Kapitalisme og kontroll:

Den digitale eiendomsløshet

Hittil har Internett vært en allmenning som alle kan bidra og bruke ved å legge materiale ut og laste materiale ned til eget bruk. Innføringen eller vektleggingen av “intellektuell eiendom” kan gjøre slutt på dette allemanns- (og allekvinns-) eiet. Kapitalismen har egentlig aldri vært noen ideologisk forkjemper for en privat eiendomsrett for alle, hverken når det gjelder “intellektuell eiendom” eller vanlig materiell eiendom. Den har tvert om alltid sett med skrekk på ukontrollert spredning av “eiendomsrett” – og det er også derfor allmenn kollektiv eiendomsrett (allerett) og kollektiv eie av produksjonsmidler har blitt motarbeidet så voldsomt av det vi i mangel på et bedre ord kan kalle kapitalmakta. Dette er naturligvis ikke nødvendigvis en organisert entitet, bare en betegnelse på en fellesinteresse mellom eiere av produksjonsmidler som eier og kontrollerer ved hjelp av penger.

Av Ingar Knudtsen

Kapitalismen er, for å uttrykke det litt gammeldags, en felles enighet om å opprettholde et skille mellom de som har og de som ikke har, de som eier og de som ikke eier. Når dette skillet ikke eksisterer, søkes det innført – slik vi nå ser med innføringen av “intellektuell eiendom” på Internett der målet er å opprette to nye digitale samfunnsklasser, den eiendomsbesittende klasse og de digitale eiendomsløse.

Den indre ubarmhjertigheten i systemet heter “konkurranse” og denne skal i teorien regulere et indre forhold mellom kapitalister og reguleres av tilbud og etterspørsel. Hvem som helst kan prøve å bli kapitalist ved å kjøpe produksjonsmidler i en eller annen form, men det skjer en slags automatisk regulering gjennom at aktørene i enhver større profittbase (olje, kull, stål, etc.) korporeres og sluker mindre foretak til skillet mellom gamle og nye aktører blir et gap som nærmest umuliggjør vellykket nyetablering uten en bokstavelig talt enorm kapital i ryggen – f.eks. skapt gjennom en opprinnelig halvstatlighet, slik som med Statoil.

Veien fra Shell eller Exxon til tanken på bilen er ikke så veldig komplisert. Den bygger på en tilstand i markedet der en kan sammenlikne aktørene med land, og de største aktørene med imperier. I denne ubarmhjertige “fantasy”-verdenen eksisterer det både krig og fred, det eksisterer sammenslåinger a la EU, det eksisterer også små “land” som kjemper for sin uavhengighet, men der trusselen om oppkjøp, utslettelse og mafialiknende drap alltid er overhengende. Men jevnt over eksisterer det “ro og orden” under korporasjonenes vaktsomme øyne og aksjer.

Privat eiendomsrett for alle eller bare for noen?

Den eneste virkelig private eiendomsretten har tilhørt kunden. Når bensinen er fylt på tanken kan du kjøre hvor du vil med den. Dette kommer ikke av noen “snillhet”, men fordi det ikke har eksistert noen muliget til å gradere forbrukernes kontroll over bensinen uten ved å innføre temmelig umulige statlige kontrollsystemer – og kapitalmakta er alltid vaktsom mot statlig kontroll, fordi den makta ikke umiddelbart er tuftet på noen mekanismer som markedet kan stole på og kontrollere. Statens rolle skal og bør derfor i et kapitalistisk system ideelt fungere kun som hjelper og passe på at pengene ikke blir for skitne. Statens andre oppgaver er forsåvidt likegyldig for markedet, men en “for” sterk stat kan likevel fort bli en trussel, eller som i tilfellet med Sovjetunionen en farlig og vanskelig fiende.

Elektronikkmarkedet og databransjen startet som alle andre som et gulleventyr, et sted der folk med ideer og flaks kunne skape seg rikdom på relativt kort tid, og det oppsto nye og til nå ukjente konstellasjoner og maktbaser. Gamle ærverdige elektronikkfirma basert på det som med ett var foreldet teknologi gikk nedenom og hjem (f.eks. Tandberg i Norge) eller ble ofre for enkle oppkjøp.

Japan ble både hardt rammet og tatt på senga av datarevolusjonen. Den så i utgangspunktet ut til å skille seg klart ut i to nesten helt separate markeder, ett industrielt og ett for “hus og hjem”. Det virket som om IBM var en uslåelig gigant i industrisammenheng men i det nye “private” markedet var det åpen konkurranse og bikkjeslagsmål. På sett og vis var det intelligensens og de teknologiske nyvinningenes gullalder i bransjen, og de som produserte merkelige små bokser med et slags tastatur som kunne koples til TV-apparatet og utføre små “mirakler” hadde gode tider. Problemet var at systemene var veldig ulike. Det som kunne kjøres på en Sinclairmaskin var absolutt ikke kompatibelt med Commodores maskiner.

I Japan gjorde man et storstilt forsøk på å lage en industriell standard for hjemmedatamaskiner, slik at maskinene kunne kjøre hverandres programmer, men allerede før standarden ble lansert var den forlengst avleggs. Forbigått av den tekniske utviklinga. Avskallinga i “bunnen” av markedet var enorm på åttitallet, maskiner som så ut som sikre vinnere kom og forsvant. Bransjen var for ny og til og med for entusiastisk til helt å innse hvordan et kapitalistisk marked fungerte. Ut av det kreative kaoset kom nye korporasjoner, der Microsoft med ett smeltet sammen hjemmemarked og industrimarked ikke gjennom å skape nye og revolusjonerende datamaskiner, men ved å skape et softwaresystem som så ut til å bryte sirkelen av irriterende inkompatibilitet. IBM som ei “bivirkning” av sitt mistak ble nesten med ett slag redusert fra monopol til annenrangs maskinprodusent. Apple ble eneste seriøse konkurrent, og f.eks. britiske maskiner og systemer ble på kort tid feid ut av sine “for små” markeder.

Apple ble en slags abnormalitet, ei bedrift der man fremdeles satte system og maskinvare i sammenheng, og “puristene” ble på nittitallet forferdet da operativsystemet ble frigitt for bruk på “fremmede” maskintyper.

Dataindustrien fikk en enorm påvirkning på all industri, alle foretak, all produksjon. Den er det eneste kapitalistiske treet som faktisk ser ut til å kunne vokse like inn i himmelen og lage sine egne lover – lage hittil ukjente muligheter for kontroll og profitt. For første gang oppstår en faktisk mulighet til total kontroll og profitt i et slags perpetuum mobile økonomisk og tekologisk integrert system. Profitt bare på kjøp virker i en slik sammenheng nærmest gammeldags, fordi den evige profitten på bruk er langt mer lukrativ. Kjøp mobiltelefon for ei krone her De!

En kunne si at oljeselskapene (profitt på bruk) kunne sees på som en slags forbilder, men elektronikk- og programvareindustrien, samt underholdningsindustrien, vil helst gå enda mye lenger og muligens lære vel så mye av bilindustrien, også fordi faren er at når en privatbruker har kjøpt sin maskin, funnet høvelig programvare for sin bruk, osv. så er videre profitt avhengig av “gammeldagse” mekanismer som å tilby stadig bedre, større, mer moteriktige varer.

Problemet med det er at enkelte ting ikke behøver noen enorm kompleksitet for å fungere, snarere tvert om. Microsofts tekstbehandlingsprogram Word blir ikke bedre av å bli tilført stadig nye og kompliserende egenskaper, og salget reddes kun ved brutale angrep på bakoverkompatibilitet. Hvis en skal sammenlikne det med bøker blir det omtrent som at gamle bøker etter ei stund blir gjort uleselige. Dvs. teksten du lagret på din datamaskin for ti år siden trenger en nå nærmest eksperthjelp for å få fram!

