Fra syndrom til syndrom –
Eller veien til fortapelsen
Det er et bibelsk uttrykk om å “ha næret en slange ved sitt bryst”. Jeg går ut fra at mange kvinner kan kjenne seg igjen i den beskrivelsen når de får sønner og døtre i en viss alder, og mamma er blitt “den helvetes masete kjerringa”, men det er slett ikke det dette skal handle om. Derimot utenrikspolitikk/historie igjen. Så hermed er dere advart.
Vietnamkrigen skulle i utgangspunktet være en enkel liten amerikansk militær operasjon mot en gjeng dårlig utstyrte kommunistiske geriljasoldater, og man hadde erfaringene blant annet fra liknende operasjoner i Latin-Amerika å støtte seg på.
OK, Cuba ble ei fatal feilvurdering, og det skulle for enhver pris unngås. Så når ting begynte å gå galt hang Cuba-syndromet som en mørk sky over amerikansk Vietnam-politikk. Løsenet ble opptrapping i en tilsynelatende endeløs spiral der atomvåpnene og global krig vinket i det ikke alt for fjerne.
Kommunistangst og Sovjetskrekk gjorde amerikansk utenrikspolitikk (og for den saks skyld også innenrikspolitikk) til tider totalt irrasjonell. Den både var og er for så vidt fremdeles preget av ei vandring fra syndrom til syndrom, men evig og alltid med et fiendebilde preget av voldelig cowboyromantikk og total svarthvitt tenkning.
Etter nederlaget i Vietnam ble slagordet “aldri mer et Vietnam”, og det er like gyldig nå som før.
Fiendebildet med “det onde imperium” Sovjetunionen var en besettelse som omtrent ved hvert eneste veikryss fikk amerikansk utenrikspolitikk til å velge feil vei.
I stedet for å alliere seg med progressive og frigjørende krefter ble det de reaksjonære, fascistiske og grådige som ble USAs allierte. Alt annet var “kommunisme”. Den uskyldigste landreform ble sett på med mistenksomhet, dersom det truet “free enterprise” og godseiere og kapitalisters såkalte “rettigheter” til sin stjålne eiendom og til fri utbytting.
Sovjet og USA ble på mange måter forvrengte speilbilder av sin fiende, noe som ikke gjorde situasjonen særlig god for verdens folk, sjøl om det fantes et visst spillerom for å utnytte situasjonen.
Sovjetisk og delvis kinesisk hjelp kunne påregnes i visse situasjoner. Det som var galt med det var sjølsagt at motytelsene og de politiske omkostningene kunne bli ganske dyre.
Et land som lå midt i det politiske skjæringspunktet mellom stormaktsinteressene var Afghanistan. Og mens nabolandet Pakistan var alliert med USA, falt Afghanistan innenfor den såkalte Sovjetiske innflytelsesfære.
Da et feilslått maktpolitisk spill sammen med ei rekke misforståelser og blundere utløste den sovjetiske intervensjonen var det som en gave fra Himmelen rett ned i fanget på CIA og pakistanske ISI, som hadde styrt mesteparten av islamiseringa av Afghanistan, blant annet gjennom å oppfordre islamske fundamentalister fra hele verden til å dra til Afghanistan og kjempe mot den verdslige kommunismen.
Afghanistan ble målet for den dyreste og mest omfattende kampanjen noen sinne fra CIA’s side, og sin vanlige naivitet tro gikk de med på at pengene, våpenhjelpa og ressursene skulle fordeles av deres pakistanske partner ISI.
Et sant hav av penger ble brukt til å skape det monstret som i dag styrer Afghanistan med middelalderske metoder og en ideologi som burde få til og med amerikanske politikere til å skjønne at de har vært med på å skape et monster.
“General Zia-ul Haq så for seg et Pakistan som kontrollerte ikke bare Afghanistan via sine fundamentalistiske våpenbrødre, men som ønsket å bruke de samme metodene for å få innflytelse over Usbekistan, Tajikistan og til og med Iran og Tyrkia!”
Dessverre virker det som om kvinnene har vært lette å ofre. Noen dager før oppstyret om Buddha-statuene som Taliban har bestemt seg til å ødelegge (sammen med alle andre statuer og bilder som bryter med deres tolkning av Koranens forbud mot avbildning av mennesker) var det ei kort lita melding fra nyhetsbyråene om en serie av grufulle henrettelser av kvinner som hadde brutt deres sinnssyke religiøse lover på en eller annen måte.
At statuer er langt viktigere enn mord på kvinner og for første gang på lenge har avstedkommet annet en skuldertrekk i vestlige navlebeskuende media er naturligvis interessant, men uansett forteller det jo noe om hva CIA har fått igjen for sine milliarder av dollar.
Pakistans rolle i det hele er det til et skruppelløst land med stormaktsambisjoner, og som ifølge general Zia-ul Haq så for seg et Pakistan som kontrollerte ikke bare Afghanistan via sine fundamentalistiske våpenbrødre, men som ønsket å bruke de samme metodene for å få innflytelse over Usbekistan, Tajikistan og til og med Iran og Tyrkia!
At amerikanske politikere ennå i dag ikke forstår at den dominoteorien de lanserte som kommunistisk politikk i Asia i dag er blitt deres egen, og er på vei inn i Europa via Sovjetunionens sammenbrudd og de russiske randstatenes islamisering, det tyder slett ikke godt for vår alles framtid.
De skjønner tydeligvis ikke en gang at når disse i deres øyne ulydige og utakknemlige gruppene nå etter hvert fokuserer sin vrede på vestens verdslighet og dekadanse, så er det sin egen politikk og sitt blinde kommunisthat som har sådd de frøene og de bombene som til slutt vil eksplodere i vestlige storsteder.
Kommunismen er som jeg tidligere har påpekt en av de få vestlige ideer som greide å slå rot i land i den såkalte tredje verden, også Afghanistan. Med ideer om likhet, frigjøring fra religiøs og økonomisk undertrykking, og ikke minst “tendenser” til likestilling mellom kvinner og menn, både i utdannelse og arbeidsliv.
Det en kan lure på oppe i det hele er når Amerika og verden har fått nok av CIA og deres uendelige rekke mistak, deres bunnløse uforstand og ideologiske grunnhet? Enten det er i Vietnam, Afghanistan, Irak eller Kosovo?
Den slangen de har næret som heter Taliban har ennå i dag så mye økonomisk og militær opplagsnæring fra pakistansk og amerikansk etterretning at den kan fortsette å vokse seg stor og feit og stå i frontlinja for ei tilbakevending til sosiale tilstander i både sitt land og nabolandene som til og med Bagdad-kahlifene for tolv hundre år siden ville funnet bakstreverske, primitive og reaksjonære.
Velkommen til den vidunderlige gamle verden.