Historieskrivning:

Hysteriske historikere

Historikere er en underlig rase. De graver, men de blir sjelden skitne på fingrene, for stort sett graver de i andres og særlig hverandres papirer. Historieskrivning handler svært mye om ens egen kulturelle bakgrunn. Det handler om dom og fordom, objektivitet og subjektivitet, trend og tradisjon. Eller med et ganske dekkende ord, det handler om vinkling.

Av Ingar Knudtsen

I går så jeg et program på den overraskende ofte underholdende og opplysende kanalen Discovery. En grei kanal dersom det den beretter om er flytyper, haiangrep eller (under tvil) romforskning. Filmer om den siste verdenskrigen har mange interessante bilder og er grei opplest og vedtatt historieskriving, men med en viss forkjærlighet/beundring for kjekke og flinke tyske generaler (!) og dess like.

For ikke så lenge siden greide de å irritere meg voldsomt i forbindelse med en sekvens om borgerkrigen i Spania, der de ikke en gang visste forskjell på syndikalister og stalinister. Det var så nære på rein historieforfalskning som en kan komme.

Men det programmet jeg så i går handlet om storminga av vinterpalasset i Petrograd, det som faktisk betød slutten på Kerenskis regjering i Russland og dannelsen av Sovjetunionen.

Tendensen var naturligvis klar og negativ i forhold til kommunistene, og en del av kritikken kan jeg sjølsagt dele. “All makt til sovjetene” var et slagord som bolsjevikene greit knabbet fra anarkistene, og det hadde jo vært bare fint dersom de hadde ment noe annet med det enn “all makt til partiet”.

I Volines utmerkede bøker Ninteen Seveneteen – The Russian Revolution Betrayed og The Unknown Revolution dokumenteres hvordan kommunistpartiet i løpet av kort tid forvandlet en genuin sosial revolusjon til et bedrøvelig partidiktatur.

Men det var naturligvis ikke der vinklingen til programmakerne på Discovery lå, det var på styrtinga av det korrupte “demokratiske” regimet til Kerenski.

Storminga av vinterpalasset ble redusert til et usselt lite partikupp. Det var jo på mange måter det, men det var også noe mer. Det finnes øyevitneskildringer som ikke bare snakker vestlige journalister etter kjeften og er villige til å omskrive Russisk historie for å komme på vestlig TV.

Det var en folkelig deltagelse og en sterk opposisjon mot Kerenski som ikke minst skyldtes hans manglende evne til å bringe Russland ut av v.krigen.

Dødsbataljon

Det som fikk meg til å gripe etter bøkene om den russiske revolusjonen i bokhylla var likevel et bitte lite ord. Det var ordet “hysterisk” som enda en gang ble brukt om den såkalte “Dødsbataljonen”, ei gruppe kvinnelige soldater som var kommet til Vinterpalasset for å forsvare det mot eventuelle angrep.

De rømte hysterisk. Jeg har sett den samme uttalelsen gjentatt flere ganger, men nå ble jeg nysgjerrig.

Det var noe så åpenbart kvinnefiendtlig i denne setninga, dette ordet “hysterisk” som altså ble brukt om kvinnelige soldater, men ikke om de mannlige som hadde rømt for lengst da angrepet kom… Men når menn rømmer er det kanskje heller “tilbaketog” som er det ordet som faller mest i smak?

“Kvinnenes Dødsbataljon” var på denne tida ei gruppe på 250 soldater, mange av dem krigsveteraner som hadde kjempet på et frontavsnitt der mennene hadde rømt skyttergravene og de hadde tatt over. De måtte kort tid senere trekke seg tilbake de også, men dette var et scenario som gjentok seg overalt på den kaotiske østfronten, enten soldatene var menn eller kvinner.

Ingen ting tyder på at disse kvinnene gjorde en dårligere krigsinnsats enn de mannlige kollegene, tvert imot. Til manges irritasjon.

Bataljonen ble dannet på initiativ av Jasha Botsjkareva i mai 1917. På det meste talte den 2000 frivillige. Botsjkareva var Russisk nasjonalist og patriot og antikommunist, det er det liten tvil om.

En mannlig militær observatør som så dem bemerket giftig:

“De marsjerte taktfast, i en krigersk ånd som ble motsagt av deres plumpe kropper og feminine vralting”.

Men under kamphandlingene omkring vinterpalasset var det altså disse kvinnene som til slutt var de eneste som nektet å overgi seg før det virkelig ikke var noen vei tilbake.

Kommunistene måtte tåle stygge rykter om hva som skjedde med de kvinnelige soldatene etter at vinterpalasset ble erobret av bolsjevikene – og uttalelsene og benektelsene har en mistenkelig karakter av å være den vanlige tåkelegginga og bortforklaringene.

Interessant nok er Leon Trotskij en av disse som også bidrar til historia om “de hysteriske kvinnfolkene” med sine bemerkninger om dem i The History of the Russian Revolution der han blant annet skriver om deres plan om å befri General Alexejev som er blitt tatt til fange:

“Kommandanten fikk dem ikke fra dette hysteriske foretagendet”. Og litt senere fortsetter han slik: “De kvinnelige soldatene tålte ikke å være under ild, og majoriteten av dem overgav seg”.

Altså vel og merke etter at så godt som alle de mannlige soldatene hadde flyktet eller overgitt seg… men da på en uhysterisk måte og etter å ha tålt å være under ild?

Et moderne nyhetsmedium som våger seg på den vanskelige tingen å skrive historie plikter å være sjølkritisk og kildekritisk.

Ikke minst når det gjelder sexisme og drøvtygging av for lengst tilbakeviste oppleste og vedtatte “sannheter” som bare er kamuflerte fordommer og mannsjåvinisme.

De foraktelige her var ikke de kvinnelige soldatene i “Dødsbataljonen”, det var de som etterpå hånet og fornedret og voldtok. Såkalte revolusjonære som i prinsippet var for likestilling og likeverd mellom menn og kvinner går jeg ut fra.

De kan også sies å være dem som og brukte sin kontroll over historieskrivinga til å nedvurdere dem og degradere deres mot og ære og forvandle dem til “jentunger med geværer i stedet for virkelig infanteri” som en annen kommentar lød.

Men det kan jo være langt mellom teori og praksis, ikke sant? Det viser historia gang på gang. Og det var det interessante poenget de trøtte og trendye historikerne som sto for det programmet som Discovery sendte hadde misset fullstendig.

Ikke at jeg ventet meg noe annet. Historie er og blir bare historier.