Fantasyeventyr:
En litteratur for morgendagen?
“Det var den gangen kameraten min og jeg var i New York”, slik tror jeg det må ha begynt den første gangen jeg husker at far min fortalte ei historie. Jeg bodde på Smøla og jeg kan ikke ha vært mye over fem år. For jeg husker at parafinlampa brant. Strømmen kom ikke til Smøla før etter at jeg var flyttet derfra, og jeg var fem da vi flyttet til Kristiansund. Men historia kan jeg ennå, så jeg må ha hørt den mer enn en gang.
“Da var vi i et veldig høyt hus”, fortsatte han. “En skyskraper. Og mens vi var der brøt det ut brann i den nederste etasjen. Jeg satte meg på gelendret og føk gjennom flammene så det gnistret rundt ørene, men kameraten min begynte å springe oppover og oppover. Til slutt kom han til den aller øverste etasjen og der lå det en skobutikk. Der tok han på deg det minste paret med kalosjer han greide å få på seg, og så et par som var litt større, og ett til og ett til, og så mange som han kunne få på seg. Og deretter hoppet han ut av vinduet. Men for hver gang han landet føk han litt høyere, og til slutt gikk alle hjem og bare jeg sto der og ventet. Til slutt kom han ikke ned mer, og siden har ingen sett noe til ham.”
“Kom han helt til Månen da, pappa,” spurte jeg.
“Ja, kanskje det var det han gjorde?” sa min far, og vi var antakelig begge to fornøyd med den slutten. Jeg trodde på den historia lenge, og jeg var derfor overbevist om at det første mennesket på månen var min fars venn, og han hadde dradd dit med kalosjkraft.
Jeg forteller denne vesle naive historia for å vise at det å fortelle historier, det var noe som minst en i hver familie måtte kunne den gangen da. Og historiene var også ganske fantasifulle når de trengte å være det.
Jeg vokste opp med beretninger hvor den ene historia overgikk den andre, og mange handlet om bygdeoriginaler, og om rare og spennende ting som hadde skjedd der ute i havgapet. Forlis, javel, men også merkelige redninger og de som ikke ble reddet men som gikk igjen og som man hørte eller så ute på skjærene særlig i skumringstimene.
Min familie hadde både tanter og onkler som var rå til å fortelle, og den muntlige fortellerkunsten sto høyt i kurs. Likevel tror jeg at ingen andre i familien kunne måle seg med min far.
Det kunne ikke jeg heller. Ihvertfall ikke før jeg kom på at jeg kunne skrive historier i stedet for bare å fortelle dem.
Jeg trodde vel det var slik de fleste forfattere hadde begynt. At de hadde lært å lage fortellinger ved å høre de som kunne det fortelle sant og usant og alle ting imellom.
Jeg var forresten sju-åtte år før det virkelig gikk opp for meg at min far naturligvis aldri hadde vært i Amerika. Han hadde vel knapt nok vært så langt som til Trondheim før han ble tretti!
Men i fantasien kan man jo som det heter i eventyrene, reise “langt og lenger enn langt”. Det har jeg også gjort, som mine lesere vet!
Den vesle historia demonstrerer forresten også det som de norske folkeeventyrene og den muntlige fortellertradisjonen er så fulle av; det realistiske blandet med det fantastiske og til og med det totalt absurde.
Vi har altså en fortellertradisjon i Norge som de såkalte “litterære” har tatt dårlig vare på. Asbjørnsen og Moe samlet norske folkeeventyr og plasserte dem i hyllene våre, og så var vi ferdige med dem, ihvertfall som voksen litteratur.
Eventyr ble noe for barn, noe barnslig, noe som Litteraturen med stor L hevet seg over. Og det til tross for at folkeeventyr over hele landet inneholdt grusomheter som antakelig ville fått mange til å rope på “sensur” dersom de hadde blitt filmet, for eksempel.
“Det var ein som heitte Ivar Pennskjegg,” begynner et folkeeventyr fra Sunndal. “Han var så fin utanpå, men han var ein mordar”. Og eventyret fortsetter med en blodig men egentlig ganske nøktern beskrivelse mord og drap og lemlesting. Til slutt overlistes morderen av heltinna og blir tatt og henrettet.
Dette eventyret er på ingen måte enestående, et kjent og elsket eventyr som det om “Smørbukk”, eller “Smørball” som han kalles i nordmørske folkeeventyr, inneholder både drap og kannibalisme, der ei mor til slutt blir lurt av vår småfeite helt til å ete kjøttet av sin egen datter… Litteratur for barneværelset? Kanskje ikke, når det kommer til stykket.
