. Men M’bela føler et ansvar overfor innbyggerne i Jelamar by, som består av alt fra rømte slaver til flyktninger fra andre mannsdominerte samfunn.
Jelamar by er bygget opp etter rammene som utgjorde Atador. Det er et kvinnesamfunn hvor det er kvinnene som har de ledende stillingene, som prestinner, medisinkvinner og ikke minst krigere. Mennene blir sett på som underlegne kvinnen, og blir regnet som nødvendig for å produsere avkom og for deres fysiske styrke.
Et stykke bortenfor Jelamar by ligger Nagaria. Nagaria er et mannsdominert samfunn som truer Jelamar by. Konfrontasjoner mellom amasoner og nagarier har forekommet, men foreløpig er det rolig mellom dem.
Shina og Miri Ma er leder for krigerne i Jelamar by. Unje er medisinkvinne, mens Zilla er prestinne, og regnes som etterfølgeren til M’bela når hun abdiserer som øversteprestinne. Sarai er søsteren til Zilla, og hennes største ønske er å bli kriger. Shina har et spesielt forhold til Sarai. Hun var med og reddet Zilla og Sarai fra landsbyen deres hvor Zilla hadde blitt dømt til døden etter å ha blitt voldtatt. Shina har med vilje prøvd å holde Sarai tilbake fra å bli kriger, i den tro at Sarai kanskje vil endre mening. Dette opplever Sarai som at Shina ikke har noe tro på henne, så hun vender seg til M’bela for å få støtte.
For å kunne bli en fullverdig kriger må man ha bestått en prøve, som enten går ut på å ha vært med på raid eller på jakt. Sarai spør M’bela om hun kan gjøre noe annet for å få bestå prøven, siden Shina aldri lar henne få være med på noe “farlig”. I sin iver foreslår hun at hun kan dra ut og drepe en leopard eller en løve, slik nagarikrigerne gjør for å bli kriger. For amasonene fra Atador er kattedyrene nesten hellige å regne, siden deres øverste leder Ata hadde en tam snøleopard, Mia som følgesvenn. Et kattedyr kan bare bli drept under nødverge eller etter visse ritualer. M’bela slenger i sinne ut at Sarai heller skulle dratt ut og drept en nagarikriger i stedet. Ikke før senere innser hun at Sarai har tatt henne bokstavelig og har dratt ut for å drepe en nagarikriger, noe som igjen kan føre til at en krig oppstår mellom amasonene og nagariene. En krig amasonene ikke kan vinne.
M’bela sender bud på Shina, som drar ut sammen med noen speidere etter Sarai. M’bela oppsøker Unje og Zilla for å fortelle dem om Sarais forsvinning. Hun finner dem hos trommemakeren som holder på å føde. M’bela hjelper til under fødselen som ender bra. M’bela har hatt et anstrengt forhold til menn etter å ha blitt overfalt og voldtatt, og fått det høyre brystet skåret av. Når hun oppdager at trommemakerens mann, Lobard, blir skuffet fordi barnet er ei jente og ikke en gutt, legger hun mannen for hat.
Samtidig har Sarai funnet tre nagarikrigere. Hun dreper den ene, sårer den andre og utfordrer den tredje til knivkamp. Sarai vinnerkvinkampen, men blir hardt skadet. Heldigvis finner Shina og speiderne henne gjemt i noen ruiner, men de oppdager snart at den sårede nagarikrigeren har kommet seg unna. Med ett er de omringet av hundrevis av nagarikrigere, men utrolig nok angriper de ikke, og følget klarer å komme seg tilbake til Jelamar by uskadet. Sarai blir byens nye “helt”, men som alt annet har medaljen en bakside. Flere av innbyggerne frykter hva Sarais handling kan ha å si for en mulig krig mellom amasonene og nagariene. Det blir ikke bedre av at en gruppe utsendinger kommer fra Nagaria dukker opp i byen. De har med et krav fra kongen deres om at amasonene skal overlevere jenta som drepte nagarikrigerne. Kongen ønsker å gjøre henne til sin kone og få to sønner med henne som erstatning for de to krigerne hun drepte.
