Rockehistorie:
Billy Fury, ei personlig beretning
I mine tidligste “musikalske dagbøker” dukker navnet Billy Fury opp første gang i 1959, og siden jeg bare hadde hørt navnet greide jeg jo å skrive det helt feil!
Det var forresten temmelig vanlig at “vi” gjorde slikt med engelske artister, språklig ukyndige som vi var.
Sangen som jeg hadde greid å ta opp fra Radio Luxemburg på min trofaste Tandberg båndopptaker var “Angel Face”. Men det var ikke første gang jeg hørte denne engelske sangeren – jeg visste at han hadde en sang som het “Maybe Tomorrow”, og at jeg hadde hørt den også.
Likevel – dette var første gang jeg hadde lyktes med å få noe på tape.
Langt verre skulle det vise seg å bli å skaffe noe av ham på plate. Det lå også ennå et stykke fram i tida. Lite ante jeg vel også på den tida da jeg var en ihuga Elvis-tilhenger at han senere skulle komme til å overskygge Elvis for meg.
Av engelske artister på den tida var det vel først og fremst Marty Wilde og Cliff Richard som fenget. Cliff hadde alt begynt å overta noe av den rollen Tommy Steele hadde hatt, som Elvis største utfordrer.
Hørte jeg noen der ute si litt spørrende, “Tommy Steele”?
Det var omkring 1960 slett ikke lenge siden det i min omgangskrets var flere som likte Tommy Steele enn Elvis. For foreldregenerasjonen var det riktignok bare en av tidens “nye idoler” som virkelig fant nåde, nemlig Pat Boone, men Tommy Steele var ihverfall “morsom” og virket som en “kjekk gutt”. Han var dessuten høyt elsket av ukebladene! Jeg “hatet” derfor naturlig nok (!) både Tommy Steele og Pat Boone… I Tommys tilfelle nok helt ufortjent.
Jeg vet jo at Tommy Steeles posisjon som ungdomsidol nærmest er glemt i dag, men som et eksempel på hvor utrolig populær han var, kan jeg jo fortelle at da han kom til København på høyden av sin karriere ble han møtt av tjue tusen fans.
De som likte Tommy var stort sett sporty, kjekke og snille ungdommer, gjerne middelklasse, men slett ikke nødvendigvis – i klassen min på skolen var Tommy-fansen i stor majoritet, og der var det sannelig ikke mye “middelklasse”.
Men tilbake til Billy Fury som dessverre kom inn i musikkindustrien på kanskje et av de verst tenkelige tidspunkter. Han var uten tvil en “rocker”, men rock and roll var alt i ferd med å bli skviset ut av salgslistene, og inn kom søte og pene ballader. “Angel face” ikke noe unntak, tvert om. Den var søt og pen. Men det var likevel noe der. Noe annerledes, noe annet og langt mer ekte og – jeg hadde nesten skrevet “sårbart” – enn den stort sett glatte kommerspopen som var iferd med å erobre verden. Godt hjulpet av musikkindustriens pengemaskin som spydde ut snille og lydige popgutter (og noen jenter) fortere enn det tok å si “jænki dollar”.
De store plateselskapene og media hadde jo både hatet og fryktet rocken fra første øyeblikk, og jakten på nye og stadig “kjekkere” idoler nådde vel kanskje ett av sine høydepunkter med amerikanerne Fabian og Frankie Avalon. Den første “sang” utvilsomt noe som liknet på rock and roll, men uten snev av talent. Han var et sterilt produkt av den stadig voksende kjendisindustrien, skjønt ingen kalte det jo dét den gangen. Frankie Avalon var nesten enda verre, han var så søtladen at han fikk sitt ideal(?) Pat Boone til å virke rå i forhold. Det var tydeligvis slike som dem som Billy Fury var ment å formes etter, men han skulle vel vise seg å eie større motstandskraft enn det de fleste av hans samtidige “tenåringsidealer” var i besittelse av rundt 1959-61.
Han var fra Liverpool, navnet var opprinnelig Ronald Wycherley, og han var født i 1940. Han var solid arbeiderklasse, og Liverpool (likesom min egen hjemby Kristiansund!) var en sjøfartsby med ansiktet – og ørene! – stadig vendt mot innflytelser fra fjerne kyster. Sjøfolk brakte med seg musikk som verken ble spilt i radioen eller på noe vis utgitt i hjemlandet. Rock and roll, blues, rockabilly, country.
Engelsk musikkindustri var helt dominert av et lite antall store plateseskaper, med Decca og EMI i spissen. BBC hadde strenge regler for hva som kunne spilles i radioen eller vises på TV, og det skulle slett ikke mange ord eller bevegelser på “kanten” av det godtatt moralske til før musikkpolitiet slo til. Dette siste skulle jo Billy få merke, da han, i likhet med det Elvis ble i USA, ble vist på TV bare fra midjen og opp!
“Angel face” var søt og pen. Men det var likevel noe der. Noe annerledes, noe annet og langt mer ekte og “sårbart” enn den glatte kommerspopen som var iferd med å erobre verden.