Dette betyr naturligvis ikke at det ikke finnes fine små eventyr innimellom, men eventyra inneholder gjerne elementer som gjenspeiler fattigfolks harde kår. Deres håp om redning og rikdom, såvel som deres agg og håp om at en Nemesis en dag skal komme og bringe sjukdom og død og undergang for de rike og mektige plageåndene.
Et eventyr som “Styggdottra og Rettdottra” tar ikke som en skulle tro parti for den såkalte “Rettdottra”, men for henne som er undertrykt og må arbeide hardt for lite. Eventyret ender med at både stemora og halvsøstra dør og hun arver alt de eier.
Noe av det samme, men med en prins attpå, finner en jo i Askepott.
Faktisk er dette litt av gjenganger i eventyrene. Den fattiges triumf. Hos Asbjørnsen og Moe er det ikke få eventyr som ender med at fattiggutten, som gjerne kalles Askeladden, får prinsessa og halve kongeriket…
Interessant nok er ikke så mange av eventyrene fra Nordmøre så romantiske. Men hat og hevn og intriger og vold er det så Hollywoods såpeoperaer blir rene kosehistorier i forhold.
Det overnaturlige framstår ofte i disse fortellingene som en helt naturlig del av tilværelsen, trolldom, bergtaking, magi, hulderfolk, nisser, troll og underjordiske er en del av kampen for livsrom.
Heltinna og helten i eventyrene er ikke så ofte de som er sterke og edle, det er opportunistene som mer enn en gang seirer, de som sørger for å gjøre folk tjenester slik at de skylder dem gjenkjenster, eller ganske ofte er de som det går godt med i eventyrene rett og slett heldige.
I dette rike djupet av en folkelig fortellertradisjon var mtt hjemdistrikt Nordmøre rikere enn de fleste andre steder i landet, og vi hadde en mann som samlet ei rekke historier i fire bøker, nemlig Edvard Langset. Men ikke bare hadde vi en av landets dyktigste eventyrsamlere på Nordmøre,vi hadde også en levende muntlig tradisjon som holdt seg lenge, lenge.
Da vi startet Nordmøre Forfatterlag oppdaget vi fort hvor sterk denne tradisjonen var, for innover bygdene var det mange av dem som forsøkte å omgjøre denne folkelige fortellerkunsten til litteratur. Noen på en mer vellykket måte enn andre, naturligvis. Men svært få av disse fikk noen sinne oppleve å se sine fortellinger komme mellom to permer. Og de som fikk det om gjerne ut på små, uanselige forlag som ikke maktet å gi dem verken den kunstneriske eller økonomiske sikkerhet som de trengte.
Det sentrale litterære Norge syntes å eie en nærmest bunnløs forakt og likegyldighet i forhold til denne “fremmede” måten å skrive på.
Som en av de få såkalte etablerte forfatterne med mange bokutgivelser bak meg der jeg bor har jeg opp gjennom tidene både fått lov til å lese fortellinger og konsulentuttalelser fra “ekspertene” på Aschehoug eller Gyldendal som folk har kommet med til meg for å få råd, eller kanskje til og med litt trøst…
Men nå er de borte de fleste som holdt denne måten å skrive på i hevd, og sporene etter dem er få.
Det er kommet til nye generasjoner av mennesker med trang til både å lese høre og se det fantasifulle og fantastiske. Og i bokhandlene finner de bøker med ordet “fantasy” på. Stort sett importvare fra de engelsktalende delene av verden, og særlig fra USA. Som dere alle vet er mytologien som inspirerer disse forfatterne gjerne keltisk, og det store litterære forbildet er naturligvis Tolkien. Hans bøker er verdens beste sier noen. Mens andre mer kulturelle og intellektuelle rynker på nesen og vender i stedet blikket lenger sørover for å finne noe fantastisk de kan godta som stor litteratur; mot Latin-Amerika, og forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Marquez med bøker som “Åndenes hus” og “Hundre års ensomhet” og den litterære retninga som gjerne kalles for “magisk realisme”.
Første gang jeg hørte uttrykket stusset jeg. Magisk realisme. Er det ikke det vår egen folkelige fortellertradisjon og eventyrene våre alltid har inneholdt? Det magiske og det realistiske, og gjerne det magiske beskrevet som realistisk!
