Nasjonalsosialismen:
Det godes problem
Jeg vet ikke hva det betyr at man er kommet så langt at man begynner å se tilbake på livet sitt og lure på hvordan og hvorfor ting har skjedd, og hvordan og hvorfor jeg, vi, verden misbrukte sine muligheter og det meste gikk i dass.
Eller er det ikke slik i det hele tatt?
Er det ganske enkelt bare sånn at etter et langt og hardt romanprosjekt så kommer denne tomheten på grensa til meningsløshet og skaper en depressiv ledighet og et sjelelig vakuum som insisterer på å fylles med filosofisk visvas?
La meg heller få lov til å tro at tankene på det onde og det gode er et naturlig resultat av den boka jeg har skrevet, der ondskap i det godes navn med nazismens sjølforståelse når et slags historisk klimaks?
Javel. Stopp. La meg gripe fatt i det.
Nasjonalsosialismen som ideologi er til tross for sine elementer av nesten banal primitivisme et ektefødt barn av vestlig filosofi og ideologi og religion.
Som sådan illustrerer den kanskje enda tydeligere enn religionene og de andre politiske retningene det jeg vil kalle “det godes problem”. Det er vel også derfor det er fristende i så mange sammenhenger å vende tilbake til begivenhetene omkring den annen verdenskrig for å illustrere hvordan det i verste fall kan gå.
At Hitler-Tysklands ideologi i dag av de aller fleste nærmest oppfattes som en form for “satanisme” er sjølsagt bare en tolkning som tilligger seierherrenes demonisering. Før krigen var jo både Hitler og Mussolini og til og med Franco beundret som sivilisasjonens fortropp mot anarkisme, bolsjevisme, ateisme, feminisme og annen ideologisk styggedom som truet med å velte den bestående orden.
I enkelte såkalte borgerlige kretser gikk man jo så langt som til å foreslå Hitler til Nobels fredspris!
Problemet er at bak den brutale ondskap ligger en hellig overbevisning om at man er det godes redskap. En korstogsmentalitet ligger det nært å si, men det kan jo gi litt feil assosiasjoner fordi det antyder at dette er spesifikt vestlig og kristent. Noe ikke bare 11. september og dagens islamske fundamentalisme beviser at det ikke er, men historia til de fleste land og kulturer verden over.
Det onde i det godes navn, det uhellige i det helliges er generelt og problematisk og tidløst. Så hvordan kan sannhet og godhet bli sannheten og det godes verste fiende?
Hvis jeg skulle tro at jeg kunne gi et virkelig godt svar på det ville jeg vel være like uberettiget sjølbevisst som musa som brølte, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke er alene om å forundre meg over det jeg kaller “det godes problem”, sjøl om de har valgt å bruke andre navn på det.
Et av de spørsmåla i forbindelse med amasonebøkene som jeg har fått aller oftest er hva M’bela mener når hun advarer Unje mot å dele verden opp i en ond og en god:
“Gjør du det vil du oppdage at det onde snart blir godt, og det gode ondt.”
Og i min tilstand av postkreativ depresjon har tankene rundt dette gått meg helt inn til margen. Ikke bare i forbindelse med boka Rød storm som jeg nå har korrekturlest og endelig er helt ferdig med, og som jeg venter skal komme ut om en måneds tid eller så – men også på det rent personlige plan.
Hvor god har min egen godhet vært? Hvor ond?
Svaret er foruroligende.
De verste tingene jeg har gjort i mitt liv har så godt som alle hatt de beste motiver. En kan gjerne kalle det “misforstått godhet” bygd på feilaktig informasjon eller øyeblikkets forvirrede virkelighetsforståelse, men hva er egentlig det for noe? Og spilte det egentlig noen rolle hvor “misforstått” den godheten var når resultatet var ondt?
I jakten på den objektive godhet er i hvert fall ett av svarene derfor at den subjektive godhet, ens egen oppfatning i øyeblikket, ikke nødvendigvis er noen god veiviser. Snarere tvert imot.
Men helt sikkert er den instinktive forståelsen av rett og galt, som Krapotkin skriver om i “Anarchist Morality”, likevel en bedre veiviser enn de fleste autoritære religioner og filosofier en kan rote seg bort i. Og la meg gjerne slenge på noen “anti-autoritære” også. “Libertarianismen”, f.eks. Men ikke en gang anarkismen er fri for mennesker som vil definere, forme, bestemme, ensrette, matematisere, autorisere, poengtere, eie og kanonisere en Sannhet.
Krapotkin påpeker hvordan den russiske nihilisten som fornekter og forakter enhver moral i det praktiske er mer moralsk en noen munk eller prest.
Ideologi, religion, filosofi, politikk er dessverre oftest absolutte sannheter med Himmelen i den ene enden og Helvete i den andre, med engler og demoner. Med Hellige sannheter finnes ikke bare i bibler og koraner, men i alskens gode og formanende skrifter og TV-reklamer til menneskenes nytte og forbedring i navnet også til mer moderne guddommeligheter som guden Shopping, guden Marked og guden Media.
Men enten frelseren heter Jesus, Muhammed, Hitler, Marx, Friedman eller Gates finner jeg at jeg mer og mer tror at den eneste jeg kan tro på er den vantro. Kjetteren, tvileren, kjerringa mot strømmen. Denne på samme tid komiske og tragiske figuren som i øynene til det store Vi gjerne tar grundig feil i så godt som alt. Klovnen som utfører det utrolige miraklet å flyte mot strømmen.
Kanskje litt av samme årsak liker jeg gjerne både i bøker og i film heltinnene som både eier lyse og mørke sider, sjøl om jeg forstår som når jeg skrev Nord for Saigon og Rød storm at noen ganger kan det finnes historiske øyeblikk som skaper virkelige heltinner og helter, og som der og da er gode enten de vil det og tror det eller ikke.
Men må jeg absolutt velge så elsker jeg de “mørke englene” heller enn de lyse og gode og beundrer opprøreren og avvikeren. I motsetning til hva jeg synes om verdens alle paver, profeter og presidenter!
For når jeg tenker på disse maktas menn blir fantasiene mine dessverre ofte røde og mørke og pessimistiske. Kanskje fordi jeg stadig i tankene tumler med det godes problem?