Navnismer:
Spøkelsene
Spøkelsene fra fortida hjemsøker oss med jevne mellomrom. Ånder og gjenferd som drar seg gjennom tankene våre, sukkende og slepende på sine lenker.
Noen ganger kan fortida sjøl legge seg så tungt og mørkt over nåtida at den ikke får puste.
Ingen døde kan forsvare seg mot ettertidas tolkninger og fortolkninger av deres tanker, få ord er skrevet så klare og så kompromissløst ned at de ikke kan sees i nytt lys, og brukes på nye måter av ettertidas “tilhengere”.
Kanskje er det verste noe menneske kan ha nettopp er en viss type “tilhengere”. Jeg aner ikke om det er sant, eller om det er ei godt påkommet skrøne når det hevdes at Karl Marx på sine gamle dager kom med det hjertesukk at hva han enn var så var han ikke “marxist”.
Jeg tror faktisk vi gjør ethvert menneske stor urett når vi tar deres navn og gjør oss til deres “ister”. Gjør deres ord til Sannhet, og tar fra dem denne sjølsagte menneskelige egenskap og menneskerett at man kan ha rett i mye, men aldri alt. At ethvert menneske er et barn av sin tid og sin fortid, men sjølsagt aldri av den framtida de trekkes inn i.
Jeg glemmer aldri den beiske lærdommen av de såkalte ideologiske diskusjonene i min ungdom på seksti- og syttitallet. Jeg har ofte tenkt på det som “papegøyenes tidsalder”.
I ettertid er det naturligvis lett å se at det var en fortsettelse av en lang tradisjon, en slags smittsom hjernesjukdom som beveget seg som en epidemi mellom generasjonene og særlig rammet de intellektuelle og intelligente.
Det viktige var ikke å finne ut av ting, men å eie en endeløs rekke av sitater av uimotsigelige autoriteter. Skjønt, den enes uimotsigelige autoritet var naturligvis den annens renegat, idiot, revisjonist, forræder, politiske avviker fra den eneste rette lære.
Renegatene og revisjonistene og forræderne hadde naturligvis også “ist”-navn. Trotskist, Titoist, Stalinist, Maoist. Alt etter hvor betrakterens sympati og synsvinkel lå.
Og alt kokte ned til den samme forbrytelse:
Å ha mistolket den rette lære slik den en gang for alle var formulert av de Ufeilbarlige. Marx, Engels og for mange også Lenin.
Både Mao, Stalin og Trotskij ble for sine svorne tilhengere de nye Ufeilbarlige. De som ikke bare hadde tolket alt rett, men hadde greid å videreføre den rette lære og sjøl trådt inn i de stores rekker. Noen snakket til og med i fullt alvor om de fire store, og det var ikke mer eller mindre rettskrivende norske klassiske forfattere de snakket om, men Marx, Engels, Lenin og Stalin.
Ei vittig sjel karikerte de oppmarsjerte ansiktene ved å føye til et femte, som ikke bare manglet hår, bart og skjegg og vorte, men manglet hud også… den figuren skulle muligens representere og oppsummere resultatet av arbeidet til særlig Stalin og Mao og Lenin, går jeg ut fra.
Muligens urettferdig med tanke på gode disse mennenes gode intensjoner og mange verdifulle ideer (utenom Stalin som var og ble bare en kannibal) men like fullt ei ganske nøktern resultatanalyse.
Av alle disse gjenferdene som ikke vil holde seg i ro, er det Stalins spøkelse som forundrer meg mest. At det nå igjen dukker opp kan ikke være helt tilfeldig. Hitler gjør jo også for tida et av sine mange comeback, og disse to Ordensmennesker ville naturligvis hatt mye å rydde opp i dersom de hadde levd i dag.
Verden er nemlig rett og slett rotete, og bare tenk på alle de murene som stort sett står fullstendige ubenyttede til det de var ment for — stille bråkmakere ved og plaffe dem ned. I den grad man skal kaste bort kuler på slikt så lenge man har Sibir, Syklon B, straffebataljoner, osv.
Stalins venner er igjen ute og markedsfører en av verdenskrigens store løgner. At Stalin hadde mye av æren for at Nazi-Tyskland tapte krigen. Fri for denne utvilsomme æren var han vel ikke, men hans unnlatelser var adskillig viktigere enn noe han egentlig gjorde.
Hans største innsats lå faktisk i at han ikke utøvde sin makt like diktatorisk i en ganske kort periode. Han hentet ut av politisk unåde og slapp til generaler som Sjukov, Konjev og Rokossovskij, hvorav særlig den første visste at man noen ganger måtte ta et steg tilbake for å kunne marsjere framover.
I kald beregning gav han folk håp om en ny og bedre tilværelse “etterpå”, når krigen var vunnet, og slakket tøylene på mange områder. Han brukte den ortdokse kristendom når det syntes nødvendig, nasjonalisme når det kunne passet.
Underveis beholdt han likevel sin kommandokommunismes grusomste virkemidler. Blant annet tvangsutskrivning av politiske og kriminelle fanger til militær innsats, og med vage lovnader om benådning, som etter krigen ikke ble holdt.
Skyting for “feighet” var vanlig, hovedsakelig for det å trekke seg tilbake under ild. Ikke en tomme jord skulle oppgis! Noe som særlig i begynnelsen av krigen førte til at store sovjetiske styrker ble innringet og tatt til fange.