M’bela kan ikke avslå kravet til nagariene av frykt for at det vil skape krig, men hun har heller ikke noe ønske om å utlevere Sarai til nagariene. Hun kan bare forestille seg hvilken skjebne den unge krigerjenta vil komme til å måtte lide, både blant nagariene og som følge av å måtte vende tilbake til et mannssamfunn, spesielt etter å ha opplevd friheten hun har blant amasonene. M’bela, slu som hun er, forteller nagariene at de vil akseptere kravet så framt at kongen er villig til å komme til Jelamar by og bli Sarais “trettende ektemann”. Ganske så rystet må nagariene vende tilbake tomhendt, men frykten og mistilliten blant innbyggerne i Jelamar by øker, og en av de som er mest frampå er Lobard.
Sarai, som merker mistilliten til de andre, bestemmer seg for å overgi seg til nagarien og drar i skjul etter følget. På samme tid har Lobard dratt til en landsby i nærheten. M’bela er overbevist om at det er Lobard som har kidnappet Sarai og overgitt henne til nagariene, men hun har ingen bevis og det er ingen som tror henne, spesielt ikke siden hun tidligere har gitt uttrykk for sin avsky for Lobard. På tross av dette avsir hun en forbannelse over Lobard, som tvinger ham til å forlate byen. Noen dager senere finner Miri Ma fotsporene til Sarai, og hun samler en gruppe krigere og drar etter. Nå vet de at Sarai dro av egen fri vilje på egenhånd.
M’bela innser den urett hun har gjort mot Lobard, og forbannelsen slår tilbake på henne og hun må forlate byen. Det er her vi møter henne igjen. Parallelt med M’belas søken har Sarai tatt igjen følget. Mens de stopper i en liten nagarilandsby blir de angrepet av garmanter, nagarienes nabofolk og fiender. Miri Ma og følget hennes kommer til midt i kampen, og klarer å redde Sarai og noen av nagariene, blant dem to jenter, Ifi og Asàbi, som velger å følge med amasonene i stedet for å vende tilbake til sitt eget folk. Miri Ma drar tilbake til Jelamar for å advare om garmanthæren, mens Sarai får i oppdrag å finne ut hvor hæren er på vei. Når hun oppdager at den er på vei til Jelamar by, setter hun av gårde for å advare de andre. Shina, Zilla, Miri Ma og Unje, som sammen har tatt over ledelsen etter at M’Bela har dratt, bestemmer seg for å evakuere byen. De av innbyggerne i byen som ikke har andre plasser å dra, blir med dem østover, med Atador som mål.
På samme tid havner M’bela hos ei gammel heks som sier at hun har ventet på henne. Ulthma, som heksa heter, forteller at Ata viste seg for henne og fortalte at M’bela var på vei. Hun forteller M’bela om gorgonamasonene som styrte landet for lenge siden. Ulthma er selv etterkommer av disse, og hun forteller at det var gorgonamasonene som hadde deltatt i krigen mot grekerne, og som M’bela og Jelamar hadde dratt ut for å finne. I følge Ulthma lever fremdeles etterkommere av disse amasonene oppe i fjellene, og med forbannelsen opphevet etter møtet med Ulthma, drar M’bela tilbake mot Jelamar by.
Etter at M’bela har dratt får Ulthma et varsel om død, og sammen med sin datter, Ipolyte drar hun etter M’bela. M’bela har fått et godt forsprang, og etter et ublidt møte med en giftslange og noen sultne hyener søker hun tilflukt oppe i et tre. Med vissheten om at hun kommer til å dø bruker M’bela de siste kreftene sine til å fortelle de andre, i skikkelse av en stor fugl, om at de drar feil vei, og viser dem retningen mot fjellene hvor gorgonamasonene holder til. Når hun utmattet vender tilbake til treet, ramler hun ned. Hyenene er da borte, og det er en løveflokk der.
Følget fra Jelamar snur og følger M’belas anvisninger. På veien møter de igjen Sarai, og kommer til slutt til treet hvor M’bela døde. Ulthma og Ipolyte har kommet dit før dem, og har begravd liket av M’bela. De velger å bli med følget videre. Til slutt kommer de til en kamp, hvor de ser kvinnekrigere kjempe med en mannshær. Krigerne fra Jelamar by slår seg sammen med kvinnekrigerne, og Shina dreper lederen deres. Amasonene seirer, og de fra Jelamar by får vite at de andre er krigere fra amasonebyen Amazigh. Mennene de kjempet mot var opprørere ledet av amasonedronningens eldre bror, som har slått seg sammen med omliggende nomadestammer og gått til krig mot Amazigh. Historien slutter med at amasonene fra Jelamar by bestemmer seg for å bli i Amazigh. M’bela og Jelamars drøm ble til slutt oppfylt, selv om de selv ikke fikk oppleve det.
Amasoner
Amasoner er en frittstående fortsettelse på Ingar Knudtsens trilogi om de mystiske amasonene. Vi er tilbake i Atador, amasonenes by, hvor vi møter krigerkvinnen Hizha. I den første boka dro M’Bela og Jelamar fra byen for å lete etter et mytisk amasonesamfunn. Hizha er datteren til Jelamar, og var bare ei lita jente da mora reiste. Når legendariske Atas sverd blir stjålet og etterlater Atador By forsvarsløs overfor de truende barbarene i nord, får Hizha i oppgave å vinne det tilbake. Med seg har hun et følge av tre andre kvinner – en kriger, en smed og en heks. Samtidig, med trusselen om tvangsgifte og æresdrap hengende over seg, rømmer unge Leila fra det mannsdominerte samfunnet som utgjør havnelandsbyen Plenti, hvor kvinnens viktigste og eneste oppgave i livet er å ære, adlyde og behage mannen. Leilas største ønske i livet er å bli kriger. Leilas tante, Aicha, har fortalt henne en historie om to krigerkvinner som landsbyboerne kalte “amasoner”, og det er disse hun har som mål å finne. I et nettverk av begjær og idealer, magi og sverdkamper, blir Hizha og Leilas skjebner sakte men sikkert spunnet sammen.
Sammendrag
Amasoner er den fjerde boka i amasoneserien. Vi møter tretten år gamle Leila i den lille mannsdominerte havnebyen Plenti. En morgen våkner Leila etter en merkelig drøm med visshet om hva hun vil bli, nemlig kriger. Uheldigvis får faren vite om Leilas planer, og som en av lederne i byen kan han ikke ha på seg at han har ei uregjerlig datter. I Plenti skal konen og døtrene være stille, underdanige og adlyde mennene i ett og alt. Leila blir pisket, og blir flyttet over til tanten sin, Aicha. Aicha er en av få kvinner i Plenti som bor alene og som har en viss frihet. Hun er søsteren til Leilas far, og hun advarer Leila om å la andre få del i tankene hennes. Hun forteller Leila at hun ikke kan stole på noen andre enn seg selv, selv ikke henne. Leila får vite av Aicha at det finnes kvinnelige krigere, amasoner. Aichas avdøde ektemann hadde møtt noen av dem noen år tilbake, og Leila setter seg som mål å finne disse krigerkvinnene. I mellomtiden lærer hun seg å beherske temperamentet og holde tankene og meningene sine for seg selv.
Faren har derimot lagt andre planer for Leila. For å kvitte seg med datteren og la noen andre prøve å temme henne, bestemmer han seg for å gifte henne bort. Leilas framtidige ektemann, Nazdu er mye eldre enn henne og har fire koner fra før. Leila oppdager ikke farens planer før hun en dag oppdager at Aicha er borte og hun blir ført opp til hovedhuset hvor hun blir badet og stelt med. Når Nazdu kommer for å inspisere sin framtidige, femte brud, har han med seg to av konene sine, Udena og Sindri. Charda er en av slavene til Leilas far. Når Udena og Sindri skal sjekke om Leila fortsatt er jomfru for å sikre Nazdu fra å bli lurt, så passer Charda på at de ikke skader henne på noen måte. Samme natt blir Leila vekket av Sindri og Charda. De skal hjelpe henne å rømme. Sindri fordi hun ser på Leila som en trussel, Charda fordi hun føler med den stakkars unge jenta.
Leila kler seg ut som en gutt og får med seg noe sølv og en dolk. Før hun drar får hun vite av Chadra at Aicha har blitt hentet og ført østover av noen menn, og at før de tok henne med ble hun blindet. Leila gjemmer seg nede ved stranden, og neste dag finner hun en båt som vil ta henne med til Bakyresh.
Samtidig i Atador by utspiller et helt annet drama seg. Det er flere år siden M’bela og Jelamar dro ut for å lete etter amasonesamfunnet. Jelamars datter, Hizha, har for lengst blitt voksen og er blitt en velrenommert kriger. En natt blir Ata’s berømte sverd stjålet. Hizha får i oppgave å få det tilbake. Først mistenker de barbarene i nord for å ha stjålet det for å svekke amasonene slik at de kan innta byen, men Hizha finner snart ut at det er mye mer komplisert enn som så. Sammen med krigeren Shina, smeden Ghiti og heksa Bitka setter hun ut for å finne sverdet.
Om bord på båten kommer Leila i bråk med en av mannskapet. En natt prøver han å stjele sølvet hennes, og i kampen som oppstår faller Leila over bord og slår hodet. Hun klarer å finne et vedstykke som hun binder seg fast til før hun mister bevisstheten. Når hun våkner igjen befinner hun seg på ei strand. En dag finner hun en grønn jadefigur på stranda, som er formet som ei naken kvinne med langt hår og to grasiøst buede fiskehaler. Hun lager ei snor som hun henger figuren på og bærer rundt halsen. Etter fem dager på stranda våkner hun ei natt av at ei krigerkvinne står foran henne. Krigerkvinnen advarer henne mot soldater som vil komme forbi neste dag. Leila, som tror hun drømmer, innser at varselet var ekte når hun finner en kniv ved bålet sitt.
Leila drar videre og kommer til ei hytte. Der møter hun Ivor, konen hans Aritha og datteren Rina, som er gravid. Ivor forteller henne at han har ventet på henne. Han har fått beskjed fra ei “gylden kvinne” om at Leila vil komme, kjennetegnet er jadefiguren hun har hengende rundt halsen. Ivor er nesten blind, men “ser” allikevel. Han begynner å trene opp Leila. Bueskyting, sverdbruk og språk er bare noen av tingene han lærer henne. Som forhenværende tyv lærer han henne også mange triks og knep. Leila og Rina, som deler et rom i et av uthusene, blir etter hvert gode venner, og Leila får vite at Ivor er far til barnet som Rina venter.
En natt våkner Rina og Leila av at jadefiguren til Leila lyser. De oppdager at det er soldater utenfor, og Leila prøver å advare Ivor og Aritha som ligger i hovedhuset. Dessverre kommer hun for sent og hun når akkurat å se soldatene sette fyr på huset, spidde hodet til Ivor på et spyd og henge Aritha. Leila springer ned til elva hvor hun har avtalt å møte Rina. Leila og Rina deler seg. Rina begynner å gå oppover elva, mens Leila vender tilbake til soldatene. Leila dreper Aritha, som er hardt skadet, og en av soldatene. Hun prøver å nå igjen Rina, men møter på en soldat som forteller henne at de som er etter henne er sendt av en konge. Soldaten stikker av etter at Leila har fått alle våpnene hans. Hun finner Rina som midt oppi det hele har født ei lita jente. De bestemmer seg for å dra videre til Seki, en landsby fire-fem dager unna.
Samtidig har Hizha og følget hennes funnet ut hvem som har stjålet Ata’s sverd. Hizha har møtt på Tanitsja, Atadors gamle dronning, og hun har fortalt henne at det er sønnen hennes, Tabal, som har hjulpet Aksimandre, barbarkongen, til å stjele Ata’s sverd. Planen er å innta Atador, og det eneste som kan hindre ham i gjennomføre det er trusselen om ei ung jente som bærer en jadefigur rundt halsen. Hizha får beskjed om at de vil finne jenta på et vertshus i en by som heter Seki.
Hizha og følget hennes møter Leila og Rina på vertshuset i Seki. Hizha får bekreftet at det er Leila hun har fått beskjed om å finne. Leila og Rina følger med Hizha og følget hennes når de skal vende tilbake til Atador. På veien stopper de ved Bakyresh, hvor Aksimandre oppholder seg. Følget tar seg inn i palasset til Aksimandre på leting etter Ata’s sverd, men oppdager raskt at det hele er en felle. Tabal dukker opp og forteller at Aksimandre allerede er på vei mot Atador. Følget ender i et rom sammen med Ata’s sverd, et rom uten vinduer og en stor, ugjennomtrengelig steindør som stenger dem inne. Plutselig viser ei gammel kone seg. Hun forteller at de skal lage en dam av vin og blod. Når de har gjort det lager hun et symbol og trekker en ring rundt følget, og med ett blir dammen en brusende malstrøm som drar følget med seg ned. Når de kommer opp til overflaten igjen er de i en elv rett utenfor Atador by.
Hizha får returnert Ata’s sverd og advart folket i Atador. De evakuerer byen, og planlegger å lure Aksimandre og hæren hans inn i Atador og lukke byen utenfra. Når hæren kommer står Hizha og Leila sammen og ser på dem. De vet de har en tøff kamp foran seg, men at de i det minste ikke er alene.
Analyse
Amasoneserien tar for seg flere temaer som jeg finner relevant i dagens samfunn. Da spesielt kvinnesynet, både fra et kvinnelig og mannlig perspektiv, kjønnsrollene i både et mannsdominert samfunn og i et kvinnedominert samfunn med makt, vold og seksualitet som sentrale emner.
Kvinnesyn
Opp gjennom historien finnes det nesten bare fortellinger fra mannlig synsvinkel med mannlige “hovedrolleinnehavere”. Kvinnens rolle i historien er enten begrensa eller ikke-eksisterende. Noen kvinner har igjen gjort seg så bemerkelsesverdige at der umulige å overse. Eksempel på disse er Cleopatra, Elisabeth I og Katarina den store. Av nyere dato kan man nevne Margaret Thatcher, Aung San Suu Kyi og ikke minst vår egen Gro Harlem Brundtland. Men listen over alle kvinnene som ikke blir nevnt i historien og som burde hatt plass der, er nok like lang som listen over alle mennene som faktisk blir nevnt.
Grunnen til at de fleste kjente store hendelsene i historien er gjort av menn kan være fordi det er de som har fortalt de. Kvinnene har ikke fått sjansen til å fortelle om hva de har gjort, og derfor har deres rolle blitt mye mindre enn det den kanskje egentlig burde være.
Sjansen for at et kvinnesamfunn som det Ingar Knudtsen beskriver i bøkene sine kan ha eksistert er ganske stor. Det finnes i hvert fall mange beviser som tyder på det. Hvis et slikt samfunn har eksistert, så er grunnen til at det gikk under fortsatt et mysterium.
I dagens samfunn er skillet mellom kjønnsrollene blitt mer og mer utvisket. Kvinnene kan i dag ha ledende stillinger i yrker som tidligere ble ansett for å være “mannsyrker”, mens pappapermisjonen sier mye om mannens “nye” rolle som familiefar. Det er ikke lenger uvanlig at en far kan være hjemmeværende, mens mor jobber.
Kjønnskvotering og likestillingsloven har også mye å si for manns- og kvinnerollen i dagens samfunn. Selv om det i hovedsak da gjelder kvinners rettigheter, må vi ikke glemme at mannen har rettigheter han også. Målet er at vi en dag skal kunne ha like rettigheter uavhengig av om vi er mann eller kvinne, men samtidig er det noen forskjeller, og da spesielt fysiske, som klart skiller mannen fra kvinnen, som man aldri kommer bort fra.
Ingar Knudtsen har etter lanseringen av sin “Amasoneserie” opplevd å motta mye skryt for sine bøker, men også mye kritikk og sjikanering for sitt “mannsfiendtlige” syn. Det er visstnok noen som føler seg truet og nedverdiget av Knudtsens bytting av rollene i fortellingene. Det at kvinnen er den som har makta, mens mannen er den som “dilter etter” har ikke blitt sett på med blide øyne av enkelte lesere. Men da igjen er det flere, både mannlige og kvinnelige, lesere, som synes historiene er spennende og fengslende i all sin motsetning til hva vi egentlig er vant til.
Makt
Lik mannen har “sett ned” på kvinnen, så ser også kvinnene i amasonesamfunnet “ned” på mannen. I begge de to alternativene er de dominerende partene klar over at de trenger den andre for å kunne formere seg, men samtidig er den andres rolle i selve formeringen blitt redusert.
