Sanseskjerping:

Spillene i mitt liv

Av Ingar Knudtsen

Jeg er ekstremt dårlig til å spille sjakk, har aldri likt det og synes det er overvurdert — men derimot er (eller var) jeg en meget habil Shogi-spiller med en grad på omtrent 2-3 kyu. Har forresten nylig igjen fått kontakt med min gamle post-Shogi-motspiller Ryukichi Kodama i Japan, men jeg er dessvere alt for rusten til å spille mot ham nå. Et mer komplisert og krevende spill finnes ikke.

Jeg skrev omkring 1980 en større artikkel om Shogi i lokalavisa Romsdalsposten, med den for noen sikkert provoserende tittelen “Shogi — verdens beste brettspill?”. Jeg var også ganske lenge medlem i det britiske Shogi-forbundet, som gir ut det utmerkede bladet Shogi.

Jeg kan også spille et relativt passabelt slag Go og det kinesiske sjakkspillet Xiang-Qi, og synes det er morsom å spille Dam — da helst den sovjetiske (eh, russiske) “verdensmester”-varianten med 10x10 brett. Et uhyre undervurdert spill dét.

Å si at man liker et spill bedre enn et annet er som med musikk — det kan sies at det er “smak og behag”. Men jeg mener faktisk at det finnes noen gode argumenter for å hevde at Shogi, den japanske utgaven av sjakk, er overlegen vår vanlige, vestlige utgave av sjakk på viktige områder. Brettet er større (9x9), og dermed også slagfeltet. Alle brikkene er i spill hele tiden — det finnes ikke noe “forenklet sluttspill”, tvert om blir det mer komplisert etterhvert som spillerne får brikker “på hånda”.

Mens de fleste sjakkpartier på høyt nivå ender uavgjort er prosenten av uavgjorte spill i Shogi omtrent to prosent. En kamerat av meg, som er en habil sjakkspiller og har deltatt i flere NM og hatt gode plasseringer, sjekket remisprosenten en gang etter at vi hadde diskutert akkurat dette. Jeg husker ikke hvilken prosent han fant, men den var ganske høy.

I profesjonelt spilt Shogi er forresten remis ikke tillatt, dersom jeg husker rett. Da blir det omkamp. Det skjer uhyre sjelden.

I Shogi er rene tap av brikker mye mindre viktig enn i sjakk i forhold til taktikk og strategi, og det er langt vanligere at spillet “snur” flere ganger i løpet av et parti. Tap av brikker i Shogi er likevel ikke uten betydning - ikke bare taper du en brikke, men motstanderen din får en! Men offerkombinasjoner er vanlig, og jeg har både sett og gjort offer av f.eks. dragetårn (tårn som etter forvandling har fått kongens trekk i tillegg til sitt eget) for en simpel sølvgeneral eller hest som har ført til at man har vunnet spillet.

Alle brikker i Shogi slår som de går, og det finnes svært få spesialregler, slik det gjør i sjakk. Eksempler på slike spesialregler er f.eks. rokade, bondens skråslag, bondens dobbelthopp i første trekk, og en passant. Alt sammen grep for å rette opp svakheter som alle sjakkvariantene sliter med å finne løsninger på.

At brikkene i Shogi, spesielt bonden, går som den slår betyr blant annet at den ikke kan fysisk blokkeres. Ei blokkering må da bestå av en trussel.

I Shogi finnes det som i sjakk noen regler om trekkgjentagelse, og dessuten en regel om at man ikke kan droppe en bonde på samme rad som man allerede har en bonde. Du kan ikke droppe en brikke slik at den ikke kan bevege seg. Stort sett er Shogi “What You See Is What You Get”.

Brettspill i mange varianter

Ingar og Øyvind spiller Shogi

Jeg fant dette dårlige instant-kamerabildet av meg og Øyvind

Myhre som spiller Shogi! Jeg vant naturligvis. Det er derfor Øyvind

ser så febrilsk ut. Dessverre var jeg ikke like go’ som ham i Go.

Bildet er tatt hjemme hos Øyvind og Torun i Nittedal, jeg er ikke

hundre prosent sikker på årstallet, men det er omkring 1980.

Det er i grunnen rart å tenke på nå hvor ofte vi besøkte

hverandre den gangen, til tross for avstanden. Og Torun er nok ei

av de beste venninnene Gerd noen sinne har hatt. Den gangen i

Nittedal da bildet var tatt, var vel Gerd, jeg, Vanja og Toini

pluss to katter med på turen dit!

En kan gi handikap også i sjakk, men for å sitere min fetter: “Hvis Kasparov eller Fischer gav meg dronninga i forgave så skulle jeg vunnet partiet.” Kanskje skryt, men det høres ikke usannsynlig ut. Shogi har et velutviklet handikapsystem, noe som gjør at svakere spillere kan spille jevnt med sterkere. I Shogi som i Go finnes det et fast system, og til og med masse teori på handikapspill.

