Tale til veteranene

Kirkelandet gravsted 1. mai 2003:

Alliert arbeider og sovjetisk soldat

Vi skal aller først ære en sovjetisk soldat og en alliert arbeider.

På hver sin måte representerer de den internasjonale innsatsen for å knuse fascismen, og uten den ville vi neppe kunne stått her i dag slik vi nå gjør!

Jeg tror også det er grunn til å minne om på en dag som dette hva vi faktisk skylder Sovjetunionen. Vi hører så ofte at vi kan takke Amerika for vår frihet, men den påstanden kan jo bare skyldes dårlig eller selektiv hukommelse.

Jeg har faktisk akkurat i disse dager avsluttet en roman om krigen på østfronten, og er mer enn noen sinne blitt overbevist om at det var Sovjetunionen som la Hitlers plan om et tusenårig nazirike i grus. Deres offer var enormt, og uten sidestykke i noen krig.

En ting vil jeg gjerne også gjenta fra sist jeg sto her:

I likhet med den sovjetiske soldaten representerer naturligvis den “allierte arbeider” både menn og kvinner, og vi bør ikke glemme at nær en million kvinner var med som stridende i Den Røde Hær, og gjorde seg særlig fordelaktig bemerket som flygere og snikskyttere.

Det var likevel i industrien kvinnene gjorde sin største innsats, og i en trengt og vanskelig situasjon bar de det meste av krigsproduksjonen i alle allierte land.

Det var en livsviktig innsats det står all respekt av, men noen særlig anerkjennelse for det etter krigen fikk de ikke. Men uten den arbeidsinnsatsen ville ikke krigen ha blitt vunnet.

Jeg bøyer derfor hodet foran denne sovjetiske soldaten og denne allierte arbeideren med ærefrykt og takknemlighet i det jeg legger ned en krans på deres graver.

Åndahl og Madsen

Det er nå nøyaktig fire år siden jeg sto her på gravstedet og gav en mer eller mindre kronologisk oversikt over de to sosialistiske veteranene Helmer Madsen og Karl Åndals liv og virke.

Da jeg fikk spørsmål om å snakke her igjen forekom det meg at det ville måtte bli en “reprise” … Men jeg skal prøve å ikke la det bli i hvert fall en ren gjentagelse.

Fakta om de to er vel også nå så vel kjent, at jeg ser ingen stor grunn til å gjenta dem.

Karl Åndahl

Mange av dere kjente Karl Åndahl, både som meningsfelle og som motstander i noen av sakene og til det partiet han brant for og viet sitt liv til.

Han nøt imidlertid stor respekt.

Det var også mange som i ham fant en talsmann for sin sak, enten den var stor eller liten, og enten de var enige eller uenige i hans partivalg.

Han var en lokalsamfunnets vokter, en politiker styrt av en sterk rettferdighetssans, og han var aldri redd for å måle politiske krefter med hvem som helst.

Han hadde standpunkter til det meste i samfunnet, og var ikke minst en talsmann for at samfunnsoppgaver ikke skulle være et middel til å tjene penger, men være reelle fellesforetak. Hva han ville syntes om dagens ville ritt inn i monopolkapitalens pengehimmel kan jo enhver forestille seg.

Han ville vel også funnet liten trøst i ordtaket om at etter den søte kløe kommer ganske sikkert den sure svie. Han var nemlig neppe den sorten sosialist som ville vært villig til å glemme de vanlige menneskene som til sjuende og sist må betale prisen for De Stores Profittfest.

Han ville nok bedre enn mange forstått og påpekt at når arbeiderbevegelsens nasjonale og internasjonale solidaritet svekkes og ideologiene forvitrer, da betaler arbeidsfolk over hele verden prisen for det.

Kapital og arbeid er med den nye teknologien blitt uendelig flyttbar, og det tradisjonelle “eierskap” har forlengst flyttet til styrerom langt, langt unna der selve verdiskapinga foregår. Slik har f.eks. konfeksjonsindustrien som var en av Kristiansunds viktigste i dag blitt helt borte, og overlatt til kvinner i den tredje verden som lever under slavekår.

Jeg har forsøkt å tenke på hva en mann som Karl Åndahl ville sagt om noe slikt, og jeg tror han ville brukt såpass sterke ord at jeg her og nå ikke vil bruke dem.

Hva han ville sagt om privatiseringa av samfunnstjenestene, fra tele, vei og post, til sjukehus og eldreomsorg ville vel heller ikke egnet seg til å komme på trykk i Tidens Krav.

At Sovjetunionen er borte, og ei ensom kapitalistisk supermakt rår grunnen alene ville nok også være noe han ville se på som ganske katastrofalt. Og jeg tror mange med meg etterhvert mer eller mindre motstrebende innser at hva man enn kunne si om Sovjet, så hadde Sovjetunionen en viktig balanserende funksjon i det internasjonale samfunnet.

Vi kan nå gå så langt som til å si at ethvert land som fra nå av avviker vesentlig fra USAs svært begrensede definisjon av hva som er “demokrati” vil stå i fare for å bli isolert, boikottet og i verste fall invadert.

