Artikkel:
Symaskinreparatørens lange drøm
Når natta kommer krypende ganske sakte og en ikke merker det før alt omkring en sover, til og med kattene, da er det mer som også kommer.
Tanker. Nattlige tanker. Slike som ikke alltid liker dagslys. Minner som bare kommer ubedt og trenger seg på. Uten særlig barmhjertighet, men også uten direkte ondskap.
De bare er.
Jeg har ei bok som jeg bare har kalt Kronologi. Jeg begynte å føre den en gang utpå syttitallet, men den prøver å få med seg alt jeg har skrevet også før den tid. Den aller første oppførelsen er et dikt med tittelen “Tanker før slutten”. Skrevet et stykke utpå vårparten i 1965.
Tittelen burde vært ironisk ment, eller kanskje antyde at jeg alltid har vært mer opptatt av hvordan ting slutter enn hvordan de begynner. Men jeg er redd det er dystrere enn som så. Med litt arkivistisk detektivarbeid har jeg sporet opp diktet, og det siste verset er slik:
*I tanken du sier farvel
til menneskene du kjente
du sier det du aldri sa
det som alltid var det du mente*
Et underlig dikt skrevet av en ganske ung mann. Men jeg oppdager at jeg forstår det kanskje bedre i dag, enn jeg antakelig gjorde da jeg skrev det.
Det handler om skyggen og drømmen.
Den drømmen som ligger i at dette er skrevet ned, er banalt nok bare symaskinreparatørens drøm om å forvandle seg som en fugl Føniks til forfatter. Skyggen er døden, den endelige, men også nederlaget.
Merkelig hvordan døden er så mye mer romantisk når en er ung og ennå ikke har levd særlig mye, enn for en eldre mann som venter på sin fødselsdag nr. 58?
Den unge misforståelsen består i å gi nederlaget dødens skikkelse, og romantisere den som noe edelt, en slutt som skal “vise dem”. Som om andres i beste fall flyktige øyeblikk av dårlig samvittighet, anger, forsinket respekt og kanskje til og med savn er verd å dø for?
Å drømme er i seg sjøl ingen ting om man ikke er villig til å arbeide for å nå drømmens mål. Jeg var i en skoleklasse i dag, en barneskoleklasse. Jeg fikk igjen spørsmålet om jeg var “rik”. Og jeg svarte som jeg alltid gjør at jeg er rik. Bare ikke på penger.
Om det er alldeles sant, det er jeg aldri helt sikker på.
Den lange drømmen er på sett og vis gått i oppfyllelse. Og jeg som var fornøyd med bare å skrive ei bok for å kunne se meg sjøl i speilet og si ordet “forfatter” høyt til mitt eget speilbilde har skrevet et sted mellom tjuefem og tretti publiserte bøker, skuespill, etc.
Kronologien forteller mye om det.
Jeg sluttet å føre inn nye ting i den i 1994. Med ca. ei publisert bok i året virket det meningsløst. Årstallene for utgivelse kunne jeg like godt sjekke i bokhylla.
Den første “novella” som står oppført, er fra 1967 og har tittelen “Blad fra min minnebok”. De bladene har barmhjertig glidd inn i den evige glemselen. Jeg tviler sterkt på om den novella finnes noe sted.
Og likevel er det vel nettopp blad fra ei minnebok jeg sitter med når jeg småhumrende konstaterer at i 1974 skrev jeg 103 fortellinger, noveller, eller hva man nå vil kalle dem. Et år med unnabakke?
1974 var jo selve metamorfosens år, da jeg som en annen Gregor Samsa våknet i min seng av underlige drømmer og fant meg sjøl forvandlet til et digert ufyselig kryp. Eller noe sånt.
Det var nemlig det året da jeg visste at jeg ville bli publisert i bokform det påfølgende året. Det året da Gyldendal påsto at mine noveller var “det beste de hadde lest av norsk science fiction på lenge”.