Jeg har sjøl spilt mot nybegynnere og fjernet alle offiserene utenom generalene, og jeg kan betro dere at det er beintøft å vinne da. Men det er mulig. Dette handikapet tilsvarer langt mer enn dronninga i sjakk!

Dersom man ser på sjakkspillenes historie så har sjakk antakelig samme opprinnelse som ludo! Brettet som ludo spilles på er jo overraskende likt Chaturanga, det opprinnelige indiske sjakkspillet.

Dette spillet bredte seg til Kina og ble der til Xiang-Qi, og ble et spill for bønder og arbeidere som en fremdeles kan se spiller dette spillet sittende på kafeer eller til og med på fortau i Kina. Mens Wei-Xi (Go) var sett på som spillet for “tenkere” og intellektuelle.

Da sjakken kom til Japan via Korea ble det derimot i likhet med Go et spill for krigere, og japanerne valgte andre løsninger på sjakkspillets innebygde begrensninger enn både kineserne og araberne og europeerne. Det sies at samuraier ofte spilte Shogi eller Go for å skjerpe sine strategiske og taktiske evner. Det finnes ei bok om Wei-Chi (Go) som hevder at det var de kinesiske kommunistenes bruk av Go-strategi som gjorde at de beseiret sine motstandere! Jeg har den ett eller annet sted, men finner den ikke i farten.

Sjakkvariantenes svakheter

Hva er sjakkspillenes svakheter, og hvor stammer de fra? Det opprinnelige spillet (Chaturanga) ble normalt spilt av fire spillere, og man kastet en terning for å avgjøre hvilken brikke man skulle flytte. Da det ble et spill for to ble de viktigste brikkene beholdt, og terningen avskaffet, men det var et tregt spill. Bøndene var svake og det tok tid å åpne for offiserene, som også var ganske svake.

I den varianten som til slutt havnet i Europa løste man dette problemet med bondens dobbelthopp i åpningstrekket og ved å gi hesten/springeren evnen til å hoppe over brikker, samt gav dronninga (som hvis jeg ikke husker feil var den tidligere elefanten i Chaturanga) en mektig posisjon. Akkurat dette siste har jeg naturligvis ikke noe imot! I Shogi velger forresten mange kvinnelige spillere, som f.eks. Takoshima Akiko, rett og slett å bytte ut kongen med ei dronning! I Kina valgte man å redusere antallet bønder (soldater) til fem på hver side, slik at offiserene fra de par første trekk hadde åpen vei framover. I tillegg innførte man en interessant brikke, kanonen. Koreansk sjakk gjør det samme, men er en klar variant i forhold til det kinesiske sjakkspillet. I Burma spilte man en type sjakk mye nærmere “vårt”, men der valgte man ei løsning som gikk ut på at spillerne begynte med å arrangere bøndene bak bondelinja etter eget forgodtbefinnende før det egentlige spillet startet.

I Japan gikk man en annen vei. I Shogi står allerede bøndene i en framskutt posisjon, på tredje rad, med brikkene som delvis tilsvarer løper og tårn på raden bak dem og generalene (kongen og de to sølv- og gull-generalene) bakerst sammen med hesten og lansen.

I Japan spilles Shogi av omtrent sytten millioner mennesker, og det finnes et sant utall av teoribøker. Det spilles profesjonelt på høyt nivå, og de beste spillerne har ingen økonomiske problemer, for å si det mildt. Organisert Shogi med bl.a. stipender til lovende spillere ble etablert i 1612! Og reglene har stort sett vært uendret siden da. Ikke noe å skryte av i forhold til Go som regnes som verdens eldste, men dog … Mye Shogi-teori er nedfelt i enkle visdomsord, ordspråk. Det finnes et utall av dem. En ganske artig måte å huske teori på.

Sjakkspill for enhver smak?

I Shogi er tomrommene på brettet og hvilke brikker motstanderen har på hånda etterhvert uhyre viktig. Sluttspillet blir ofte enten en seig kamp om å bryte igjennom ei festning av brikker, eller også gjerne et lynangrep som må lykkes, ellers er spillet tapt. Vanligvis er sluttspillet eksplosivt, med angrep fra brikkene en har “på hånda”. Når det gjelder størrelse på brettet betyr det svært mye strategisk. Aller tydeligst demonstrert blir dette i Dam, der det spillet som spilles på 10x10 er uhyre mye djupere og mer komplisert enn på det vanlige brettet.

Hver eneste stein du setter i Go, sjøl tidlig i spillet definerer hvor slagene vil stå. Dersom to spillere begynner å sette steiner i hver sin ende uten å ta hensyn til hverandre vil jeg påstå at de spiller på et svært primitivt nivå, og en spiller som setter sine steiner planmessig vil slå en slik spiller ganske lett.