Dette skal absolutt ikke være historia om Billys liv, det kan man finne nok om mange andre steder, men kort fortalt ble Billy oppdaget av Englands etterhvert både notoriske og legendariske artist-manager Larry Parnes høsten 1958. Han var ikke sen om å forsyne ham med det artistnavnet han ble kjent under, og som naturligvis aldri senere lot seg forandre. Samme mann hadde også ansvaret for navn som Vince Eager, Johnny Gentle, Marty Wilde, Duffy Power, Dickie Pride!
Billys første plate var Maybe Tomorrow/Gonna Type a Letter. A-sida var ei rolig ballade, B-sida en rocker. Noe som dannet et slags mønster etterhvert, skjønt ikke uten unntak.
For en som meg som måtte nøye meg med det som ble spilt på Lux’en var det jo balladene jeg først møtte.
Takk og pris var jeg, i tillegg til mye annet, også ei romantisk sjel, stadig forelsket og stadig med kjærlighetssorg, så hjerte og smerte var slett ikke uten appell – snarere tvert om. Og sanger som “Angel face” og “Time has come” virket mye mer ærlige og ekte enn de fleste popguttas tilgjorte jamring.
Går jeg videre inn i musikkbøkene mine der jeg limte inn bilder og skrev personlige hitlister, ser jeg jo at det var da “Collette” kom at jeg ble virkelig hektet for alvor.
I mine ører var den bortimot perfekt, med Billy i en slags Everly Brothers-stil. “Two Billy Furys for the price of one”, som plateprateren på Lux-opptaket mitt kommenterte den med. Senere er det blitt sagt at det var en duett med ei av jentene i “The Vernon Girls” (Lynn Cornell?) – som i så fall ikke i det hele tatt er kreditert, og det er jo da bare enda et trist vitnesbyrd om hvorhen kvinnene sto i musikkhierarkiet?
“Collette” tippet dessverre bare såvidt innom hitlistene i England før den forsvant igjen. Og deretter skjedde akkurat det samme med oppfølgeren “Wondrous Place”, som jeg om mulig satte enda høyere.
Jeg innrømmer gjerne at dette bare økte min allerede ganske rotfestede forakt for musikkindustrien og dens logrende mediahunder.
Ved å lese engelske film- og musikkblad kom det for en dag at småborgerligheten slett ikke likte Bily Fury. Et leserbrev underskrevet med “bekymrede foreldre” dukket opp blant annet i bladet Picturegoer, med tittelen “Clean up your stage act, Billy Fury”. Og flere passet på å minne ham om at “rock and roll is dead”, og at det nå handlet om å skikke seg eller gå under.
Vi befant oss midt i rockens verste bakevje, der de store plateselskapene over alt og på alle måter lett som bare det kunne føre en karriere både mot høydene og mot stupet.
Jeg tror nok i ettertid slett ikke at Billy Fury var noen bevisst opprører mot systemet. Men han eide et talent og en trofasthet mot sine musikalske røtter som gjorde at han, til tross for popularitetens velkjente evne til å korrumpere hva som helst og hvem som helst, greide å bevare overraskende mye av sin musikalske integritet.
Et av de største musikalske høydepunktene kom allerede i 1960, med den helt uventede utgivelsen av LP-en The Sound of Fury. Han skrev musikken og han framførte den så tydelig etter sitt eget hjerte at den er blitt stående i rockens musikkhistorie som noe helt unikt. “Rockabilly” på ei tid da sånne begreper knapt nok eksisterte i publikums bevissthet her i Europa. Og plata hadde en annen britisk rockelegende, Joe Brown, på gitar!
Jeg husker at til og med de av mine venner som jeg slett ikke hadde greid å “omvende” mer eller mindre motstrebende ble overbevist da den LP-en kom.
Det virker i ettertid nesten som et mirakel at Decca ikke bare kunne gi ham så frie hender rent artistisk, men at de også ga den ut. Riktignok ikke med noe som liknet det minste på fanfarer og reklamekampanjer, men ett eller annet sted i selskapet måtte jo bare noen ha blitt overbevist om at dette var verd en utgivelse? Eller glapp det hele rett og slett bare gjennom et hull i systemet, kanskje hjulpet av folk som fremdeles tenkte mer på musikk enn på penger?
Billy fikk nok aldri gjøre noe så “spesielt” en gang til, men det, sammen med oppstusset rundt hans sceneshow, var nok til at sånne som meg forsto at han var “the real thing”.
Hvor lenge han ville forbli det? Vel, det var naturligvis en annen sak.
Det var på sett og vis ganske forvirrende det hele. Ikke så lenge etter at jeg flyttet fra Kristiansund til Sunndalsøra kom Elvis hjem fra militæret, og var stort sett en skuffelse på de fleste måter. Billy Fury? Vel, jeg begynte ihvertfall å få tak i platene hans, hovedsakelig gjennom “Det Nyes Plateklubb”. Ikke bare singlene, men også LP-ene “The Sound of Fury” og “Billy Fury”. Pakkelappen på den siste ble snappet opp av min søster, og jeg ga opp å vente på den. Dermed ble den kanskje min gledeligste overraskelsespresang til jul noen gang!
