Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom:
Et personlig historisk notat
Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom begynte som en mer eller mindre løs fraksjon i Kristiansund Sosialistiske Ungdomslag, den mest aktive politiske ungdomsorganisasjonen med over sytti medlemmer i Kr.Sund fra omtrent 1966. SUL i Kr.Sund hadde f.eks. eget flagg som var svart med ei rød stjerne! (Da FAU seinere overtok dette flagget sprettet vi jo ganske enkelt av den røde stjerna.)
Da SUF på landsbasis vedtok marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som ideologisk rettesnor og forbød fraksjonsvirksomhet ble SUL i Kr.Sund på anarkistenes initiativ rett og slett lagt ned. Noe som sendte sjokkbølger gjennom SUF sentralt. Men SUL var og ble nedlagt, og i stedet dukket ei venstresosialistisk og ei anarkistisk gruppe opp. SUF greide etterhvert å infiltrere AUF, men det er en helt annen historie…
FAU etablerte seg med eget kontor, faste møtedager en gang i uka, flat organisasjonsstruktur, osv. og trakk til seg mye oppmerksomhet. Siden vi ikke første direkte medlemslister er det vanskelig å si noe om hvor mange det var i gruppa, men jeg synes å huske at vi regnet med omtrent femti, ut i fra hvor mange som deltok i diverse demonstrasjoner, etc. Men “kjernegruppa”, dvs. slike som var jevnlig innom kontoret og deltok på møtene, vil jeg tro utgjorde et sted omkring femten-tjue.
I “tomrommet” som oppsto etter SUL fikk vi fort rollen som den dominerende drivkrafta på venstresida i byen, og det ble gjennomført en del ganske spektakulære aksjoner og demonstrasjoner hvorav ihvertfall en som mange husker skyldtes mer tilfeldighet enn plan: En av anarkistene ble arrestert av egentlig en nokså triviell årsak og det brøt ut de rene opptøyer mot politiet! Og sjøl om lokalavisene var negative og leserbrevspaltene i den tida ganske så stengt for opposisjonelle så kunne de jo ikke la være å skrive om oss av og til… og vi kjørte ihvertfall to-tre lange debatter det jeg kan huske, den første mot Unge Høyre, den siste typisk nok mot det “gjenoppståtte” SUF(m-l).
FAUs prinsipprogram (utgitt på forlaget Kommunen.
- mai var ett av de viktigste målene for virksomheten, og det første året deltok vi faktisk i det ordinære toget og vakte oppsikt med “uvanlige” plakater og flagg og såvidt jeg husker var jeg plukket ut til å holde en kort “ungdomsappell” før den ordinære talen. Hovedtaler var Tor Aspengren, daværende LO-formann, og jeg holdt en sterk appell om å gjenreise ikke bare kampånda i fagorganisasjonen, men også syndikalismen! Det var en nokså rød irritert Aspengren som kom ut på balkongen på Folkets Hus etterpå og sto der (sannsynligvis til sin store overraskelse) foran tilskuere der innslaget av anarkister ikke var ubetydelig… hvilket han jo både kunne se på de svarte/røde flaggene og høre av tilropene.
Det skulle vært interessant å vite hva han sa til sine partikolleger etterpå! For dermed var det også brått slutt på det AP-dominerte Samorgs vesle flørt med “disse radikale ungdommene” og ved neste korsvei (neste 1.mai) ble politiet tilkalt da vi som de sa “prøvde å trenge oss inn i toget”. “Henge oss på”, dekket vel bedre. Det ble imidlertid samtidig vår kanskje største og mest effektive demonstrasjon, der over femti deltok. Politiet greide til slutt å arrestere en i gruppa, men slapp ham brennfort ut av politibilen da vi truet med å snu bilen på hodet!
Til og med gamle damer som sto der som tilskuere applauderte da han ble sluppet ut av bilen og politiet stakk av.
Anarkistkontoret ble i tillegg til å være møte- og oppholdssted for anarkister også et sted der en del mennesker som hadde vansker med lokale myndigheter, sosialkontor, etc. kom for å få råd og hjelp.
Vi stanset i denne tida også meget effektivt den såkalte Jesus-bevegelsen forsøk på å få innpass i det radikale ungdomsmiljøet. Den historia gikk så langt som at det kom opp plakat på døra til møtelokalet i kjelleren til kirka med teksten “ANARKISTER INGEN ADGANG”.
Løpeseddelen mot “Jesusbevegelsen” ble svært sterk kost for mange på grunn av Kåre Skogsets “blasfemiske” illustrasjon… Mest berømt av hans tegninger ble utvilsomt den antimiliitaristiske plakaten med teksten “MILITÆRET TRENGER DEG FOR Å TRYGGE HERSKERNES MAKT” som danske anarkister til og med laget postkort av!
