Reiseskildring:
Noen ganger lengter jeg til Barcelona
Vel. Ikke bare noen ganger, men ofte. For et par år siden foreslo Liv på forlaget at jeg skulle lage ei bok om Barcelona. Mitt Barcelona. Og jeg min tosk blåste av det… så kommer andre med sine bøker, og jeg sitter brått og tenker når jeg leser at dette slett er ikke “mitt” Barcelona. Og jeg får irritert lyst til å utbryte, “og så har dere ikke en gang besøkt Buenaventura Duruttis grav?!”
Sagrada Familia, Gaudis ufullendte hyllest til Gud, Jesus og hele slekta er naturligvis forskriftsmessig avbildet, mens jeg heller ville valgt hans salamander i Güellparken som et symbol for Barcelonas sjel.
Jeg griner forresten ikke en eneste angrende tåre for de kirkene som ble ødelagt eller forsøkt ødelagt under borgerkrigen i 36-39, inklusive “Sagrada”, de var og er symboler på den århundrelange undertrykkelsen den katolske kirka har utsatt spanske arbeidere for. Som bl.a. kulminerte i at prester tok parti for fascismen og i enkelte tilfeller til og med skjøt på folk fra kirkespirene.
Etter fascistenes seier var paven en av Francos varmeste gratulanter.
Den katalanske sjela ligger i stadig kamp med seg sjøl i spenningsfeltet mellom kommers og anarki, der kommersen for ei stakket stund nok har fått et overtak nå, men jeg tror denne folkesjela er alt for urolig til å være fornøyd med det og med den ganske patetiske nasjonalismen som i dag synes å tilfredstille så mange unge katalaneres behov for militant opptreden.
“Spaniards, go home?” Taxisjåføren Pedro, hvis far kom fra Cordoba, sier bittert, men med et like talende skuldertrekk at hans far var anarkosyndikalist, og at hvor har det blitt av internasjonalisme og klassebevissthet i denne byen?
Nåja, den er jo her fremdeles, sjøl om en kanskje må lete litt under overflata til turistmetropolen.
En stille formiddag på Ramblas
Første gang jeg kom til Barcelona for så merkelig få år siden hadde jeg ei adresse i lomma, en feministbokhandel. Jeg fant den til slutt, i et bortgjemt lite smug bortenfor Generalitatet, og kvinnene der gav meg de navnene og adressene jeg trengte for å komme videre i min jakt på Barcelonas revolusjonære fortid. Ringte til og med til sekretæren i PCC (kommunistpartiet) i byen og sørget for at jeg fikk en avtale med den internasjonale sekretæren i partiet.
CGT og CNT, de konkurrerende (!) anarkosyndikalistiske foreningene var heller ikke vanskelige å finne når det kom til stykket. Det vil si, ikke de første, som hadde et imponerende kontor i sentrum av byen, de andre hadde riktignok fått beholde det historisk sagnomsuste navnet Confederacion Nacional del Trabajo og avisa “Solidaridad Obrera”, men dessverre lite annet. Men folkene i det vesle kontorlokalet i c/Joaquin Costa tok meget vel imot langtveisfarende meningsfeller da jeg eller retter sagt vi, Gerd og jeg, fant kontoret – året etter!
I CGT var de ikke mindre hjelpsomme, de stilte straks med guide da vi luftet våre problemer med å finne fram på det enorme gravstedet i Barcelona til Duruttis grav. Angel B. gav i løpet av de par timene han guidet oss villig av sin viten om både det ene og hint, men på spørsmålet om forholdet mellom CGT og CNT ble han med ett til den revolusjonære på venstresida vi kjenner så godt fra Monty Pythons sørgelig treffende parodi i “Life of Brian” og jeg tror kanskje han mumlet noe på katalansk som sikkert betydde “splitter!”
Han unnlot imidlertid å spytte når han sa det, så kanskje er det likevel ikke så ille.
Grava til Durutti var flankert av gravene til skolereformatoren Fransisco Ferrer og Durrutis kamerat Ascaso, som falt under de første kampene mot Franco-fascistene i byen i julidagene 1936.
Det største preget Franco greide å sette på byen var ironisk nok noen av byens åpne plasser, som ble anlagt der tyske, italienske og spanske fascistbombefly hadde lagt hus i ruiner!
Ellers må bemerkes at den store rytterstatua av Franco innendørs i militærmuseet på Montjuich var omgitt av beskyttende glassvegger og pyntet med plastblomster… men en grafitti i blått på vei opp til museet forkynte likevel et trassig “¡Viva Franco!”. Hvis det da ikke var en av museumsvokterne som hadde sneket seg ut med sprayboks ei sein natt for å skape litt politisk balanse og reklame?