Jeg kan ikke Go på langt nær så godt som Shogi, men første stein er faktisk nesten like viktig i Go som å ha første trekk i sjakk. Her har igjen Shogi en fordel. Første trekk betyr relativt lite, annet enn at det signaliserer hvilke av de to vanligste strategiene spilleren vil følge: statisk tårn eller bevegelig tårn.

Øyvind spiller forøvrig Go med en eneste regel: ANGREP! Irriterende nok er han god til akkurat det. Kanskje fordi han virkelig HATER å tape. (Men jeg slo ham i Shogi. Nesten hver gang.)

Brikker og brett

Brikkene og brettet i Shogi er et kapitel for seg. De flotteste brettene er laget av massivt tre og likner et lite bord. De koster ei formue. Kalligrafien på brikkene regnes som kunstverk og på litt finere sett er de håndmalte med en spesiell sort lakk. Jeg har ett slikt “søndagssett”, med et ganske fint trebrett om ikke av de dyreste til, og så har jeg et sett som er litt mindre forsseggjort. Begge disse er kjøpt fra Japan. Typisk nok er det settet som Øyvind og jeg spiller med på bildet laget i Europa, og er slett ikke særlig tiltalende.

Jeg har sagt det til mange nybegynnere som har kvidd seg for de japanske tegnene på brikkene: Når du har spilt to-tre ganger er det ikke noe problem lenger. Tvert imot.

Det er mange interessante personer i sjakkhistoria, men det gjelder i Go og Shogi også. Bohemen Ishida, den pedantiske Nakahara, Kato som sjokkerte med å være den første som spilte om mesterskapstittelen iført vanlig dress, osv. Dessuten er det noen alldeles flotte damer som spiller Shogi, blant annet nevnte Takoshima, som var den som introduserte dronninga som erstatning for kongen i Shogi.

Jeg liker dessuten rankingsystemet i Shogi, som er det samme som i kampsporter som karate m.fl.

Ofte er situasjonen i Shogi så komplisert at det gir intuitive spillere som meg en fordel overfor de mer “matematiske”. Jeg har en venn som er en utmerket sjakkspiller (også han flere ganger deltager i NM) og han spiller sjakk og Shogi på samme måte: metodisk og intelligent og beregnende og nøyaktig. Tenker lenge og gjør trekkene omhyggelig. Likevel kan jeg slå ham åtte av ti ganger i Shogi, fordi jeg ser “noe” udefinerbart ett eller annet sted på brettet, der det er mulig å gjennomføre et angrep, et gjennombrudd.

Tok jeg feil betød det et dundrende tap, men vanligvis var faktisk dette “noe” der, og jeg kunne foreta et dropp som laget et kaos som mine brikker kunne trives i.

Jeg mener ikke at sjakk er et dårlig spill. Jeg har spilt det, faktisk en god del også, og jeg har et veldig artig russisk sett med brikker der bøndene er laget som små bondekvinner. Men fra jeg startet med å spille Shogi og begynte å forstå spillet bleknet plutselig sjakken. Andre har ikke opplevd det slik, men jeg har også hørt om atter andre som har kjent det på samme måten.

Det jeg egentlig mener å si er at sjakk er så mye mer enn det vi i vesten idag kaller “sjakk”, det er en hel verden av forskjellige spill som likner hverandre, men som også utfyller hverandre. Og av alle sjakkspillene jeg har prøvd er det rett og slett Shogi som passer min personlighet best. Men nå er jeg så rusten at da Ronja ville spille det husket jeg knapt hvor brikkene skulle stå — hmm, nåda, det var en sterk overdrivelse, men det er ihvert fall et korn av sannhet der. Xiang-Qi er et annet artig sjakkspill, og det setter jeg noenlunde i klasse med vår vestlige sjakk. Go er igjen en helt annen sak, eller som ei av Go-bøkene mine sier: Du bruker et kvarter på å lære det og et liv på å mestre det.

Go er et bra spill, men det har verken Shogien eller sjakken sin eksplosive spenning. En kan kanskje si at det er et spill for roligere mennesker enn meg. Grunnen til at jeg liker Dam er derimot dets uhøytidelighet, og at en gjerne kan spille fem ganger Dam på den tida en kan spille ett parti Shogi! At det mangler dybde er likevel bare tull. Spilt på mesternivå er Dam et ganske forbløffende spill. Vi satt her og gikk i gjennom noen mesterpartier fra et russisk magasin, og plutselig sto det at svart gav opp. Forklaringa på at spilleren gav opp tok oss sytten trekk framover …

Men det finnes også andre spill. Hva med f.eks. et lite slag Fanorama fra Madagaskar?

