Lokale og sosiale verdier:

Dialekt

Hvis det er noe som definerer tilhørighet så er det dialekt. Og dialekt er noe langt mer personlig enn “språk”. En kan nok velge sitt språk og sitt hjemsted, men å snakke en dialekt korrekt er derimot ikke alltid så lett.

Av Ingar Knudtsen

Norge er et land med tre hovedspråk, bokmål, nynorsk og samisk, men det er også et land med utallige dialekter. Med et utrolig mangfold av ord og varianter av ord som neppe noen sinne vil stå i ei vanlig ordbok.

Jeg liker språk, men jeg elsker dialekter. Naturligvis særlig de her i min egen hjemplass, Nordmøre.

En eller annen hovedstadsintellektuell kalte på sekstitallet Kristiansundsdialekta for “stygg”, enten av uvitenhet eller misunnelse, og det skapte en mindreverdighetsfølelse særlig i de såkalte finere kretser i byen, som begynte å snakke grøssende “pent”; “hvordan kann De høre at jei er fra Kristiansunn?”

Da et TV-team fra NRK kom til byen på sekstitallet og en av byens damer skulle vise hvordan hun tilberedte Bacalao laget hun for den høytidelige anledningen også et nytt fint ord; “spansk peppér”…

Skjønnhet er sjølsagt like mye i øret som hører som i øyet som ser. Å prøve å lage objektive kriterier for det er temmelig håpløst.

De første gangene jeg ble intervjuet i NRK lokalt ble jeg mer eller mindre diskret oppfordret til å snakke normalisert bokmål. Men jeg vet naturligvis helt utmerket at jeg ville høres ut som en parodi dersom jeg prøvde å snakke “bokmålsk”, så knotinga overlot jeg gladelig til den stakkars intervjueren som jo hadde datidas NRK-språknormer å holde seg til!

I dag er det heldigvis utenkelig å bli bedt om noe slikt. Språk har veldig mye med makt å gjøre, og jeg oppdaget på syttitallet at mens jeg kunne komme inn i en butikk i vår såkalte hovedstad og snakke dialekt og de lot som de hadde problemer med å forstå, så kunne jeg som kongressdeltager på Universitetet avlevere foredrag om min litteratur uten å få så mye som et eneste skjevt blikk. Sannsynligvis fordi det faktisk gikk helt greit å forstå det jeg sa?

Familien min kommer fra Smøla og Straumsnes, jeg vokste opp i Kristiansund, og jeg er like glad i dialektene både på indre og ytre Nordmøre.

Det er derfor med sorg jeg til tross for all trofasthet mot dialektene fra noen av kulturens fremste må erkjenne at dialektene er i ferd med å vannes ut. For Kristiansundsdialekta sin del temmelig katastrofalt.

Jeg skal ikke påstå at lokale mediafolk og politikere har skylda, men de har noe skyld – og et stort ansvar. Når skal enkelte av dem f.eks. lære at i vår dialekt er det slett ikke så fryktelig mange ord uttales med en ende på “err” – de skal stort sett ende på “a”!1

På sett og vis har dialekter på ytre Nordmøre litt til felles med russisk! Russisk har jo til og med et eget muljeringstegn som viser når harde konsonanter skal uttales mjukt, slik som svak ‘i’ eller ‘j’ foran dobbel ’n’ i vår dialekt; “ka(i)nn”, “va(i)nn”, “ha(i)nn”, osv. Denne lyden er nå nesten forsvunnet blant ungene og erstattet med grøssende hard dobbel ’n’. Sukk.

Kanskje har de trøndske dialektene også noe til felles med spansk. Fra filmen ¡Ay, Carmela! husker jeg hvordan hovedpersonen forsøkte å få en polsk miliciano under borgerkrigen til å uttale “España” (utt. Espanja) rett. Temmelig oppgitt over hans “Espanna” slo hun ut med armene, himlet oppitt med øynene og erklærte at det måtte uttales “mas dulce”, mykere!

Jeg kjenner godt den følelsen, når jeg hører bl.a. harde “kann” og “vann” hos unge og av og til slett ikke så unge kristiansundske byborgere.

Tidligere var det også noen interessante forskjeller på menns og kvinners språk her, både i ordvalg og språktone. Jeg husker jeg en gang sto i Drages musikkforretning i den tida plater ble spilt fra disken og man tok øreklokker på for å lytte. Ved siden av meg sto to jenter fra bydelen Innlandet i Kristiansund og snakket så vakkert at jeg stille la vekk øreklokkene og lyttet til dem i stedet.

En god forfattervenn av meg bodde i Oslo, og etter som åra gikk oppdaget han at han nå var en av ganske få fra hjembygda som fremdeles snakket ordentlig dialekt! Jeg lurer derfor på om språkbevisste utflyttere kanskje til slutt kan bli de aller siste som snakker “ekte” Kristiansundsdialekt?

I Oslo tror de forresten at de ikke snakker dialekt – men sjølsagt gjør de det. De har opptil flere distinkte dialekter men mange av dem er så krye av å ikke ha noen dialekt…

Jeg skriver sjøl radikalt bokmål og snakker dialekt. Det vil jeg fortsette med.

I Surnadal er de så heldige at de har hatt en dikter som har udødeliggjort sin dialekt i lyrikken han skrev. Surnadalsdialekta er flott, men sjølsagt er heller ikke den upåvirkelig for forandring. Til tross for Hans Hyldbakk.2

Det vi kanskje mangler på Nordmøre er ikke bare tekster på dialekt, det er aller mest skikkelig undervisning i vårt eget muntlige språk på hver eneste skole, både i by og bygd.

Noen av de første som da burde sitte på skolebenken, er kanskje enkelte av våre lokale politikere og næringslivsfolk? Før de knoter oss “ailldeles” vekk fra våre røtter?

Fotnoter:

  1. Gunnar Juel, Hovedtrekk av syntaksen i Kristiansunds bymål, eget forlag, 1991.
  2. Hans Hyldbakk, Vårsøg, dikt i samling, Surnadal Heimbygdlag, 1990.