Men om Barcelona er arkitektur og politikk, er byen like mye kultur og altså kommers.
I sin briljante øyenvitneskildring fra borgerkrigen “Bakom Barcelonas barrikader” skriver Axel Österberg om hvorledes revolusjonære symboler, flagg, bøker, skjerf, osv. straks etter at anarkosyndikalistene hadde vunnet kampene mot fascistene i byen ble populære handelsvarer! Og ungene gaulet på Barcelonas for tida mest populære “sang”, som besto av initialene til revolusjonære organisasjoner:
“FAI FAI CNT
FAI FAI CNT
UGT
POUM!”
Nåja, det er lenge siden det. Men de eldre damene som selger svarte og røde anarkistflagg og bøker ved et langbord i hovedgata, mens de med jevne mellomrom glor olmt over mot konkurrenten med bare røde flagg et stykke borte, de var kanskje en gang blant de “syngende” ungene?
Da jeg vil kjøpe et lite flagg av dem, greier de heldigvis å overtale meg til å kjøpe et stort et. Og hver 19. juli henger jeg det i mangel av flaggstang utenfor verandakanten på ekte Barcelonsk vis for å minnes den blodige søndagen i 1936.
På hotellet tar Josep i resepsjonen seg som vanlig tid til en liten prat, og vi kommenterer katalenernes flittighet. Han smiler lurt, men ikke uten stolthet.
– En dag vil vi overgå Norden.
Underforstått, vi er noen latsekker. Og kanskje er vi det. En av Barcelonas merkeligste opplevelser for oss er kveldsturen ned langs hovedgata Las Ramblas.
På turen kan vi se opp i husene der det bygges og bygges og blinker blått i sveiseflammer til seint på kveld.
Gerd og Pablo
At noen av de nye husene er forferdelig stygge, får så være. Katalanerne vil gjerne være “moderne” de også, og bygge i Brüsselsk stil med betong og glass, til tross for at de har mye mer å lære bort om byggestil enn de har å lære.
Midt mellom turister, sigarettselgere, gateartister, tjuver og tre sorter politi på Ramblas finnes det en underlig ubeskrivelig fred. Kelneren der vi vanligvis setter oss ned nikker svakt og gjenkjennende, en prestasjon i seg sjøl det, i ei gate der Garcia Lorca sa at man kunne sitte og se hele verden passere om man bare ventet lenge nok.
Men kanskje husker han oss fordi vi er så rare at vi alltid drikker bare vann? Agua mineral con gas. En utmerket drikk.
Ut over turene ned langs Ramblas vet jeg forsvinnende lite om Barcelonas “uteliv”, og har ingen som helst trang til å finne ut noe om det heller.
Noe annet da med museene. Voksmuseet der jeg lar meg avbilde sammen med forfatterkollega Cervantes, mens Gerd kikker over skulderen til Picasso for å se hva det er han jobber med. Men mest av alt museet i havna ved Barceloneta, der hele byens historie med stor vekt på borgerkrigen, er gjengitt på en meget god måte.
Det maritime museet er også vel verd et besøk, og har bl.a. en kvart vegg med tekst og bilder om kvinnelige pirater gjennom historia!
Jeg kler meg ikke annerledes når jeg er i Barcelona enn jeg gjør hjemme, og oppdaget fort at jeg stort sett blir tatt for enten å være innfødt eller turist fra en ikke alt for fjern egn. Turister spør meg av og til om veien, er glade for å møte en “spanjol” som kan engelsk og vanligvis kan jeg også hjelpe dem. Enten de skal besøke de små gatene i det vidunderlige gamle kvarteret i Barri Gotic, eller Picassomuseet eller Den botaniske parken ved Montjuich.
Jeg er faktisk mye bedre kjent i Barcelona sentrum enn jeg er i Oslo, en by jeg aldri har fått verken hode eller hale på.
Bare en gang er jeg virkelig blitt konsekvent tatt for å være turist, og det var da jeg tok på meg rød skjorte! Det var faktisk en svært ubehagelig opplevelse.
Jeg tror faktisk jeg vil underskrive på den gamle regelen, “når du er i Roma, så gjør som romerne”.
Det blir neppe noen bok om “mitt” Barcelona. Men det hender jeg lengter dit, særlig når vinteren blir for plagsom, og det føles mistenkelig likt hjemlengsel.