Hvis jeg skulle ønske noe her og nå, så var det vel at Karl Åndahls eksempel, hans tanker og tro, hans ukuelige protest skulle få leve videre i stadig nye generasjoner.

Helmer Madsen

Hvordan er det kommet dit hen, hvorfor har det i så alt for mange tilfeller gått så galt med Arbeiderbevegelsens store prosjekt?

En mann som kan gi oss både litt av svaret, og litt av løsninga for framtida er Helmer Madsen.

Helmer Madsen sier om seg sjøl:

“Jeg er en partiløs fagorganisert kommunist, satt utenfor de politiske organisasjoner på grunn av mitt standpunkt og virke for enheten i arbeiderbevegelsen.”

Og han fortsetter slik:

“Meget kunne vært vunnet, store ofre kunne vært unngått, om ikke snevre parti- og personinteresser stilte seg hindrende i veien for arbeidernes og folkets enhet.”

Det er jo egentlig ganske trist å konstatere at disse orda som Helmer Madsen skrev i 1945, to år før han døde, fremdeles har et budskap til oss.

Og det spørs om ikke den ideologiske ufreden, det at vi ser med mistanke på den ideologiske vei andre har valgt, må sies å være det som har svekket så mange av de store sosiale og politiske vinningene og ført til at vi har tapt mot kapitalkreftene gang på gang.

I stedet for å bruke kreftene på den felles sak har, som Helmer Madsen sier, “snevre parti- og personinteresser stilt seg hindrende i veien”.

La oss et øyeblikk tenke oss en verden der marxister, sosialdemokrater, anarkister, radikale feminister; sosialister og kommunister av alle slag og avskygninger ikke har hatet og forfulgt hverandre, men samarbeidet og i stedet motarbeidet de reaksjonære kreftene.

Sosialismens prosjekt har helt siden Paris-kommunen i 1871 og fram til i dag vært å frigjøre ikke bare arbeiderklassen, men faktisk alle mennesker, så hvor gikk vi oss vill?

Det har jo vært store ting som har skjedd, i Frankrike, i Sovjetunionen, i Spania, i Kina, og ikke minst også i Norden. Knust ofte av krefter utenfra, men kanskje like ofte ødelagt av oss sjøl.

Hvordan gikk det til at Sovjetunionen forfalt til byråkratisk vanstyre og til slutt døde, ikke med et smell, men med et sukk? At Spanias arbeidere tapte en borgerkrig de burde ha vunnet? At Kina har mislyktes? At slike land som sosialismens “fyrtårn” Albania ikke var så mye som bløktet av ei lommelykt en gang? At Jugoslavia forsvant i en hatsk og grusom borgerkrig?

Og kanskje viktigst for ganske mange av oss - hvorfor ble Nordens store sosialistiske velferdsmodell skjemmet av hard forfølgelse av de som ble oppfattet som “for radikale” eller rett og slett bare som brysomme “uromomenter” i den store folkelige familie? Og hvorfor er dette velferdssamfunnet nå i ferd med å bukke så totalt under for markedskreftenes såkalte “frie” spill?

Helmer Madsen gir oss på mange måter det enkle svaret. Vi har vært for opptatte av å beskytte oss mot og bekjempe ideologiske naboer, ikke å se den felles kampen mot de virkelige motkreftene.

Verden ville sjølsagt vært langt, langt verre sted å leve i om det ikke hadde vært for arbeidernes ideologiske og faglige organisering og kamp, og framtida kan ennå bli rød – men la oss likevel tenke et øyeblikk på hvordan verden kunne sett ut om vi hadde samarbeidet og tillatt hundre ideologiske blomster å blomstre?

“Demokrati” er etterhvert blitt et slitt og vanskelig begrep. Hitler ble valgt i utgangspunktet med demokratiske midler, og hans støtte var utvilsomt stor. Demokrati alene kan i verste fall bety lite annet enn at de med det beste valg- og propaganda-apparatet vinner, og aldri har vel “demokratiet” vært større sirkus enn det er i dag, med sterke mediakrefter som kan knuse både mennesker og meninger og til og med partier…

Frihet i motsetning til demokrati derimot betyr det som Rosa Luxemburg i sin tid påpekte ovenfor Lenin:

“Frihet er alltid friheten for dem som tenker annerledes.”

Hvis det finnes noen dyrekjøpt lærdom vi må ta med oss inn i framtida så er det vel den.

I sin tid var Karl Åndahl og kanskje enda mer Helmer Madsen mennesker som tenkte annerledes. Det var deres styrke. En styrke som ofte skaffet dem uvenner blant “de store”, men derimot mange venner blant “de små”.

At vi nå en gang har valgt å ære deres graver denne dagen må sjølsagt ikke få bety forkleinelse for alle de andre av arbeiderbevegelsens veteraner og personligheter i Kristiansund – det ligger mange av dem både her, på Goma, Innlandet og Nordlandet. Men vi har fått en god tradisjon med dette, og gode tradisjoner skal en ta vare på!

Måtte derfor minnet om dem få leve videre, og denne tradisjonen bestå. Og la oss i deres ånd hylle både Madsen og Åndahl og alle døde kamerater.