“En fri tidning”:
Arbetaren
Første gang jeg stiftet bekjentskap med den svenske syndikalistiske ukeavisa Arbetaren var på slutten av sekstitallet, da jeg hadde et ganske kortvarig abonnement. Etter et langt opphold begynte jeg deretter å abonnere på den igjen for ca. åtte år siden.
Ikke bare har den i denne tida blitt en stadig bedre avis, den har blitt ei avis jeg absolutt ikke vil unnvære. Syndikalistisk, feministisk, anarkistisk – en i mine øyne uslåelig kombinasjon!
Jeg har nok i enkelte økonomisk vanskelige stunder tenkt at jeg kanskje ikke lenger hadde råd til å holde den, men har hver gang kommet til at jeg tvert om ikke for noen pris har råd til å være den foruten!
Arbetaren er ingen nykommer på avisfronten. Den har eksistert siden 1922, som organ for den syndikalistiske fagforeninga Sveriges Arbetares Central (SAC). Den var fra begynnelsen dagsavis, og hadde et ganske respektabelt opplag – skjønt det var jo likevel ganske beskjedent i forhold til de største konkurrentene.
Stig Dagerman skrev et dikt til avisas 25 års jubileum med tittelen “En fri tidning”, der ett av versene gikk slik:
“Nog finns det dom med fetare gestalter.
Nog finns det blad med lenare behag.
Men hellre fri og fyrtioåtta spalter
än slav och hundratjugo varje dag!”
Sverige var og er et folkerikere land enn Norge og det kan nok være ei årsak til at mange flere frivillige reiste fra Sverige enn fra Norge for å kjempe mot fascismen i Spania i 1936-39. Men jeg ser heller ikke bort fra at nettopp Arbetarens og fagorganisasjonen SAC’s eksistens og brede dekning av borgerkrigen var ei av årsakene til at bortimot fem hundre svenske frivillige reiste til Spania for å kjempe mot Franco.
Arbetaren opprettet til og med en egen Barcelona-redaksjon der, blant mange andre, Augustin Souchy og Helmut Rüdiger var korrespondenter for avisa.
Da den andre verdenskrigen brøt ut ble avisa en av Hitlerismens hardeste kritikere i en ofte ellers ganske tafatt og nervøs svensk presse. Gang på gang ble avisa sensurert og beslaglagt for sine anti-nazistiske artikler av de svenske myndighetene. Solidariteten ikke minst med det norske folks motstand mot fascismen preget avisa sterkt under hele krigen.
Om Arbetaren i dag er ei svært så feministisk avis, så ble den sjølsagt ikke slik uten motstand fra “gubbene”. Avisas første kvinnelige journalist ble norskfødte Elise Ottesen Jensen, mest kjent under navnet “Ottar”, allerede i 1922. Avisa fikk i likhet med mange andre aviser sin egen “kvinneside”, men det var dessverre langt igjen til noen likestilling i avisa!
Likevel strømmet det etterhvert på med kvinnelige medarbeidere, og en jeg har satt stor pris på og som jeg nok kjenner mer som forfatter enn som journalist er Britta Gröndahl som kom til Arbetaren i 1952. Det var hennes Proudhon-biografi Pierre Joseph Proudhon (Frihetliga Bokgillet, 1959) som på sekstitallet introduserte meg ordentlig til denne anarkismens første store teoretiker.
Jeg ser ikke bort fra at nettopp Arbetarens og fagorganisasjonen SAC’s eksistens og brede dekning av borgerkrigen var ei av årsakene til at bortimot fem hundre svenske frivillige reiste til Spania for å kjempe mot Franco.
Siden har jeg hatt gleden av å lese flere av hennes bøker, og rakk å sende henne en kameratslig hilsen etter at jeg leste boka Äventyrens år, som kom ut på Federativs forlag i 1994 – men som jeg kjøpte og leste med stor interesse og gjenkjennelse bare et års tid før hun døde.
Mitt aller første møte med avisa Arbetaren var et årsabonnement på avisa på slutten av sekstitallet. Revolusjonær som jeg var, innrømmer jeg gjerne at jeg fant avisa på mange måter ganske traust og tam. Sjøl om jeg innså allerede da hvor bra det var at den eksisterte.
Hvilket ikke forhindret at jeg fant mange av avisas medarbeidere med Ahto Uisk i spissen både blodfattige, liberale og kulturradikale. Jeg syntes mange ganger avisa var langt mer opptatt av å kritisere venstresida enn å ta ordentlig fatt i borgerligheten, og jeg hadde heller ingen særlig tålmodighet med det stadige anti-kommunistiske maset og pro-israelske artikler. Jeg fornyet derfor ikke mitt abonnement.