Makt står sentralt, uansett om samfunnet er mannsdominert eller kvinnestyrt. Det er de som har de ledende rollene som har makta, men det finnes tydelige beviser på at både menn og kvinner har gjort seg gjeldende i ledende roller. I amasonesamfunnet er de ledende rollene krigere og prestinner. I noen samfunn settes kunnskap høyt, mens i andre fysisk styrke. Det beste er nok en blanding av disse to, men det er ikke alltid hjernen står i samsvar omgivelsene.
Vold
Det er mye vold i amasonesamfunnet, men bruken av vold går etter regelen “drep eller bli drept”. Amasonesamfunnet er konstant truet av andre mannsdominerte samfunn, men vi får også vite at amasonene en gang har hatt en stor borgerkrig som nesten utslettet hele samfunnet.
Vold og krig er nesten blitt et “dagligdags” tema i dagens samfunn. Døden er kommet mye tettere innpå, og aldri før har vi vært så redd for å dø som nå. Søken etter evig liv når stadig nye høyder. Alle vil vi leve evig og aldri eldes. En av de mest grunnleggende elementene i hele verden, døden, er også det mest fryktede og hatede, men også ønsket og det mest virkelige elementet som eksisterer.
Seksualitet
I Knudtsens amasonesamfunn er det ikke uvanlig at kvinner har kvinnelige kjærester. Det å være lesbisk i amasonesamfunnet er med andre ord helt vanlig. Homofili blant menn blir det derimot ikke nevnt noe om. Det er også et par eksempler på incest, og flere eksempler på voldtekt.
Det er først i løpet av de siste årene at homofili er blitt “godtatt” i dagens samfunn, selv om legningen har eksistert mye lenger. Tanken på at to personer av samme kjønn skal ha seksuell omgang, kan virke frastøtende, uforståelig, i den grad seksuell omgang kun er til for å lage barn, og helt naturlig, har nok i en av de formene eksistert i alle samfunn som har vært. Om den man er glad i er av samme kjønn eller ikke burde egentlig være irrelevant, så framt man er glad i hverandre. Uansett hvilket samfunn man lever i.
Tor Åge Bringsværd
Tor Åge Bringsværd blir betegnet som en av Norges fremste forfattere. Bibliografien hans omfatter alt fra romaner, barnebøker, noveller/tekster og essays/fagprosa til billedbøker, antologier, skuespill og oversettelser.
Bringsværd er født 16. november 1939 i Skien. Da han var ferdig med skolen, flyttet han til Oslo. Han begynte på teologistudiet på menighetsfakultetet for å bli prest, men ombestemte seg og avbrøt studiet.
I 1967 debuterte han som forfatter med novellesamlingen “Rundt solen i ring”, som var en fellesutgivelse med Jon Bing.
Bing & Bringsværd er et forfattersamarbeid mellom Tor Åge Bringsværd og Jon Bing. Som to av de første i Norge som skrev science fiction har duoen kjempet for å vise at science fiction-genren er seriøs og kvalitetssterk litteratur på lik linje med all annen litteratur. Sammen har de banet vei og ordnet plass for science fiction-genren i norsk litteratur.
Bing & Bringsværd har sammen publisert novellesamlinger, redigert antologier, skrevet skuespill og laget programmer for radio og fjernsyn.
I 1968 ble Bringsværd cand.mag., og samme året kom novellesamlingen “Probok”, hans første selvstendige skjønnlitterære utgivelse. I 1970 debuterte han som romanforfatter med “Bazar”, en bok som kombinerer science fiction med temaer og motiver fra myter og eventyr. Han videreutviklet senere formen til den typen fabelprosaen som kjennetegner “Den som har begge beina på jorda står stille” (1974), “Syvsoverskens dystre frokost” (1976), “Pinocchiopapirene” (1978) og “Minotaurus” (1980).
I 1985 kom “Gobi: Barndommens måne”, den første av til sammen fem bøker i Gobi-serien. I løpet av de neste 12 årene kom oppfølgerne “Djengis Khan” (1987), “Djevelens skinn og ben” (1989), “Min prins” (1994) og “Baghdad” (1997).
