Islam og humanisme:
Men bilder er ikke blod …
*“I Allahs, den nådiges, den barmhjertiges navn.
Når sola foldes sammen, når stjernene faller
ned, når fjellene begynner å skjelve, når
de drektige kameler forlates… da skal enhver
sjel få vite hva den har gjort.”
Koranen, Sure 81.*
Det er mye som beklages for tida. Jeg ser at en eller annen prest uttaler at det er galt å gi kristendommen skylda for heksebrenninger, kvinneundertrykkelse og forfølgelse av “kjettere”.
La meg enkelt si det slik: Ville kirka ha eksistert uten kristendommen? Er det ideologiske grunnlaget uvesentlig? Står det ting i denne boka til kristenheten som kan begrunne og forklare undertrykkelsen?
Sjølsagt gjør det det. Hva med “Du skal ikke ha andre Guder enn Meg?” Hva med “En heks skal du ikke la leve?
“Jeg er ikke kommet hit for å skape fred men for å skape strid,” hevdes det at Jesus har sagt.
Han skrev jo sjøl ingenting så vi kan egentlig ikke sikkert vite hva han sa, for alt vi vet kan han til og med ha vært en grei fyr, men slik boka til de kristne framstiller ham blir han i beste fall forvirret, men med (for sin tid) mange gode tanker og de beste forsetter, i verste fall blir han en stormannsgal skrulling som trodde han var sønn av en gud og gikk rundt og “profeterte”. En relativt vanlig hobby blant frustrerte jøder under den romerske okkupasjonen.
I moderne tid ville han fått både terapi og i mangel på helbredelse sterke medikamenter for å lide av slike vrangforestillinger som han i følge kristenboka led av. På femtitallet ville han naturligvis ha blitt lobotomert til slutt. En ble jo lobotomert for langt mindre enn å påstå at en var guddommelig, sønn av en gud, og preke verdens snarlige undergang og paradisets komme.
En ble lobotomert for å mene slike bestyrtende ting som at kommunisme var bedre enn kapitalisme og for å være kvinne og “hysterisk” og komme fra feil klasse og slekt og “rase”.
Ikke neger, nei, det ville vært utenkelig i Norge på femtitallet å lobotomere en “stakkars” neger. Men tatere. Samer kanskje. Undermåls arbeidere som ikke kunne snakke dannet språk.
Innvandrende fra en såkalt fremmed kultur var i hine hårde dage (Der fikk jeg sannelig brukt det uttrykket igjen!) verneverdig som kulturelt fenomen.
Ei i grunnen merkelig utvikling det der: På femtitallet bortimot en sirkusattraksjon, og nå muligens bare tallerkenvasker eller arbeidsløs asylreservatresident.
Jeg har slett ikke glemt første gang jeg så en neger. Det var mange hoder som snudde seg den dagen. Mitt også. Og han så da virkelig ut som et menneske? Nesten? Han var naturligvis svart, men det var jo ikke hans skyld, stakkar? – for å sitere Rowan Atkinsons bitende satire over overklasseengelsk rasisme.
Det pussige var at mens folk etter hvert vennet seg til mennesker fra andre kanter av verden så lenge de ikke ble for kultursære så var det ei gruppe mennesker som aldri fikk helt til det der. Jeg snakker da ikke om nynazister, deres begrunnelser for å tenke og tro det de gjør tilhører faktisk en av europeisk kulturs hovedstrømninger, som går ut på å finne forskjeller på folk og gruppere dem etter helt uvesentlige og utvendige ting.
Nei. Jeg snakker om disse som jeg sjøl med min fantasifulle fantasi ikke greier å finne et dekkende navn på, men som jeg foreslår å kalle for kulturister. Ikke fordi de reiser til utlandet og er kule turister – sjøl om de sikkert er det også, men fordi deres fascinasjon ved å møte sin første same, afrikaner, araber eller sunnmøring aldri går over.
De greier ikke å se individer, mennesker av kjøtt og blod, de ser bare “kultur”. Bevaringsverdig, blandingsverdig, krydder og farger i det grå traurige norske fellesskapet. Og jeg understreker at med “norsk” mener de deres egen urbane håvedstadlige kultur.
(Pokker, nå holder digresjonen på å stjele hele artikkelen, men la oss fortsette og se hvor vi ender. Jeg er spent.)
Jeg for min del ser på dem også som rasister.
Fjollete, ufattelig naive, totalt uten sjølkritikk er det kulturistene som faktisk har lagt premissene for mye av det som er blitt norsk offisiell politikk når det gjelder såkalte “fremmede” kulturer, og deres enorme sensibilitet for det minste som kan likne på kritikk av fremmede kulturer har fått dem til å godta og uten betenkelighet svelge alle de former for ukultur som har sittet der som en nisse på lasset til mange av dem som er kommet hit til landet.