Plutselig hadde også den innbitte kvinneforakteren Stalin øyne for at kvinnene kunne spille en rolle. Ikke bare som i USA og England som arbeidskraft og reservestyrker uten mulighet til direkte krigsinnsats ved fronten, men som soldater. Snikskyttere, flygere, tankførere, osv.
Heltinnene ble ikoner der de levende ofte var mindre verd enn de døde. Hvilket ikke forhindret at de underveis mot sin heltestatus ble utsatt for de fleste tenkelige og ganske mange utenkelige former for diskriminering.
Ikke for ingen ting var “kvinnekamp” ansett for å være en totalt unødvendig ting i Sovjetunionen, der alle jo hadde de samme rettigheter og plikter og alle var like — bare så synd at Orwell hadde ganske så rett i sin observasjon at noen alltid var likere enn andre. Patriarkatet i SUKP var tross alt ideologisk tvunget til å hevde likestilling mellom kjønnene, og var dermed til en viss grad også ute av stand til å stoppe kvinnene fra stridende innsats, slik det var så enkelt å gjøre i de kjønns-segregerte kapitalistiske landene.
Stalin hadde som mange har påpekt mye til felles med sin motstander Hitler, men pussig nok var det “leninisten” Stalin som var den mest fleksible og langt smarteste av de to når det kom til stykket. Antakelig fordi han var den ideologisk minst fanatiske av dem, og minst bundet av sine egne dogmer.
Det var kanskje også fordi han undervurderte Hitlers fanatisme og overvurderte hans pragmatisme at Stalin ikke trodde på et tysk angrep på Sovjet før lenge etter at det hadde funnet sted, og til tross for alle advarsler på forhånd. Han kastet til og med noen av sine egne etterretningsfolk i fengsel for “tullsnakk” om et nært forestående tysk angrep!
Det er en underlig foreteelse å lese i NKPs avis Friheten 17. mai 2002 “Kamerat Stalins tale til folket 9. mai 1945”.
Ved siden av Hitler er Stalin ikke bare en av forrige århundres verste diktatorer, men også en av de som er skyld i flest drap på venstreorienterte og kommunister.
“Kamerat” Stalin og hans trofaste hund Beria drepte faktisk alle omkring seg som Stalin mistenkte kunne bli hans konkurrenter eller som bare var ham selv overlegen i ideologisk innsikt og (ut)dannelse.
De egentlige “kameratene” må vel da helst i virkeligheten være de som stalinistene myrdet?
Sovjetunionen oppnådde den enestående status å bli alle kommunisters og mange sosialisters “fedreland”. Vi så den samme tendensen hos maoistene på seksti- og syttitallet. Da Kina var sosialismens fedreland og Albania var sosialismens “fyrtårn i Europa”.
Så lettlurte vi var, og legg merke til at jeg sier vi. For inntil 1967 tilhørte jeg disse lettlurtes leir, og omvendelsen fra troende til tviler var uhyre tung og smertefull.
Jeg har brukt en del av tida i det siste til å lese Trotskij. Bøker av ham og om ham. Mein Leben, The Spanish Revolution, The History of the Russian Revolution, Salazar og Gorkins Mordet på Trotsky, og flere små hefter med stalinistiske angrep på ham, som Nordbøs Hvem er Trotskij? og Jakob Friis Trotskismen en giftplante.
Trotskij ville neppe begått de samme feil som Stalin, og med ham i ledelsen ville verdenskrigen kanskje aldri blitt den nestenkatastrofen som den ble for Sovjetunionen.
Trotskij var utvilsomt en intelligent person, på sitt vis like nådeløs og fanatisk som Stalin, men neppe gal. Han er kanskje ikke klok, men som sagt svært intelligent.
Vi får aldri vite hva som hadde skjedd med ham som generalsekretær i SUKP, men en kan jo alltids fantasere litt over det… jeg tror i hvert fall Trotskij ikke ville blitt en slik uhyggelig diktator og kommunistmorder som det “kamerat” Stalin ble.
Trotskijsmen som “isme” er imidlertid ikke stort å skryte av den heller, i likhet med andre navnismer. Til det tok han for ofte feil og hadde for sjelden rett — han som de andre.
Den demokratiske sentralismen, og dens åpne “kritikk og sjølkritikk” forfalt under den sentralistiske organisasjonsmodellen som ble valgt veldig fort til kritikk og sjølskryt.
Zoroaster, Jesus, Muhammed, Stalin, Mao, Marx, Trotskij, Joseph Smith, Moon, Hubbard, Khomeini, profetistenes rekke er uendelig lang og uendelig brysom. Den skaden de har forvoldt menneskeheten ved sine ismer og religioner kan aldri oppveies av noen av de muligens kloke tankene de beste av dem har gjort seg innimellom.
Den eneste av de store revolusjonære marxistene i tida rundt forrige århundreskifte som etter min mening virkelig så farene ved marxismen og leninismens mangel på reell folkelig kontroll var ei kvinne, Rosa Luxemburg.
Hun er derfor blitt redigert og kritisert nesten ihjel av de som vil eie hennes navn og hennes martyrium, men helst se på hennes kritikk av blant andre Lenin som en svakhet hos henne, heller enn hennes styrke.
Det gode samfunn krever navnismenes og profetismens død. Ikke stadig nye hellige og enda helligere og sannere sannheter fra ufeilbarlige menn. Og måtte heller aldri noen sinne igjen noen av de i utgangspunktet frigjørende -ismer få et fedreland. Verken på Jorda eller i Himmelen.