I 1985 giftet Bringsværd seg med forfatteren Else Færden (f. 1952). Færden har skrevet flere skuespill, fagbøker og skjønnlitterære bøker for barn og ungdom. Hun er utdannet cand.phil. og har blant annet vært norsk sendelektor ved Universitetet i Poznan, Polen, hjelpelærer ved Nordisk Institutt på Universitet i Oslo og informasjonskonsulent på Riksteatret.
Bringsværd har mottatt flere priser for forfatterskapet sitt. I 1979 mottok han Aschehougprisen, i 1985 Kritikerprisen og Sarpsborgprisen for “Gobi: Barndommens måne”, i 1993 Riksmålsprisen for “Gobi: Min Prins” og Ole Brumm-prisen, i 1994 Doublougprisen og i 2000 Ibsenprisen.
I tilegg til å være forfatter og dramatiker, har Bringsværd også vært programsekretær i NRK Radio og redaktør i Pax forlag og Den norske Bokklubben.
Barndommens måne
Resymé av bakpå boka:
*“Dette er beretningen om Wolfgang fra Godesberg, gjøgleren som ble født i året 1204 og som bare åtte år gammel dro ut for å bedri Jerusalem og den hellige grav.
Bak eventyret om Rottefangeren fra Hameln aner vi omrisset av en av de mest ubegripelige hendelser i europeisk historie: Barnekorstoget.
Tusenvis av franske og tyske barn forlot sine hjem og foreldre. De trodde Middelhavet ville dele seg og at Gud ville la dem gå tørrskodd over. I stedet ble de røvet av pirater og solgt som slaver i Alexandria.*
*1200-tallet var også mongolenes århundre.
Under ledelse av den legendariske Djengis Khan vandret de som et stormvær over den østlige verden.
I Wolfgang fra Godesberg samles strømninger fra tre vidt forskjellige kulturer: Kristendom, Islam og Taoisme.
Barndommens måne er den første av flere bøker.
Denne gang møter vi hovedpersonen i moden alder – i Tun-huang, en oase i den veldige Gobi-ørkenen. Han har i flere år levd som mongolenes fange. Nå er han på flukt fra deres hovedstad, Karakorum. Samtidig forsøker han å ordne trådene i sitt eget liv. Og tankene i sitt eget hode…”*
Djengis Khan
Resymé av bakpå boka:
*“Djengis Khan spurte en gang sine offiserer: “Av alle ting i hele verden, hva kan gi en mann den største nytelse og lykke?”
De svarte han: “Den åpne steppen, en klar dag, en rask hest under deg.” Og etter å ha tenkt seg om: “Og en falk på håndleddet, så du kan skremme opp harer.”
Men Djengis Khan rystet på hodet. “Nei,” sa han til dem. “Å knuse dine fiender, se dem falle ned foran føttene dine, ta fra dem alt de eier, ri på hestene deres. Å se de ansiktene som var dyrebare for dem oppløst i tårer. Å favne deres kvinner og døtre. Det er det beste!”*
1200-tallet var mongolenes århundre.
*Under den legendariske Djengis Khan skapte de det største imperium verden noen gang har sett. Et rike som strakte seg fra Stillehavet og langt inn i Europa.
Dette er beretningen om Djengis Khans vei til makten – han som kalte seg “hersker over alle mennesker”. For dem som fulgte ham, var han bogdo – en Himmelens utvalgte. Fr alle andre var han Pesten, Døden og Djevelen selv.*
Men samtidig er det også beretningen om Wolfgang fra Godesberg – den underlige gjøgleren som vi første gang møter i Barndommens måne (1985). Enda en gang betror han seg til tusj og silke. Nå sitter han ved randen av Gobi-ørkenen, i skyggen av den store kinesiske mur. Han vil forsøke å beskrive Djengis Khan. Ikke som et monster. Men som et menneske. For den som vil forstå verden, må forsøke å forstå Djengis Khan, sier Wolfgang. Og den som vil forstå Djengis Khan, må først prøve å forstå seg selv…”
Konklusjon
Selv om historiene er satt til en annen tid og et annet sted, så er flere av temaene som blir tatt opp relevante for dagens samfunn, uavhengig av tid eller sted. Vinklingen på temaene kan nok endre seg alt ettersom tid og sted, men det grunnleggende er det samme uansett.