Sjakk-feminisme?

Så hvorfor fokusere så ensidig på vestlig sjakk opp og vestlig sjakk i mente? Som om våre forFEDRE som modifiserte dette spillet til det vi kjenner i dag var noen genier som overgikk alt av hva folk fant på av sjakkvarianter og spilleregler andre steder i verden? Det finnes meget interessante trekk ved kinesisk sjakk (Xiang-Qi) som kan brukes. F.eks. er generalen (“kongen”) i kinesisk sjakk innestengt i ei festning, med to mandariner som hjelpere! Burmesisk sjakk gir som nevnt anledning til å arrangere bonderekka (på de to første feltene foran kongen/dronninga/offiserene) etter eget ønske. Noe som naturligvis gir uhyre mange flere åpningskombinasjoner. Jeg synes nå også at sjakk kunne tjent mye på å utvide brettet til 9x9, hvilket for øvrig ville ha plassert dronninga eller øversteprestinna i midten av brettet.

Capablanca var en av dem som innså de strategiske fordelene ved et større brett, og hans sjakkvariant er 10x8. Men patriarkene fornektet seg ikke. Hans nye brikker ble kalt “rådgiveren” og “erkebiskopen”.

“Rådgiveren” dukker også opp i en annen variant, der brettet er 9x9 og som for identifikasjones skyld gjerne kalles rett og slett “rådgiversjakk”. Ta gjerne en titt på Jetan — det spillet Edgar Rice Burroughs fant opp i The Chessmen of Mars, med brikker som høvding, prinsesse, leiesoldat og flyger. Det påstås av de som har prøvd å spille det at det faktisk er både morsomt og bra. En vinner ved å ta prinsessa til fange, eller også høvdingen, men i siste tilfelle bare dersom høvding fanger høvding. Jeg synes likevel det høres ut som om Jetan lider av veldig mye remis.

Forresten, hvorfor finne opp kruttet på nytt i det hele tatt? Spill Shogi og erstatt ganske enkelt kongebrikken med en dronningbrikke, som Takoshima gjør. Hvis det ikke er nok, kall soldatene for amasoner og generalene for (gull-defensive) prestinner og (sølv-offensive) amasonekommandanter.

En behøver ikke en gang å designe nye brikker, bare erstatte patriarkalsk kalligrafi med matriarkalsk!

Eller hvis man nå på død og liv vil ha “vestlige” brikker, så sett i gang og design noen. Men problemet er: hvordan skal man designe slike brikker uten at Shogi mister to av sine viktigste egenskaper? Forfremmelsen og brikkenes evne til å skifte parti?

Forfremmelse skjer jo enkelt i Shogi ved at man snur brikkene, da veien brikkene peker bestemmer hvem de tilhører, ikke fargen. Dette siste er ikke et stort problem, men det første? En mulighet er kanskje å lage brikkene slik som kortene i kortstokken, med hoder og kropper begge veier. Men da med tydelige forskjeller som viser at snudd den ene veien er de forfremmet, den andre veien ikke.

Og nå når jeg har skrevet alt dette sitter jeg faktisk her og ergrer meg litt over at jeg sluttet å spille. Men det ble veldig seriøst og stjal forferdelig mye tid etterhvert. Morsomt nok er det fremdeles noen av de jeg lærte bort Shogi til som spiller det, og ganske seriøst også.

Interessante spillbøker

Jeg plukker ut fra mine egne bokhyller:

Shogi:

  • John Fairbairn: How to Play Shogi
  • Takoshima Akiko: Shogi Primer (begynnerbok på japansk, men diagrammene og notasjonene er lette å følge)
  • The NKH Shogi Lectures (bilingual)
  • (Jeg har rundt femti teoribøker, de fleste på japansk, inklusive boka om min favorittåpning, den dristige og hensynsløst aggressive Ishida-varianten.)

Xiang Qi:

  • Terence Donelly: Hsiang Ch’i — The Chinese Game of Chess

Go:

  • Nagahara: Strategic Concepts of Go
  • Haruyama & Nagahara: Basic Techniques of Go
  • Edward Lasker: Go and Go-Moku

Sjakkvarianter, inklusive burmesisk sjakk og Chaturanga:

  • John Gollon: Chess Variations, Ancient Regional and Modern

Dam:

  • B.V. Gorodetskij: Kniga o Shahshkach (“Boka om Dam”)
  • Millard Hopper: Win at Checkers (den relativt kjedelige amerikanske varianten)

Generelle bøker om spill:

  • R.C. Bell: Discovering Old Boardgames
  • R.C. Bell: Board and Table Games from Many Civilizations
  • Edward Falkener: Games Ancient and Oriental and How to Play them
  • Fredric V. Grunfeld: Games of the World