Den norske kulturen er ofte ikke mye å skryte av, og vi erkjenner det. Men når vi vet det, hvorfor tror vi at andre kulturer som kanskje ikke en gang er kommet særlig lenger enn til primitiv stammetenkning og middelaldersk fundamentalisme automatisk er verneverdig og høyverdig?
Jeg ser at enkelte i HEF, en organisasjon jeg har vært medlem av i årevis, men som jeg er smertelig klar over er totalt infisert av “do-good"ere, nå er såra og vonbrotne over å ha blitt “lurt” av de muslimske imamene og truer med å slutte å samarbeide med dem om menneskerettigheter og åndsfrihetskamp dersom de muslimske religiøse lederne ikke kan garantere at de er imot omskjæring av jenter og liknende.
De eneste de sårete er blitt lurt av, er seg sjøl.
Det er like formålstjenlig for kvinners rettigheter å samarbeide med muslimske imamer mot omskjæring o.l. som det ville vært å samarbeide med katolske prester i middelalderen i kampen mot heksebrenning.
Kan dere for pokker nå ikke lese den boka til muslimene med den samme kritiske sans som mange av dere forhåpentligvis har lest kristenboka med! Se hva som står der. Innrøm at dette er en religion som likt de fleste religioner fungerer som et brorskap, med vekt på “bror”. Det står mye i Koranen om løgn og hvor stygt det er å lyge, men det gjelder brødrene i mellom (og de stakkars uheldige “søstrene” også går jeg ut fra). Vi vantro hunder er det en helt annen sak med. Kan våre lover på noen måte sees på som å stå i konflikt med religionens påbud, er det en sjølsagt ting hva som har forrang, og å lyge i en slik sammenheng er ikke bare skyldfritt, det er prisverdig.
Muhammed hevder i det minste ikke å være sønn av Gud, han nøyer seg med å være profet. Men så enestående at han blir “Profeten” med stor P. Og det hans febersyner og drømmer og fantasier og ikke minst meninger får ham til å skrive ned som hellige gudsord og lover, er rett og slett til å bli vantro av…
Det er mye i arabisk og særlig i persisk historie og kultur jeg har stor sans for, men Koranen har om mulig lagt ei enda tyngre og tyngende hånd over kulturen og menneskene i disse landene enn Bibelen og kristendommen har over oss. Den er dessuten farligere fordi den er enklere og lagt i fra så mangfoldig og fylt av motstridende elementer som Bibelen. For å si det slik, Tolstoi kunne neppe ha brukt noen av surene i Koranen som grunnlag for å framsette sine anarkistiske sine ideer!
Likt alle “hellige” bøker kan den brukes av tilhengerne til å begå i egne øyne moralsk forsvarlige ugjerninger med. Til offerets eget beste, naturligvis.
Ugjerninger som blir høyverdige og hellige fordi de ikke behøver noe annet forsvar og begrunnelse enn at “DET STÅR I BOKA!”. Hellige sannheter kan brukes til forsvar for det meste av forbrytelser begått av en sjølbestaltet og gjerne “guddommelig” maktelite av boktolkere, forvaltere av Sannheten og Den Rette Tro.
Ta en liten tur innom sider på internett med religiøse diskusjoner. Inni mellom avslører de seg både den ene og den andre der, i diskusjonens hete. Det kommer for eksempel ganske godt fram at kristne og muslimer respekterer hverandre (og som en skriver: alle bokreligioner) men at ateister og slike hedninger som tilber “avguder” og det som verre er skal brenne evig i Helvete, uten mulighet for benådning.
Som “verre er” gjelder ikke minst kvinnelige guddommer som Kali, Astarte, Hekate, etc. som tydeligvis fyller disse typene med langt større angst enn det i deres øyne foraktelige og lettlurte “humanister” gjør.
Kanskje det neste fra HEF blir et samarbeide med Børre Knudsen for å sikre abortsøkende kvinners rettigheter? I så fall ville vel skuffelsen over det samarbeidet også snart komme på trykk i “Fri Tanke” - ei utmerket avis som likevel dessverre noen ganger er sørgelig tankefri.
Når jeg leser hva de intellektuelle intelligente skriver og ser hva de gjør da er jeg glad for at jeg ikke er særlig intelligent og slett ikke intellektuell. Jeg har ingen trang til å være det heller. Ikke en gang for å sikre bøkene mine klippekort hos Kulturrådet.
Jeg vil gjerne være klok, jeg vil gjerne også ha fantasi, eie empati, evne til opprør. Høye mål å strebe mot hvor jeg kanskje bare til en viss grad har nådd opp i “fantasi”, men er det ikke bedre å ha “loved and lost, than not have loved at all?”
Uffda. Dette var nok ei setning jeg ville strøket i en avisartikkel. Men skithau, som mitt barnebarn Ronja sier, og nekter å høre på at det heter “skitt au”, jeg lar det stå der. Til spott og spe.
Så hva er det egentlig jeg er så uenig med kulturistene i? Med de som definerer humanisme som grenseløs toleranse? Har de ikke rett? Bør vi ikke forstå og tilgi alt? Er ikke det humanismens inneste vesen det, da?