Og jeg må tilstå at den neste tanken var at det jo er det jeg skriver. Det er der det mest spennende stedet i litteraturen finnes etter min mening, i skumringslandet der det magiske og det realistiske glir inn i hverandre, danser med hverandre, kler seg i hverandres klær og tar på seg hverandres masker.
Så hvorfor har så få i det norske litterære miljøet oppdaget dette litterære landskapet som ligger så rett utenfor deres egen stuedør? Er det den gode gamle historia om å ikke se skogen for bare trær, eller har de løftet nesen og blikket så høyt at det nære er blitt borte? Lærer dagens norske forfattere å skrive bare av å lese. Uten å finne lukt og smak og mørke og angst. Uten å møte øynene fra det vesenet som lurer under barndommens seng, uten å høre det som lokker fra skogen like ved og som hvisker med bølgene mot stranda? At det også fines elementer av underholdende komikk i det såkalte “overnaturlige” viser vel også eventyrene. Og eventyrene skapte antihelter som Askeladden hos Asbjørnsen og Moe eller Styggdottra hos Langset.
OK. Det er på tide å nærme seg en konklusjon.
Den såkalte “fantasylitteraturen” er uten tvil slik den kommer til uttrykk i bøkene som gis ut hos f.eks. Tiden Norsk Forlag kan godt kalles et fremmedelement i norsk litteratur, men det er samtidig en litteratur med ekko av noe som er veldig norsk, for ikke å si “urnorsk”.
Vi lever dessuten i en verden som er krympet av media og av internett, og det som var fjerne strøk i går er nabolag i dag.
Midt oppe i denne strømmen av fremmed påvirkning blir det faktisk mer enn noensinne viktig å finne våre litterære røtter og ta vare på plantene i vår egen hage, i vår innmark og utmark. Hvitveisen er kanskje ikke akkurat noen orkide, men jeg grøsser ved tanken på en norsk furuskog full av orkideer.
Finkulturen sitter der som ei ubevegelig rytterstatue, men den rytteren må ned av hesten, ned til oss. For når vi ser etter er den egentlig ikke så fin når det kommer til stykket. Irret og full av dueskitt. Og kommer den ikke ned vil den veltes av den nye virkeligheten, slik gamle statuer av Hitler og Stalin ble veltet da nye tider gjorde sitt inntog.
Det kommer som vi veit snart nye måter å publisere bøker på, slik som for eksempel å trykke bøker på kunders enkeltbestillinger, og de gamle forlagas stilling vil svekkes og lykke på reisa, slik som de har prøvd å få både i pose og i sekk! De har villet være både børs og litterær katedral, men de har oftest bare vært børs med en pen og tekkelig kulturell fasade. De fleste såkalte “seriøse” forlag ville nok i virkeligheten jublet for å få ei Margit Sandemo, May Grethe Lerum eller Kjell Hallbing til å gi ut bøker hos seg.
Forlagsredaktører på såkalte kulturforlag har ofte nok brukt litterære argumenter for å avvise manus, når de i virkeligheten har tenkt kun penger, og gjerne også sagt det - i private samtaler.
Mange roper på en ny gullalder for norsk litteratur, men vil den komme? Kanskje. Men ikke før fortelleren igjen får lov til å sitte på Pegasus og være med på rittet.
Ikke før fantasien får makt, slik det gamle slagordet fra syttitallet proklamerte. Norsk litteratur er faktisk på vei, sånn i rykk og i napp, men rekker det fram?
Noen ganger må man bare ta et skritt tilbake for å kunne gå to skritt fram. Tar vi ikke vare på eventyret og på den muntlige fortellerforma og greier å gjøre det til en del av den vanlige litteraturen vil i stedet kioskene og deres hyller med billigbøker og serier tilfredsstille det behovet.
Det kan være godt nok i mange sammenhenger, men jeg nekter å tro at virkelig god litteratur kan produseres etter et samlebåndsprinsipp.
I mellomtida finnes vi “raringer”. Litterære utskudd som ingen norske litterater helt greier å finne en bås til. Vi som skriver fantasy, fabelprosa, science fiction og som nekter å la eventyret dø. Verken for voksne eller for barn.
Foredraget ble holdt første gang på Kråkholmen Brygge, Bergsøya, i en litt annen form, mens dette er mer eller mindre ordrett det som ble holdt på MULTICON 2000 i Oslo 13.-16. juli 2000.