LP-en inneholdt alle de sangene som aldri ble hits, men som burde blitt det.
I stedet fikk han sin første storselger i 1961 da hans cover-versjon av Tony Orlandos “Halfway to Paradise” klatret opp til en fjerdeplass på de britiske hitlistene og slo seg til ro på lista i hele fem måneder!
Vel, den var ikke akkurat “Collette” og “Wondrous Place”, men han beviste ihvertfall at han hadde en utmerket stemme og ikke hadde noen problemer med å konkurrere med hvem som helst når det gjaldt å framføre dramatiske ballader (senere sang han jo “Because of Love” på en måte som fikk Elvis Presleys versjon til å blekne helt).
Med “A Letter Full of Tears” gjorde han enda en ny vri, denne gang i R&B-stil, men den nådde bare syttende plass på “Top Twenty”, og dermed var det straks tilbake til de mer eller mindre dramatiske balladene igjen.
Den neste LP-en het naturlig nok Halfway to Paradise, og den var mitt første ordentlige skrivehonorar! Jeg fikk den som belønning for å være gjesteskribent på musikksidene i Det Nye!
En litt mer utilsiktet, men slett ikke uvelkommen, virkning av den vesle artikkelen, som hadde bilde både av Billy og meg, samt min adresse, var at jeg fikk postkassa temmelig full av brev! Hovedsakelig fra jenter. Og antakelig var det mest tilfeldigheter som gjorde at Billy Fury ikke på den måten lett kunne ha påvirket livet mitt på en virkelig avgjørende måte …
The Beatles prøvde visstnok å bli Billy Fury’s backingband, men plateselskapet nektet fordi de mente Beatles var for dårlige.
Jeg kunne nesten avsluttet her, men mitt engasjement i Billy Furys musikk var slett ikke over. Tvert imot og langt ifra. På Radio Luxemburg gikk hans ukentlige show, som ikke besto av å spille plater, men ble tatt opp “live” i studio. Mye av det som ble spilt der var rein rock and roll, og Billy hadde til og med ukentlig en ny sang med som han hadde skrevet sjøl.
Sunndalsfjella var høye og radiomottakelsen svært så variabel under Hovsnebba, og lite ante jeg om at jeg mange år senere skulle oppdage at jeg var blant de få som hadde tatt opp og tatt vare på sangene som ble framført i disse radioprogrammene, som jo inneholdt utrolig mye bra.
Etter hva jeg har hørt forlangte Billys manager Larry Parnes at originaltapene skulle slettes etter hvert program. (Idiot!)
Noe som jo mer enn tydelig viser hvor lite alvorlig kommersen tok musikken som ble skapt på den tida, og hvor lite de verdsatte den. De trodde antakelig fullt og fast på sine egne “teorier” om at dette bare var døgnfluemusikk som var “her i dag og glemt i morgen”!
Det hører med til historia at Billy nå har fått sin egen statue i sin hjemby Liverpool. Mye er også blitt skrevet og sagt om forholdet mellom ham og hans “bysbarn” i The Beatles. Blant annet prøvde de visstnok å bli hans backingband, og Billy hadde ingen problemer med det, men plateselskapet nektet fordi de mente Beatles-gutta var for dårlige. De foretrakk i stedet å bruke The Tornados som nylig hadde hatt en megahit med “Telstar”.
Musikkhistoria kunne altså fort sett litt annerledes ut …
Men siden dette er en artikkel mer om mitt forhold til Billy Fury enn noe som bare handler om hans liv, så interesserer ikke akkurat dette meg så veldig, enten det er sant eller ikke.
En litt morsom ting er at i artikkelen om meg i Norsk Biografisk Leksikon er faktisk Billy Fury nevnt av artikkelforfatter Willy B som et eksempel på en tidlig erkjennelse fra min side om at “salgsuksess” og “kvalitet” ikke har så mye med hverandre å gjøre.
Billy var plaget med dårlig helse hele livet og var hjerteoperert. Men han ga aldri opp musikken. På begynnelsen av åttitallet så det endelig ut til at et virkelig “comeback” var i gjære. Både singlene “Love or Money” og “Devil or Angel” solgte bra, og turné ble planlagt.
- januar 1983 jobbet Billy i platestudio til langt på natt og den følgende morgenen ble han funnet bevisstløs i studio. Senere samme dag, 28. januar, døde han.
I norske aviser fikk dødsfallet en ørliten notis.
Nå har jeg etterhvert fått temmelig mye Billy Fury både i plate-og CD-hyllene. “Nye” ting blir stadig oppdaget og utgitt. Det er visst slett ingen fare for at han skal bli glemt.
I 2002 ble tribute-CD’en “Without You” gitt ut, der andre artister synger sanger fra Billys repertoar. Og en av sangene der er min datter Toinis versjon av “Wondrous Place”!
- Interesserte kan finne mer om Billy på www.billyfury.com
- Ingar skrev i 2001 en kommentar til dette nettstedet.
Les mer om rock:
- And Then Came … WANDA! (2005)
- Dyrebart - “The Women Of Sun Records” (2002)
- “I Said, Shake, Rattle And Roll” (2000)