Vel kunne jeg være helt enig i at Sovjetunionen slett ikke var vårt “sosialistiske fedreland”, men tvert om en byråkratisert, autoritær og stagnert stat. Men for meg var, er og blir likevel kapitalismen og den amerikanske imperialismen arbeiderklassens hovedfiende. Og først nå når Sovjet er borte skjønner jeg egentlig hvor viktig sovjetstatens eksistens var særlig på den internasjonale arena, tross dens elendighet.
Heldigvis skjedde det etterhvert en endring og nyradikalisering av Arbetaren utover på åttitallet, og sjøl om jeg nå leste den bare tilfeldig, så kom tanken etterhvert tilbake om at jeg nok burde abonnere igjen. Mest av alt fordi jeg jo innså at uansett om jeg kunne være uenig i en del av det som sto i avisa, så var det fantastisk viktig at Arbetaren fortsatt eksisterte!
Jeg fikk tak i noen bøker utgitt på Federativs forlag igjen, blant andre Pia Laskars viktige og svært interessante antologi Anarkafeminism, og Anna Klara Bratts og Jonas Fogelqvists Syndikalister.
Med Bratt som redaktør i Arbetaren kunne jo ikke avisa være noe annet enn sterkt feministisk, og var den samtidig anarkistisk og syndikalistisk, så måtte den jo bare være verd å ha! Dermed var det ikke langt fra tanke til handling, og jeg ble igjen fast leser.
Ei av de faste spaltene i Arbetaren er “XX”, som hver uke er noe det første jeg finner fram til – og synspunktene der er nesten alltid både tankevekkende og utfordrende!
Derimot blir jeg temmelig betenkt over den noen ganger “do-gooderske” holdninga til islam, blindheten enkelte ganger til og med når det gjelder kvinneundertrykkinga denne religionen og kulturen bringer med seg overalt dit den kommer. Unntak finnes imidlertid, og det er da noen skarpe penner i avisa som ikke har nølt med å kritisere autoritære religioner hvor de enn måtte befinne seg i verden.
Med noen slike hederlige unntak var avisa enkelte ganger ganske merkelig lesning under konflikten om “Muhammed-karikaturene” og ytringsfriheten. Men jeg er sjølsagt på den annen side helt enig i kritikken mot den amerikanske krigføringa i Irak, og i det som skrives mot vestlig politikk overfor landene i Midtøsten generelt.
(Kanskje er det ei ordentlig og langt mer dristig analyse av de autoritære ideologiske trekkene i både islamismen og sionismen og for den saks skyld i amerikansk kristendom ut ifra en konsekvent frihetlig ideologi som mangler? For oss alle?)
Arbetarens slagord er “Arbetaren tiger inte!”.
Debattsiden i avisa kunne også med fordel vært mye større synes jeg, til og med hvis jeg sammenlikner med hva Kristiansunds lokalavis Tidens Krav har å skilte med på det området! Sjøl om det jo må innrømmes at debattinnleggene i Arbetaren nok vanligvis er langt mer leseverdige…?
Forresten er nå debatt- og innsendersidene under utvikling, og det skal bli spennende å se hva som skjer med dette videre. “Tyck till”-reklamen som oppfordrer folk til å skrive er uansett kjempefin!
Avisa er for meg et stort, stort lyspunkt i et avismessig mørke hver uke, og under de nye redaktørene Rebecka Bohlin og Richard Warlenius videreføres og utvikles Bratts redaksjonelle linje, og jeg synes det alltid er ting i den som både utfordrer og inspirerer.
Frihetlig sosialistiske og anarkistiske aviser verden over kjemper en stadig kamp for å overleve, og etter hvert som disse røstene forstummer (nå sist i Spania med Solidaridad Obrera, ei avis som hadde eksistert siden 1907) kjennes det som et nytt lite steg fram mot markedsliberalismens og den mer eller mindre kamuflerte neo-fascismens seier.
Heldigvis er det foreløpig lite som tyder på at Arbetaren skal gå samme vei.
Ei Arbetaren i uka inneholder langt mer tankevekkende stoff enn en hel måneds beholdning av Dagbladet og VG! Og i motsetning til disse avisene dreper lesningen av den garantert ikke hjerneceller…
Jeg skulle sjølsagt ønsket at jeg også kunne skrevet i avisa, men jeg passer kanskje ikke så godt i “avisformat” lenger. Dessuten er det sjølsagt ei ekstra hindring at jeg nok leser svensk alldeles utmerket og har gjort det helt siden jeg begynte å lese svenske bøker og tegneserier som gutt, men skrive det, se dét er en ganske annen sak!
Det får jeg vel bare slå meg til tåls med?
Adressen til Arbetaren sitt nettsted er: