Julehilsen:

God, gammel jul

Av Ingar Knudtsen

Alteret er smykket med misteltein og kristtorn. Ved er lagt på peisen, men ilden er ennå ikke tent. Rommet er mørkt.

Så samles heksekretsen, ilden tennes, og lysene, prestinna tar ordet:

– Dette er solvervsnatta, årets lengste natt. Nå triumferer mørket, men det må snart overgi seg til lyset. Naturen holder pusten, men den mørke kongen i kjelen forvandles. Vi ser demringen i møte, hvor Den Store Mor gir liv til den guddommelige barnesol, som bringer håp og løfte om sommer.

– Vi er våkne i natten. Vi dreier hjulet for å bringe lyset. Vi kaller solen fram fra den lange natten. Vær velsignet!

Alle i kretsen sier i kor:

– For å dø og gjenfødes dreier hjulet.

Sola snur

Dette er begynnelsen på heksenes julerituale slik det utføres i moderne hekseringer. En hedensk jul, med et pust fra en fjern fortid som gir et vagt ekko av gjenkjennelse. Religionene som gir inspirasjon til julefeiringa et så urgamle at det blir meningsløst å telle årene. Julemåneden markerer et astronomisk skille. Et fenomen som ikke har fulgt menneskene gjennom noen tusen år, men i hele vår historie. Hundretusener, ja millioner av år! Mens de første spor vi har funnet i Europa av noe som likner det vi idag kaller religion er tretti til trettifem tusen år gamle.

Et stadig djupere mørke satte nok stor skrekk i våre fjerneste forfedre, og det at sola snudde var hver gang et lite mirakel. Kanskje et mirakel som skyldtes at menneskene påpasselig markerte høytida? Tja. Jeg regner med at ingen av våre forfedre ville tore å teste holdbarheten i en slik påstand ved å la være å feire jula. Noe slikt ville sikkert virke like sinnsykt på dem som det er for oss å tenke oss at noen ville utløse en total atomkrig bare for å se om menneskeheten virkelig ville bli utslettet eller ikke.

Vi vet ikke engang om de har rett. Vi har nemlig aldri forsøkt å la være å feire jul!

Den gamle kalender

Moderne mennesker har fjernet seg fra naturen, og stjernehimmelen og månefasene som en gang gjorde at religiøse ritualer var nattlige foreteelser er borte bak lysforurensninga i byene. Hva er vel månelyset i dag mot ei hundre watts lyspære i utelampa?

Så la oss et øyeblikk tenke tilbake. Ikke til steinalderen, men til ei tid da vår moderne julefeiring fant sin begynnelse. På ei tid da menneskene hadde en annen tidsforståelse, da man ikke talte dagene, men nettene, og kvinnenes menstruasjonssyklus sammen med månefasene produserte en kalender som på de fleste områder er den moderne kalenderen overlegen.

En kalender med tretten måneder i året, hver på tjueåtte dager, og en ekstra dag som sto for seg sjøl uten å være del av noen måned. “Et år og en dag” utgjorde den fulle årssyklusen.

Og de gamle kunne sin astronomi. Den første dagen i året fulgte tett på vintersolvervet, deres første nyttårsdag var den dagen som vi kaller 24. desember… Men først kom den dagen som ikke var del av noen måned. Noen kalte den frigjøringens dag, da man var fri fra det gamle året og innledet en ny syklus. I andre kulturer (eller seinere) ble 23. desember feiret som de hellige barnas dag, og for atter andre var det narrens dag, en festdag.

Kristendommen kommer

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen “kristen lære” i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.

Folket forble derfor i stor grad hedensk.

De tilba de gamle gudinner og guder, og holdt fast ved sine høytider. Mange av de gamle religionene var dessuten inkluderende, det vil si at man møtte Jesus med et; “OK, han høres ut som en bra fyr.” Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok.

Denne beretninga var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er…

Men den sentrale figur i det folkelige møtet med kristendommen ble ikke sønnen, men mora. Som alltid. Jomfru Mariadyrkelsen har liten eller ingen plass i skriftene som kristendommen bygde på. I boka The Virgin hevder Geoffrey Ashe at hun var et rent folkekrav! Folket var vant til å tilbe ei gudinne, og de forlangte å få ei. Og det nærmeste kristendommen kom til det var Maria, den noe blodfattige “jomfrua”.

Som alle religioner som er basert på teksten i ei hellig bok er kristendommens tilpasningsdyktighet i møtet med andre kulturer begrenset til det som enten kan tolkes som tillatt ifølge boka, eller til det som ikke i det hele tatt er nevnt. Men mange av kirkas menn var slett ikke dumme. De kjente godt nok vanens makt. De rev ned templene, men bygde kirker på de samme stedene. Gamle guddommer som nektet å dø ble gjort enten til helgener eller til demoner. Nye høytider ble lagt pent og nett oppå de gamle.

Krangelen om en fødselsdag

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tida?

Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde sjølvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithra.

I Norge feiret man istedet selve fødselsnatta, den 24. desember, man kalte høytida jul, og den man feiret fødselen til var guden Frøy. Natta ble kalt Mors natt. Og vi feirer jo fremdeles julaften, i motsetning til de fleste andre kulturer, som feirer første juledag. Tidlig i det fjerde århundre bestemte endelig Romerkirka at denne natta fra nå av skulle være Jesus sin fødselsnatt, og forsøkte å forby diverse skikker rundt julefeiringa som imidlertid var så innarbeidde og seiglivete at det syntes som om de var gått i blodet på folk.

Etterhvert godtok kirka derfor alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer). Mest opprør og motstand vakte nok bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinna, erkefienden.

Pietistiske kristne klaget sin bitre nød over julefeiringa, og kirkas adopsjon av hedenske skikker med “kjødelig feiring og glede”. Polydor Virgil sa f.eks.: “Denne festivalen bør vekke avsky hos alle sanne kristne”. Så seint som i det syttende århundre prøvde en del fanatikere å avskaffe julefeiringa, og stemplet den ganske riktig som et falsum som ikke hadde noe med den historiske Jesus å gjøre.

Mange barn er nok glade for at de ikke fikk vilja si!

Tid for mystikk

Jula er ei tid full av mystikk og overtro, av barnslig glede og fryd over det gamle som er dødt og det nye som blir født. Sola som snur og lover en ny vår og sommer. Ei merkelig natt der ifølge urgammel tradisjon dyr kunne snakke menneskespråk ved midnatt, guddommelige stemmer kunne høres om man stod i et veikryss, vann kunne bli til blod eller vin.

Ei natt der nisser og andre skapninger var på ferde. Ei natt som straffet onde tanker og grusomhet, især grusomhet mot dyr. Gudinna føder sitt hellige barn, det nye året, og alt er godt.

Til alle mine venner, lesere og tilfeldig forbipasserende på Internett-veien sier jeg derfor:

– God, gammel jul til dere alle!