Arbeiderklasse?
Du spøker, ikke sant?
Jeg ser på meg sjøl som en arbeiderklasseforfatter. Og det til tross for at det meste av det jeg har skrevet har vært innefor den såkalte “fantastiske” sjanger.
Det er nesten ingen lenger som snakker om arbeiderlitteratur. I praksis synes den å bli sett på av mange som et avsluttet kapittel i kulturhistoria.
Jeg har tenkt mye på hvorfor og hvordan det er blitt slik.
Det skjer naturligvis samtidig som påstanden om at arbeiderne som klasse har opphørt å eksistere; argumenter som spenner fra “vi er alle arbeidere” til “den tradisjonelle arbeiderklassen eksisterer som kjent ikke lenger”.
Det er et sant korthus av ei “analyse” som ramler sammen så snart en bare pirker borti den.
Likevel står det på mange vis fast at arbeiderklassens litterære utrykk ikke lenger behandles seriøst, annet enn som tilbakelagt historie
Det er ingen tilfeldighet at dette skjer samtidig med at kulturen mer og mer framstår som noe separat fra normalt arbeid og virksomhet
I sitt essay “To Hell With Culture” skriver Herbert Read om hvorledes et samfunn der kultur og samfunn er en enhet har forfattere, billedkunstnere, håndverkere, musikere, men ingen Kultur som eksisterer i en egen sfære, adskilt fra resten av samfunnet. I det gamle greske kultursamfunnet falt det for eksempel ikke noen inn at “kultur” skulle behøve å være et eget or
Faktum er at kulturen nå mer og mer framstår med egne klassetrekk, med sine egne normer, regler, trender, uttrykksformer, språk, tradisjoner, krav, etc.
Arbeiderlitteratur- og kunst kjennetegnes jo ved at den definerer seg sjøl som tilhørende en klasse, og ikke bare det. Arbeiderlitteraturen hevder at all litteratur har en klassekarakter
Det har vært skrevet mange bøker om arbeiderlitteratur, og definisjonene har variert. Fra å omfatte all “progressiv” litteratur der forfatterens klassebakgrunn er likegyldig, og til å definere den som litteratur skrevet om bestemte tema og skildre arbeidernes liv og arbeid og streik og klassekamp. Gjerne også forfattet av mennesker tilhørende arbeiderklassen
I heftet Litteratur og klasse skrevet av Alf Cristensen i 1935:
“Selve den borgerlige nytelsessyke og småmannsveke krav om l’art pour l’art, kunst for kunstens skyld, kommer i et eiendommelig lys. Hva blir dette formkrav til sist, så lenge det er formen i seg selv som interesserer, når den ikke skal svare til noen virkelighet?
Christensen gjør altså et viktig poeng ut av at kunsten for kunstnes egen skyld synes å dyrke form uten innhold, gjør formen viktig og innholdet innoverskuende. Det er i sitt eget sinn den borgerlige forfatteren finner “virkeligheten” hun eller han ønsker å finne uttrykk for.
Cristensen fortsetter med å si at “hos en kunstner som vil noe med sitt verk vil form og innhold falle sammen”. Hos en arbeiderforfatter vil derfor språk velges av innhold og ikke omvendt. Språk er kommunikasjon, og særlig dersom en skriver om noe vanskelig blir det et litterært ideal å skrive så enkelt som innholdet overhodet tillater.
I møtet med arbeiderklassens forfattere blir de borgerlige litterater, anmeldere, forlagskonsulenter, etc. gjerne skremt og provosert av dette fremmede element. Kan en komplisert roman eie en enkel form?
Naturligvis kan den det. Ja, slik jeg ser det bør den sosialt bevisste forfatteren nettopp tilstrebe det som et mål, et litterært ideal. Alternativet blir faktisk å skrive hovedsakelig for “kulturklassen”, de som lever sine liv i kultursfæren og derfor tar seg den sjølsagte rett å definere og redefinere kunsten og litteraturens målsettinger og verdi.
Et problem for arbeiderforfattere er at ikke en gang i forlag som definerer seg sjøl som radikale eller til og med revolusjonære sitter det mennesker fra deres egne klasse i de viktigste maktposisjonene.
Her synes ofte problemet å være at man har en predefinert forestilling om hva f.eks. en “arbeiderroman” er. Hva en forfatter med røtter i arbeiderklassen skulle og burde skrive om.
Jeg burde vel her strengt tatt her skrevet i fortid, for slike forlag er i dag stort sett oppkjøpt av større forlag og drives nå etter rene forretningsmessige prinsipper.
Pengene sitter trygt salen og rir utgivelsene. I spenningsfeltet mellom Kulturrådets nærsynthet og kapitalens fjernsynthet er det meget lite rom for en “annerledes” forfatter å manøvrere i.
Jeg har gjerne pleid å si at mange intellektuelle nok har elsket arbeiderklassen, men de synes at arbeidere er noe dritt.
Sjøl var jeg sikkert sytten-atten år før jeg begynte å omgås mennesker som ikke på en eller annen måte var knyttet til min egen klasse; som jobbet i industri eller handel, som var sjåfører eller sjøfolk eller til nød underordnede kontorslitere. Eller for den saks skyld arbeidsledige. Pinefullt ventende på jobb.
