Kristiandsundjødene:
Tanker om et monument
Noen av de reaksjoner som er kommet på forslaget om å sette opp et minnesmerke over de jødene fra Kristiansund som ble tvangsdeportert og som døde i de nazistiske gasskamrene, er for å si det mildt “interessante”.
La så være at noen tror de vil få ødelagt koseturen sin ved at de kan bli nødt til å svare på sine barns ubehagelige spørsmål om denne vår relativt nære historie, verre er det at noe kan være så historieløse at de begynner å mumle om at et slikt minnesmerke ikke bør settes opp på grunn av det som i dag skjer i Israel.
Kollektiv skyld er et begrep vi dessverre fremdeles møter alt for ofte. Det kan være alt fra hets rettet mot de som kommer fra bygda tvers over fjorden til diverse motforestillinger mot slike som tilhører mer eksotiske kulturer som sunnmøringer, russere eller somaliere.
Førstnevnte er grådige, de neste er mafia, de tredje torturerer jenter. Alle som en.
Da jeg var gutt kalte vi alle fra omlandet for “bønder”. Eller mer korrekt og i entall “bone”, og jeg hører da uttrykket brukt med samme nedlatende tonefall ennå, sjøl om vi nå har fått andre som vi heller elsker å mislike. Når jeg var på min barndoms lange ferier hos min bestemor på Smøla og senere da jeg bodde på Sunndalsøra var jeg til gjengjeld “byfis” og risikerte juling av den grunn.
Alvoret i denne lokale utgaven av kollektiv mobbing er likevel naturligvis bare som ørlite skvulp i et vannglass mot det som denne saka handler om. Det nazistiske maktapparatets vel planlagte og skremmende grundig gjennomførte stormangrep på jøder og sigøynere som hadde som mål å rydde dem ut fra Europa.
Ingen avkrok på Europakartet skulle unngå den nazistiske finkammen, det fantes ingen trygge gjemmesteder. Ikke en gang for de jødene som hadde bosatt seg i en ganske liten kystby på Nordvestlandet i Norge.
Jødene som bodde i Kristiansund var ikke borgere av noe fremmed land, de var like norske som alle andre.
Staten Israel eksisterte ikke, og de som var aller mest interessert i å få jødene til å reise til Palestina i mellomkrigstida var faktisk de samme som senere fant på andre “løsninger” på det de gjerne betegnet som “jødeproblemet”.
Da jeg gikk i gjennom årgangene fra før krigen av NS-avisa Fritt Folk i forbindelse med skrivinga av romanen Ansiktet mot sola kom jeg over diverse kuriøse uttalelser om at ved å gi jødene en egen stat ville de både få sunnere interesser (!) og ikke lenger plage Europa med sitt nærvær.
Siden visse krefter i det nazistiske Tyskland ønsket å bevare og pleie sitt gode forhold til diverse arabiske nasjoner ble faktisk Madagaskar foreslått av noen som et passende sted for en jødisk stat!
Slike fantasier spilte dessverre over i vanlige folks bevissthet, og sjøl om mange av de norske jødene møtte få problemer i det norske samfunn var datidas raseteorier slett ikke noe som nazister hadde monopol på.
Amerikaneren Lothrop Stoddard skrev i 1923 boka Opprøret mot kulturen som ikke bare var rasistisk, men også et angrep på alle som motarbeidet det han kaller “ulikhetens lov”. Det finnes, slik han skriver det, ikke bare en ulikhet mellom raser som ingen “bastardisering” kan bøte på, det finnes også en elite av mennesker innen den herskende hvite og vestlige rasen som bærer den tunge byrden å skulle lede menneskeheten framover… Ett eller annet i boka tyder på at Mr. Stoddard nok absolutt mente at han sjøl tilhørte denne eliten. Overraskende, ikke sant?
Boka ble oversatt og utbredt i Tyskland i mellomkrigstida og kom på norsk under krigen. Et lite men interessant poeng er at mitt eksemplar av boka har tilhørt en kjent midtnorsk distriktslege, hvis understrekinger og anmerkninger i margen viser at intelligens ikke er noen garanti mot dumhet. Distriktslegen syntes nok også at han tilhørte “eliten”. Og jeg merker meg spesielt ivrige understrekinger som gjelder kastrering og sterilisering av slike som av rasemessige eller andre årsaker etter “elitens” mening ikke bør få lov til å formere seg.
Jeg griper meg i å lure på hvordan slike mennesker ville møte dagens genetiske forskning som til tross for sine mangler og tvilsomme bindinger til nettopp de samme forestillinger som Mr. Stoddard gir uttrykk for i det minste grundig har avlivet forestillingene om at det finnes vesentlige forskjeller mellom de såkalte “raser”. Faktisk setter genetikken nå hele rasebegrepet rett i skammekroken, det finnes ingen raser i den forstand som mitt eldste leksikon fra rett etter krigen (!) påstår det kan klassifisere.
Det som finnes, er kultur og politikk og religion og nasjonalisme og andre menneskeskapte barrierer mellom mennesker. Det finnes naturligvis også sladder og smålighet og feighet og jantelov og jentelov. For de som vil ha utdypet det siste er det loven som sier at jenter må være omtrent ti ganger flinkere enn menn for å være like gode. Men se dét er jo i denne sammenhengen en helt annen historie…
Å si at minnesmerket over kristiansundsjødene ikke bør reises på grunn av det som skjer nå i Israel er å gjøre nettopp det Hitler & Co. ville og faktisk også nettopp det som de mest mørkeblå i Israel vil at vi skal gjøre – innføre kollektiv skyld på etninsk grunnlag.
Når Israel besvarer terror fra Hamas og andre ytterliggående palestinske nasjonalister med bombing og skyting med raketter inn i tilfeldige boligstrøk, så er det det samme som nazistene gjorde for eksempel i Jugoslavia og i Sovjet under krigen. Tilfeldige mennesker ble plukket ut til henrettelse som straff for det som ble kalt “terrorhandlinger”.
Hvis vi så sier at dette som skjer i Israel er noe jøder gjør i stedet for å plassere skylda der den helt konkret finnes, hos Israels regjering, politi og militære, så er det et skremmende ekko av den maren av kollektiv dømming som har ridd vesten i flere hundre år.
Til slutt også noen ord om “koseeffekten” et slikt monument bør ha. Eller rettere sagt ikke bør ha. Jeg aner ikke hvordan monumentet vil se ut når det endelig kommer (for jeg både håper og tror at dette er et ustoppelig prosjekt), men jeg vil framføre det ønsket at det ikke bare skal være enda et krigsmonument av den sorten som de yngre generasjoner gjesper over, men ett som skal provosere fram spørsmål. Gjerne ubehagelige spørsmål som krever ubehagelige svar.
For sikkerhets skyld: Ingen etterkommere etter de som direkte deltok i deporteringen av jødene, og heller ikke etterkommerne til de som direkte eller indirekte profiterte på det som ble til mord på en rekke av Kristiansunds borgere eier noen som helst skyld for det som skjedde.
Protesten mot den kollektive skyld går naturligvis alle veier.
Datidas mange likegyldige kan sikkert også i ettertid tilgis. De var barn av sin tid, slik vi er det av vår. De relativt få som var voksne den gangen, som ennå er i live og husker, får leve med sine tanker og sin eventuelle skyld eller uskyld. For dette monumentet handler forhåpentligvis slett ikke om skyld? Jeg tror det rett og slett må handle om begivenheter som i vår bys og vårt lands og vår verdensdels historie er så viktige at de aldri bør glemmes.