Men allerede året etter ville de ha noe annet… enda den neste novellesamlinga jeg sendte dem, Lasersesongen, er bedre enn den første. Den kom ut uten fanfarer og oppstyr av noe slag på Rune forlag. Men Øyvind Myhre skrev en begeistret anmeldelse i NOVA, og avleverte i tillegg den setninga som nesten er blitt en klassiker – “det er min (ytterst subjektive) oppfatning at Ingar Knudtsen jr. er én av Norges to beste science fiction-forfattere”. Og absolutt ingen NOVA-lesere var i tvil om hvem han mente var den andre.
Det var likevel symaskinreparatørens drøm å komme videre, og den historia skal jeg ikke plage noen med igjen. Bare gjenta at det var først under Frøydis Arnesens og Liv Røsjøs beskyttende litterære vinger at det skjønnlitterære egget virkelig ble en fugl. Riktignok ei kråke, eller kanskje en natteravn. Langt unna de såkalte litterære katedraler der så nye tanker gjerne ble til korte refusjoner.
Jeg er glad jeg fikk være med på det som ble science fiction-litteraturens korte blomstring i norsk litteratur, de menneskene jeg ble kjent med da, både de medsammensvorne og de motsammensvorne var verd å bli kjent med.
At dette miljøet led og lider av fjernsynthet, det kan man som norsk forfatter beklage, men det var også mest plagsomt til å begynne med. Da middelmådige eller dårlige amerikanske forfattere ble vurdert som bedre enn hvilke som helst med bostedsadresse i Norge, Norden eller til og med Europa.
Riktignok finnes det fremdeles slike som tror de er så kule når de sier at de aldri leser norske bøker. Men effekten blir gjerne ødelagt av at de sier det på norsk. Og dessuten er det vel ganske sært å skryte av det man ikke har lest?
Heldigvis begynner de å bli et lite mindretall. På de siste kongressene jeg har deltatt i som gjest har jeg hatt en klar følelse av å være minst like kjent og respektert som forfatter som mine utenlandske kolleger.
Ingen vil vel heller lenger finne på å mene at Bringsværd eller Myhre ikke kan forsvare sin plass blant fantastisk litteraturs store navn. Uansett bostedsadresse.
Sjøl om kronologien min neppe blir ajourført så er forhåpentligvis symaskinreparatørens lange drøm ikke over ennå. Jeg er riktignok bekymret for “barna” mine og lurer på om Natt uten navn, Skumringslandet og For at jeg kan ete deg noen sinne vil kunne komme ut på nytt, men så lenge vi har et fungerende bibliotekvesen i dette landet så er de bøkene uansett tilgjengelige for leserne.
Paradokset er at uansett hvor mange bøker jeg skriver kjenner jeg meg aldri som en intellektuell. Det er i grunnen overraskende liten forskjell på å mekke symaskiner og å konstruere bøker. For meg har også begge deler det samme feminine eller til og med feministiske aspekt som jeg finner både fascinerende og spennende.
Metamorfosen ble altså ikke slik jeg hadde tenkt.
Når jeg lukker øynene kjenner jeg liksom ennå lukta av maskinolje mens hode og fingre strever med gjenstridige justeringsskruer. Enten de skruene er av metall eller laget av ord.
At mørket er der, og kanskje nederlaget, det forandrer ingen ting. Jeg fant tittelen på et annet dikt i kronologien som jeg bladde fram i bøkene, og det var kort, og jeg gjengir hele rett og slett fordi jeg synes det passer inn:
*Fasetter av livet virvler forbi
i et underlig tåkespinn
bruddstykker av en fortid
glimt av et framtidshåp
minner blandet med ønsker
sannhet forvekslet med drøm*
*Forvirret jeg tar meg til hodet
med øynene fulle av stjerner*
*Mitt liv er en meningsløs
fantasikreasjon
i tilfeldighetenes kaleidoskop*