Jeg tilhørte sjøl alt for lenge de arbeidslediges miserable flokk, og det var faktisk i desperasjon over å ikke få arbeid at jeg begynte å sysle med tanken på å utnytte det skrivetalentet jeg var dristig nok til å tro at jeg eide til å skrive skjønnlitterært. Bruke min villstyrige fantasi til noe produktivt.
De fleste borgerlige og/eller intellektuelle menneskene jeg møtte som ikke satt på andre siden av et skrivebord og hadde makt til å ansette eller avvise, de møtte jeg på grunn av mitt politiske engasjement.
Jeg oppdaget at mange av dem ble forundret over at jeg som kom fra arbeiderklassen slett ikke skrev særlig mye om streik og revolusjon og arbeideidsfolks kår.
Jeg husker at jeg spurte en av konsulentene på et stort forlag hva han egentlig trodde arbeiderungdom snakket om.
Han antok nok at det var mest biler og sport og jobb og sex.
Det også, jada. Men jeg husker best de intense diskusjonene rundt kafébordene på Promenadekafeen på Sunndalsøra om kosmologi og astronomi. Om tid og evighet og det uendeliges problem.
Jeg vokste jo opp midt i ei tid da Sovjetunionen og USA konkurrerte om å erobre verdensrommet.
Jeg tror at som en som definerte seg sjøl som en forfatter med tilknytning til arbeiderklassen var faktisk syttitallets “ALL MAKT TIL FANTASIEN” et eggende slagord. Men det måtte naturligvis være fantasi med et budskap…
Denne personlige betraktningen for å understreke det viktige poenget at arbeiderforfatterens tema ikke kan være ei litterær tvangstrøye. Den frihet som den borgerlige forfatteren har til å boltre seg i tema og i fantasi hører ikke bare dem til!
Skillet går i erfaringsbakgrunn, i valget av form og innhold og budskap.
Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg tilhører og hvor jeg står politisk. Jeg betalte i sin tid en høy pris for min politiske radikalisme ved å bli nektet arbeid. Det føles underlig at jeg har opplevd litteraturens og kunstens såkalte “frie” verden til tider på samme måte.
I et intervju i NRK i sommer ble jeg betegnet som “en fremmed i mitt eget land”.
Jeg har sett hvordan andre forfattere med røtter i arbeiderklassen de siste åra tvinges så å gå under jorda, ned i undergrunnen. Blir leilighetsdiktere, lokalavisskribenter, og noen prøver til og med desperat å føye seg etter kulturens normkrav. For det meste uten håp om å lykkes.
Noen ustoppelige velger å gå til underholdningslitteraturen, og som for Willy Ustads bøker om Fire søsken beviser kan det faktisk være større rom for forfattere fra arbeiderklassen og deres språk, erfaringsbakgrunn og budskap der, enn hos de fleste såkalte kulturforlaga.
Interessant nok regnes både Willy Ustad og jeg gjerne som “fantasiforfattere”, og vi har hver på vår måte brukt det i enkelte finere litterære kretser så foraktede underholdningsforlaget Bladkompaniet til å utgi våre bøker.
La meg si det med en gang: Bladkompaniet var det første forlaget jeg hadde kontakt med som var det minste interessert i å la meg få lov til å finne min egen litterære stemme i skjæringspunktene mellom det magiske og det realistiske og mine meninger og erfaringsbakgrunn.
Og de har gitt ut mange av mine bøker til tross for at noe av det første de fortalte meg var at jeg aldri ville kunne bli noen underholdningsforfatter, og sannsynligvis heller aldri ville selge særlig godt.
Det var forresten også de som uten antydning til å ville sensurere lot meg skrive romaner om borgerkrig og revolusjon i Spania og om forfølgelsen av kommunistene i Norge etter krigen!
Jeg ber igjen om unnskyldning for å være personlig, men jeg synes faktisk disse erfaringene er relevante her.
Det spørsmålet jeg uvilkårlig stiller meg sjøl i disse tider da kapitalismen tilsynelatende seirer på alle fronter er om ikke de opposisjonelle stemmer er viktigere enn noen sinne?
I en kultur som stadig blir mer opptatt av seg sjøl og sitt eget, og stadig veves tettere sammen med media, ligger det en fare i at kulturen bare blir et bedøvelsesmiddel.
Moderne billedmedias engasjement er urbant, overfladisk, glatt og kvasiengasjert med en oppmerksomhetslevetid på maksimum ei uke eller to…
De fungerer på premisser levert av medias moguler og magnater og plutokrater og er til for å tjene deres makt og deres verdensbilde og mest av alt deres bankkontoer.
Det ulne “postmoderne” klasseløse kulturbegrepet går inn i dette som hånd i hanske.
Eller for å fullføre det sitatet av Eric Gill som Herbert Read hentet tittelen til sitt essay fra:
“To hell with culture, culture as a thing added like a sauce to otherwise unpalatable stale fish.”
Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen tirsdag 28. november 2000.