Det var en en gang som hevdet at å forstå alt var å tilgi alt. For det første er det ingen som kan forstå “alt”, og for det andre har man ingen ting med å tilgi noe som helst på andres vegne. Jeg gjentar for n’te gang: Grensa for toleransen må gå ved å tolerere intoleransen.
Jeg er i grunnen ikke “humanist” dersom jeg begår en slavisk oversettelse av ordet. Jeg beundrer ikke det “menneskelige”. Jeg tror mye mer på det dyriske. Slektskapet mellom alt levende. Verdien av individet. At individets frihet står over enhver kulturs krav. Jeg er og blir en tilhenger av Kardemomme-loven. Den minst naive og mest anarkistiske lov som noen sinne er formulert. Fullstendig overlegen den såkalte gyldne regel, men helt i dens ånd:
“Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil”.
Enten det er et menneske eller et dyr.
Ett av bokreligionenes særtrekk er at de opphøyer menneskene og fornedrer dyra. Fullstendig i strid med genetikkens avsløring av det fundamentale slektskap mellom det levende hevder islam idiotpåstander om dyr som er “ureine”. Men det kan jo like gjerne kalles de heldige dyra. For de krever en form for slakting av de “reine” dyra som skal brukes som mat for de “troende” som ikke er annet enn rein råskap og tortur! Og mange av kulturistene godtar dette uten å protestere. Eller de gjør det dobbeltmoralsk ved å forby slik slakting i Norge, men godtar import av kjøtt slaktet slik i utlandet!
Ser man ikke også en viss sammenheng her? Mellom “ureine kroppsdeler” og “ureine dyr”? Fortrinnsvis da kroppsdeler hos kvinner som kan skjæres bort med imamvelsignelse?
Når vi vet og til og med opplyste muslimer burde vite at det imamene pisser med bare er Mor Naturs snedige løsning på forplantningsproblemet, en alldeles forvokst og i mine øyne hos mange dyr (inklusive mennesket) ganske grotesk klitoris hos dyr med y-kromosom?
Det ser ut som Bibelen har forstått dette bedre. Den har ihvertfall stor sympati for menn som kastrerer seg sjøl for Guds rikes skyld… Kanskje en slags etterlevning fra den gangen da menn ikke kunne bli prester (les: prestinner!) uten å bli “kvinner” først?
(Jeg greide så vidt å stanse den digresjonen før den fikk svelle ut over flere avsnitt eller til og med sider og tvinger meg sjøl nå tilbake til ei avslutning og en begrunnelse for tittelen på artikkelen:)
På sekstitallet flimret den første TV-filmede krigen over svart-hvitt skjermene våre. Bilder er ikke blod, men vi kunne likevel med fantasien fylle inn blodet i det grå, høre skrikene, kjenne lukta av brent kjøtt.
Jeg lurer på om fantasien vår nå er blitt bedøvd. For nå kan vi se fargen på blodet, og skrikene kommer i stereo. Vi ser ukulturens tvangsskrevende torturofre, småjenter som likt menneskene i Vietnam var ofre for vestens bombeimperialisme er ofre for beslutninger tatt av menn ikke bare høyt over dem, men faktisk tatt i forgagne tider av for lengst døde mennesker!
Vi reagerer. Javisst. Men mange av kulturistene fremdeles med klare forbehold, ser jeg. Og det hviskes ord i krokene blant de som nå burde holde kjeft på alle språk; rasisme, vestlig kulturimperialisme, religiøs intoleranse, mangel på “forståelse”. Det siste var det samme Lyndon Johnson manglet da han prøvde å begrunne for oss det svart-hvite barneblodet og napalmsårene på TV skjermene i 1967.
Imamene får tåle at jeg synes de er verre enn Johnson. Han ville sikkert helst ha unngått at napalmen brente de ungene, men den volden som utøves av omskjærerne og deres ideologer er tortur mot barn gjort med vitende og vilje.
Vi ser bildene. De i farge nå. Og vi tør vel å bruke øynene, men tør vi å bruke fantasien i tillegg? Tør vi å ikke bare høre, men føle skrikene, kjenne hjelpeløsheten, forestille oss smertene og fornedrelsen?
Tør vi fantasere om konsekvensene? Et liv frastjålet seksuell nytelse? Leve med noe som ikke lenger er bare et kjønnsorgan, men også et sår?
I boka Evas skjulte ansikt fra 1980 (!) skriver den egyptiske forfatterinnen Nawal El Saadawi om det kjønnet hun kaller for “den lemlestede halvdel”. Les den boka! Hun skåner ingen. Ikke en gang kulturistene og vestens dobbeltmoral.
Dersom “humanisme” kan gis et innhold der det betyr å kjempe for de svakes rettigheter mot de sterke og undertrykkende, da er jeg med. For i Kardemomme-loven ligger faktisk også retten til opprør, til å kjempe mot de som plager oss.