Forfatterne skiller seg ut i sjangeren fordi de har en spesiell skrivemåte som er annerledes enn hos andre forfattere, både norske og utenlandske. Ingar Knudtsen har et veldig “muntlig” språk, mens Tor Åge Bringsværd har et litt “tyngre” språk, som for enkelte, blant annet meg selv kan være vanskelig å fordøye.
Arbeidet med dette særemnet har vært veldig spennende og lærerikt. Selv om jeg i begynnelsen så det for meg ganske så annerledes, så har resultatet blitt overraskende bra.
Med tanke på at vi selv fikk velge emne, arbeidsplan og sluttprodukt, må jeg bare innrømme at jeg tydeligvis ikke har prøvd å gjøre det enkelt for meg selv. Men alt i alt synes jeg at jeg har fått mye ut av det.
Det har vært mye lesing, skriving, redigering, leting og ikke minst læring. Planen først var å analysere to bøker av hver forfatter, men det var før jeg visste omfanget av oppgaven. Til slutt kortet jeg det ned til biografi og bibliografi av begge forfatterne, og analyse av bøkene til Ingar Knudtsen og en kort presentasjon av bøkene til Tor Åge Bringsværd.
Jeg har derfor bare svart på halve problemstillingen, men jeg føler selv at den halve besvarelsen er bra nok til å kunne gi et helhetlig inntrykk av sjangeren og forfatterne.
Kildeliste
Fantastisk litteratur:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fantastisk_litteratur
http://www.txt.no/tema/fantasy/espen.htm
http://www.notteroy.vgs.no/biblioteket/kafeer/tolkien/fantasisk.ppt
http://www.asker.folkebibl.no/for_unge/fantasy/
http://ostfold.kulturnett.no/biblioteknett/lesetips/fantasy.doc
Ingar Knudtsen:
http://forfatter.net/knudtsen/
http://folk.uio.no/thomas/fri/fortidskamp.html
Amasonetrilogien:
http://folk.uio.no/thomas/fri/amazone-tolkninger.html
http://www.geocities.com/amasonekampanje/emne/
http://gwydion.nettene.mine.nu/s029.htm
http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/a/a06.html
Løvinnens sjel:
Løvinnens sjel, Ingar Knudtsen, 1990, Bladkompaniet A.S., 254
http://www.propaganda.net/skoleside/2794.shtml
http://www.skoleforum.com/essaydet.asp?eid=2342
Amasoner:
Amasoner, Ingar Knudtsen, 2001, Bladkompaniet A.S., 310
Tor Åge Bringsværd:
http://www.gyldendal.no/toraage/
http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/bringsva.htm
http://www.dagbladet.no/kontekst/3971.html
http://www.litteraturnettet.no/b/bringsvard.tor.age.asp
http://www.nrk.no/litteratur/forfattere/1117884.html
http://www.spartacus.no/index.php?ID=Forfatter&ID2=Vis&counter=199
Morten Haugen (red.), Barnas Forfatterleksikon, N. W. DAMM & SØN AS, 1. opplag 2003, Narayana Pres, Danmark 2003
Gobi:
http://giaever.com/op/gobi.htm
Barndommens måne:
Barndommens måne, Tor Åge Bringsværd, 1985, Gyldendal Norsk Forlag, 214
Djengis Khan:
Djengis Khan, Tor Åge Bringsværd, 1987, Gyldendal Norsk Forlag, 368
Karakter: 6
Her er begrunnelsen for karakteren på særemnet:
“Grunnlaget for vurderingen av særemnet er i tillegg til det innleverte sluttproduktet prosessen underveis; arbeidsplanen og evnen til å arbeide med et litterært fordypningsemne over tid. Av de mange momentene som er spesielt bra med særemnet ditt så er det at du har lykkes i å sette deg inn i et stort og “nytt” emne og formidle genuine leseropplevelser, samtidig som du har greid å reflektere over tekstene du har lest, både litteraturfaglig og i menneske- og samfunnssyn. Problemstillingen din har også utviklet og forandret seg etter som du har lest og blitt bedre kjent med sjangeren og forfatterskapene, noe som viser utvikling.”
Jan Vidar