Religion (og menn):

Den helligste bok?

Det finnes hellige bøker. Så hellige at om du fyrer opp i ovnen med en av dem, eller enda verre, i nød slipper opp for dopapir og bruker hellige bøkers vanligvis så funksjonelle tynne papir så og si i “gal ende”, så risikerer du ikke bare å havne i Helvete, men kan bli ekspedert dit mye fortere enn du hadde tenkt!

Av Ingar Knudtsen

Ett menneskes hellige bok er naturligvis ikke nødvendigvis en annens. Snarere tvert om. I hylla har jeg stående den nå skurkeforklarte Adolfs en gang så hellige bok, Mein Kampf. Utgivelsessted München, opplagstall seks og en halv million. Utgivelsesår 1940, et på mange måter minnerikt år for den samme Adolf, hvis rette etternavn som kjent var Schicklgruber, et antakelig særdeles vanskelig navn å kople til “heil”.

Hvilket i parentes får meg til å lure på om både Jesus og Muhammed også egentlig er disse “førernes” egentlige navn? Ville Jesus hatt like mange tilhengere dersom han hadde hatt et navn med mange ekle sj-er, z-er, ch-er og owskier? Jeg bare spør, jeg svarer ikke, og påstår heller slett ikke på noen måte at Jesus var polakk.

For å fortsette der jeg slapp: En kan ihvertfall trygt si at sekten til Adolf S. nå er skrumpet inn? Men boka om hans kamp er sikkert ennå hellig – for noen få. Så vær fremdeles forsiktig også med den i nødens stund! Hvis du ikke vil risikere en nazibajonett opp igjennom, vel, der du vet.

Hvis jeg leter videre etter hellige bøker finner jeg ganske fort ei bok av Mao Zedong som han jo nå heter. Men da het han for oss i vest Mao Tse-tung, og det høres da både langt mer mystisk og mer hellig ut?

Maos lille røde er ei på mange måter hyggelig og klok lita helligbok, i motsetning til nesten alle andre såkalte hellige bøker, som også er både tungleste og tjukke, både i omfang og innhold.

Men dersom den lille røde er hellig, så må da den boka som står like ved siden av den i hylla være langt helligere? Nemlig Maos samlede verker som jeg i sin tid fikk i gave fra Kina. Ikke akkurat signert, men forhåpentligvis nære på?

Den har til felles med de fleste andre hellige bøker at den er temmelig uforståelig. Ikke for kinesere, men for meg, siden den er på kinesisk… Men den er til gjengjeld tjukkere enn bibelen, og koranen, den er jo bare ei tynn flis i sammenlikning! Og Maos samlede oppfyller et veldig viktig hellig-bok kriterium, den har tynne anvendelige blad.

Profeter og andre svind … eh, hellige menn er det flere av enn makk på ei kuruke. Det er nesten alltid menn, så det er kanskje en hormonell skavank?

I dag på TV så jeg at det var opptøyer og demonstrasjoner fordi noen hadde vært ekle med ei helligbok. Det er både fascinerende og skremmende at papir med skrift kan skape slike fanatiske følelser.

Men sjølsagt har jeg også noen hellige bøker. Mine egne! Jeg ville ikke likt å se dem være slengt på St. Hans-bålet, og kanskje jeg til og med i et såkalt “krenket” øyeblikk ville fylles med hellig vrede?

Men jeg forventer sjølsagt ikke dermed at andre skal dele den følelsen. Jeg priser meg likevel lykkelig over at Våpensøstrene, etc. har grovt og stivt papir…

Det er også mange gamle og sjeldne bøker jeg ville kjenne en enorm tristhet ved å se bli “mishandlet”, uansett innhold. Jeg ville til og med f.eks. mislike sterkt å se noen ødelegge et gammelt Detektivmagasin eller ei science fiction-“pocketbok” fra 1950, enda om jeg godt kunne bli presset til å gå med på at innholdet i seg sjøl var temmelig likegyldig. Og helligdommer tviler jeg på at noen kan kalle dem!

Listen over “virkelige” hellige bøker er likevel lang nok, og jeg har sikkert ikke en gang skrapt overflata. Buddhister og hinduister har opptil flere veldig hellige bøker, har de ikke? Og profeter og andre svind… eh, hellige menn (det er nesten alltid menn, så det er kanskje en hormonell skavank?) er det flere av enn makk på ei kuruke. De fleste er gått av moten, men en er aldri helt trygg på at de ikke kan gjenoppdages og poppe opp igjen, omtrent som moderniserte og grufulle versjoner av gamle sanger.

Og så slår plutselig den tanken ned i meg at man kanskje kunne enes i alle religioner og all politikk om å ha bare ei eneste hellig bok? Ei som inneholder absolutt alle ord som er hellige?

Nettopp. Ei Hellig Alminnelig Ordbok.

Det er i all beskjedenhet genialt. Jeg skal straks ta kontakt med biskoper og mullaer og filosofister og politikere. Og som de stort sett kloke og skjeggete mandige menn de er (biskop Rosemarie Köhn unntatt) vil de sjølsagt straks iverksette de nødvendige tiltak for å samles om denne eneste nødvendige hellige bok.

Tror jeg?

For de ville vel straks begynne å krangle om hvilken utgave. Bokmål eller nynorsk eller riksmål? Og skal dialektord være tillatt? Nei. Kunne man kanskje heller enes om latin? Gresk? Arabisk? Polsk?

Hvor kom denne plutselige dundrende hodepinen fra? Lurer på om en Ibux er nok? Jeg tar to.

Se også disse artiklene og kommentarene: