Dataliv:
Datamaskiner til besvær?
Jeg vet ikke riktig hva det er med meg og datamaskiner. De er verdens nyttigste redskap når de fungerer som de skal – som min gamle Acorn Archimedes som ruslet og gikk i tre år uten å gjøre noe som helst uvesen av seg. Ja, det gjør den forresten ennå, for min kone Gerd bruker den jevnt og trutt til diverse hobbyarbeider.
Mac’en har jeg egentlig gitt et bedre skussmål enn den riktig fortjener, men det er delvis fordi jeg vet at det trøbbelet jeg har hatt skyldes at jeg kjøpte den på et ganske dumt tidspunkt – rett før den nye teknologien i Power PC ble stabilisert og ble til nye (og fargerike) modeller…
Nå har jeg også hatt IBM PC med Windows i vel et år, og der skjærer det seg virkelig! Jeg liker faktisk maskina, og når operativsystemet er i godt lune så merker jeg lite av det, og det er som det skal være, etter min mening. Programutvalget er naturligvis enormt, og Ronja og jeg har kost oss lenge nå med å spille Might & Magic i diverse versjoner.
Men jeg har snakket med flere som har samme erfaring som meg. Når ting begynner å gå i gal retning, da bærer alt fort mot stupet og harddisk og system og hele skiten truer med å dø. Og så dør de. Slukner en etter en, samme hva du prøver. Jeg har holdt på med datamskiner siden slutten av syttitallet, og har plukket opp en del tricks på veien. Men natt til onsdag denne uka måtte jeg melde pass. Harddisken ble med ett ganske uleselig fra det ene øyeblikk til det andre, og uten at jeg hadde gjort noe som helst annet enn slikt som jeg alltid gjør. Skrev litt, sjekket e-posten, ikke noe dramatisk.
Men da bestemte altså harddisken seg for at nå hadde jeg hatt et ukomplisert liv med skriveredskapene for lenge.
Det er i sånne øyeblikk at en misunner dem som “har PC på jobben” som det heter. Som kan overlate problemer til en systemansvarlig og som ikke behøver å gi opp f.eks. Linux fordi det ikke finnes en eneste noenlunde enkel måte å knytte seg til verken nettet eller få skriveren til å virke…
Apropos Linux, da Windows ikke bare gav opp, men plent nektet å la seg installere på nytt lot Linux Mandrake seg installere som ingen ting. Uten et eneste knirk.
Men som jeg visste fra forrige forsøk, det finnes ikke riktig driver til skriver og det innebygde modemet kunne like godt vært en stein som noen på faen hadde lagt igjen i maskina.
Altså ikke utskrifter og ingen internettkontakt. Muligens kunne jeg løst det problemet med en passe blanding av penger og tid, men særlig det første begynner å bli et påtakelig problem.
Nå med ny harddisk og CD-brenner og arbeidstimer (for endelig å få tatt etterlengtet backup av de filene jeg er mest engstelig for skal forsvinne) begynner jeg antakelig virkelig å nærme meg prisen på en ny PC…
Når man begynner på den oppoverbakken som begynner med en enkel liten operasjon og ender i utskifting av halve innmaten i maskina, da er man på vei oppover en stadig brattere bakke som paradoksalt nok fører rakt ned i avgrunnen!
I går hadde jeg herlige hatefulle drømmebilder i hodet der jeg tok alt som finnes av datautstyr her i huset og smadret det med velrettede sleggeslag.
I sånne stunder som dette tenker jeg også uvilkårlig på alle de bortkastede timene ved datamaskina som har gått med til sånne intelligente ting som å glo på en skjerm mens den restarter for tiende gang. Lange installeringer der jeg har sittet og ventet på å få lov til å bidra med ja-og noen ganger nei-tastetrykk.
Hvis du hører meg, Kali, så vil jeg gjerne ha den tida tilbake! Og så få lov til å legge den inn i livet mitt på etterskudd. I så fall vil jeg leve minst til jeg ble to hundre år gammel, dersom jeg da også fikk tillatelse til å bruke subjektiv tidsmåling i stedet for objektiv.
Jeg minnes noen ord fra ei novelle jeg skrev en gang, om en lege som på dødsleiet plukket de siste tretti kronene ut av lommeboka til den just avdøde og tenkte tilfreds med seg sjøl:
“Dét var god beregning.”