Virkelig eiendomsrett er bruksrett

Den virkelig private eiendomsretten, jeg hadde nær sagt den kommunistiske og anarkistiske varianten, den som dreier seg om fri bruk, er et klart angrepsmål for et korporativt kapitalistisk system som basert på penge- og markedsmakt har som mål å kontrollere og profittere fra vogge til grav og helst før og etter det også. Kontrollen av arbeid og forbruk er naturligvis en totalkontroll som overgår alt det som autoritære systemer og despoter fra Kinas keisere til Adolf Hitler har kunnet drømme om. Og “demokrati” er absolutt ingen hindring, men tvert om.

Demokrati er bare den lydige hesten, og rytteren som sitter fast i salen er den korporative kapitalismen. En flytende, geleaktig masse av fellesinteresse som trenger inn i alle tilværelsens kroker og sprekker og ikke bare er den menneskelige frihetens til nå største og mest formidable fiende, men også fiende av enhver norm, enhver “moral”, enhver ide som ikke er kompatibel – med Windows hadde jeg nær sagt. Dessverre kunne jeg like godt brukt nesten ethvert megaforetak som eksempel, og særlig når disse har samvirkende interesser.

Nasjonalstater som Norge med sine lokale åndsverklover og kollektive beskyttelser av forbrukeres rettigheter er noen av de siste levende fiendene. Men det ligger i demokratiers natur at de er påvirkelige, og mens Norge tidligere var delvis beskyttet av bl.a. spredt bosetting, vanskelig kommunikasjon, lokale mediaaktører (lokalaviser!) og inngrodd mistenksomhet mot sentralisering har dette snudd overraskende fort. Nå klumper folk seg sammen i større og større sentra. Et Oslo med urban ideologi og ryggen mot Norge og blikket mot EU blir stadig mer dominerende innen kultur, språk, handel. Høyreliberalistisk politisk tenkning er en så dominerende “trend” at den graver seg langt inn partier som SV. Partier som FrP har som ventet ingen ideologisk ryggrad som beskytter dem mot å ødelegge frihet i frihetens navn, rett og slett fordi de ikke greier å se annet enn statens makt som Fienden. Høyreliberalere er faktisk gjerne ekstremt sentralistiske i sin tenkning, ivrige kommunesammenslåere, åpne for enhver korporativkapitalistisk “nyetablering” uansett hva den måtte bety for små lokale foretak, nedleggere av lokale bibliotek, sjukehus osv. til fordel for stordrift og sentralisering.

Det pussige er jo at kommunikasjons- og datarevolusjonen så klart gir rom for det helt motsatte. At folk i svært mange tilfeller kan leve og arbeide der de vil. Forfatteren Paul Goodman (“Communitas” og “Utopian Essays & Practical Proposals”; http://www.preservenet.com/theory/Goodman.html ) pekte tidlig på muligheten for at desentraliserte samfunn med små enheter med kollektive (arbeiderstyrte) bedrifter som samarbeidet i et godt utbygd nett av kommunikasjon og distribusjon ville kunne fungere etter målsettinga om at ethvert samfunns høyeste mål er (eller burde være!) å ha den jevnest mulige fordeling av makt, arbeid, ansvar og rikdom.

Alternativt vil jeg mene at sjøl gammeldags sosialistisk planøkonomi med alle dens feil og mangler og maktmisbruk og brutale aspekter skremmer meg mindre enn det grenseløse kapitalistiske totalkontrollsystemet styrt av noen få megakorporasjoner i “vennskapelig” Orwelliansk markedskrig mot hverandre som vi antakelig nå er på vei inn i. Det gamle anarkistiske uttrykket “fienden står i ditt eget land” har fått ny mening. Den er blitt til “din fiende står i din egen stue”. Overalt i din egen stue – og gjør den til sin.