Forøvrig hadde gruppa god tilgang både på gode illustratører og skribenter. Personlig satte jeg stor pris på Alf “Luka” Jørgensens små humoristiske vers med brodd! Som f.eks. denne “appellen til proletariatet”:
*“Arbeider bli deg din stilling bevisst!
Bryt med staten, partiet, politiet og Jesus Krist
Bryt med alle pyramidale strukturer
som ligger overalt og lurer.
Arbeider bli anarkist!”*
På denne tida var vår stensilmaskin “Emma” i stadig bruk med å trykke løpesedler og aviser, sistnevnte hadde vi tre av som kom ut med ujevne mellomrom: “Revolt”, “Anarki” og “Alarm”, foruten at vi brukte den til å mangfoldiggjøre både organisatoriske retningslinjer, prinsipprogram og (når det var vår tur) internavisa til anarkistbevegelsen i Norge.
Kåre Skogsets tegning til løpeseddelen om “Jesusbevegelsen”.
Hvilket bringer meg naturlig over på Seletunkonferansen, en konferanse av anarkister ved Bergen der ting som organisasjonsstruktur og samarbeidsformer mellom gruppene ble diskutert. Som største gruppe i landet deltok FAU med flere av sine medlemmer der, og der ble ideen om det som spøkefullt ironisk ble kalt for “Anarkobanditten” til, det felles interne blad mellom gruppene som ble redigert av gruppene på omgang.
På dette møtet var mange til stede som senere skulle bli kjent både gjennom miljøbevegelsen, journalistisk virksomhet, forfatterskap, etc. som Halfdan Wiik, Tor Selstad, Andreas Hompland, Jan Bojer Vindheim, Rune Hagen, etc.
Avisa “Folkebladet” så etter hvert dagens lys og ble et slags hovedorgan for anarkistbevegelsen, dette var noe FAU deltok i, men det var ikke vårt initiativ.
Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom sto på toppen av sin virksomhet omkring 1969-71 men det var allerede tegn til at ting nok ikke ville gå SÅ lett, nei. Min personlige oppfatning av dette, og som jeg vet en del andre er uenige i, er at “fallet” begynte med den innflytelsen som den såkalte hippiebevegelsen og hasjkulturen etterhvert begynte å få, en innflytelse som tenderte mot å fjerne FAU fra arbeiderbevegelsen og avideologisere mange av medlemmene (inntil det viktigste slagordet ble “fri hasj”).
Personlig har jeg alltid vært en sterk motstander av rusgifter (ut i fra en forståelse av at få herskere er hardere mot sine undersåtter), og min motstand ble ikke mindre etter som jeg så denne dritten ødelegge alt som vi hadde greid å få til. Tidligere aktivister gikk i passivitet eller døde, noen forsvant til “Køben”, et par raknet fullstendig og gav seg mystisismen og Gud helt i vold.
Vi som kjørte ei “europeisk” ideologisk linje bygd på bl.a. Malatesta, Krapotkin, Bakunin og Goldman og syndikalistiske organisasjonsideer gikk nok seirende ut av den striden til slutt, og FAU beholdt en hard kjerne av aktivister, men framgangen stoppet opp. En siste oppblomstring kom gjennom noen anarkafeministiske unge kvinner som kom inn i gruppa. Rystende nok var det faktisk et par av “gamlegutta” som likte det så dårlig at de sluttet å komme på møtene!
Mange av de nye var ikke folk i fast arbeid men ungdom under utdanning, med Kr.Sund som midlertidig stoppested. Da FAUs kontor ble offer for at bygninga det lå i ble delvis kondemnert var det et hardt slag for gruppa. Og vel må det sies at jeg personlig bestemte meg for å prioritere den skjønnlitterære skrivinga i stedet for lagsarbeidet som jeg bare må innrømme hadde slitt meg totalt ut da vi kom så langt som til 1973. Fra ca. 1974 eksisterte ingen rest av FAU, men overraskende mange av de som hadde vært i gruppa forble faktisk anarkister og er det vel ennå.
Notat til notatet:
Dette er omtrent ordrett mitt e-postbrev til Harald Fagerhus – http://home.powertech.no/haraldfa – som skriver bok om anarkismens historie i Norge og ba meg om opplysninger om FAU. Etter ei gjennomlesning av det han har skrevet til nå trenger han nok absolutt ei oppdatering på begivenhetene omkring 70-tallet!
Det viser seg igjen og igjen at begivenheter som finner sted utenfor de største bysentra har en tendens til å bli betraktet som “lokale” heller enn “nasjonale” hendelser…
Det må også understrekes at dette er et høyst personlig dokument, skrevet ned uten å ha sjekket årstall, etc. I hovedsak bør det imidlertid være korrekt - i hvert fall betraktet som en beskrivelse av begivenhetene sett fra mitt ståsted og slik jeg husker dem. Noe annet gir jeg det da heller ikke ut for å være.