Når begrepene blandes:

Frihet i et demokrati

Det kan godt være at det er sant at demokrati er den hittil mest vellykkede form for politisk styring. Men i all tåken som omgir begrepet “demokrati” har både ordet og styringsformen på ett eller annet mirakuløst vis også blitt synonymt med “frihet”. I virkeligheten dreier det seg om to ulike størrelser.

Av Ingar Knudtsen

Demokrati er en måte å sikre flertallets konstitusjonelt begrensede styringsrett innefor et gitt partipolitisk system, der politiske partier og/eller grupperinger mer eller mindre vellykket prøver å “vinne valget” ved hjelp av debatter, reklame og påvirkning. Frihet er derimot individuell og knyttet til rettigheter som den politiske makt og statsmakt i mange tilfeller heller søker å begrense enn å fremme.

Demokrati i sin mest nakne form har helt riktig av sine kritikere blitt kalt “flertallets diktatur over mindretallet”, skjønt så enkel er nok sannheten ikke. De fleste såkalte demokratiske land har en viktig ting felles; flere partier og friheten til å støtte de partier som kommer nærmest ens egne meninger og standpunkt.

I USA (og i praksis dessverre ganske mange land) har det likevel vokst fram et politisk system der man i realiteten har meget begrensede valgmuligheter. To partier som for meg som utenforstående framstår som temmelig like.

I andre land, som f.eks. Norge, finnes det langt flere partier, og det er bra. Men til tross for det mangler det også her sterke partier som står for helt andre politiske og økonomiske løsninger enn det de lyserøde og lyseblå “sosialdemokratiene” står for. Likevel vil jeg påstå at de skandinaviske demokratiene tilhører de som gir sine borgere størst frihet av alle land i verden – og takk og pris for det. Men for å være enda mer demokratiske ville de likevel kunne trenge sterke partier som var i stand til å representere enda flere alternativer. Alle land i Vest-Europa lider i dag av et demokratisk underskudd som de har gitt seg sjøl gjennom den hardhendte utryddelsen av et sterkt og aktivt kommunistparti. Mens den ekstreme kapitalistiske høyresiden nesten i alle land temmelig motstandsløst har funnet et fotfeste.

Det ligger i frihetens natur at den også skal innebære friheten til (i flertallets øyne) å ta feil! Motkultur og anti- og motpolitikk er og blir frihetens fremste vakthunder. Mens det ligger i demokratiets natur at et flertall kan bli i stand til å utøve en virkelig trussel mot både frihet og demokrati…

Det er mange ganger alt for lett å glemme at den ene diktator etter den andre, fra Hitler i Tyskland til Khomeini og hans fundamentalistiske etterfølgere i Iran har funnet demokratisk støtte for sin undertrykkelse av friheten i sine folk! Og Ronald Reagan er i mange nordamerikaneres øyne en av tidens fremste presidenter, mens hans regime sto for brutal terror og drap på sjøl ganske mildt venstreopposisjonelle i hele Latin-Amerika. Han sto også for en ekstremt militaristisk tilspissing av den kalde krigen som fort kunne ha ført til en nukleær verdenskatastrofe.

Alle land i Vest-Europa lider i dag av et demokratisk underskudd som de har gitt seg sjøl gjennom den hardhendte utryddelsen av et sterkt og aktivt kommunistparti.

Slik det var ble den smågale og reaksjonære skuespilleren stående som “vinner” av den kalde krigen, rett og slett kanskje fordi andre forsto bedre enn ham hvorhen det kunne bære om det ble satt hardt mot hardt.

Ettervirkningene av hans og hans etterfølgeres politikk i mange land har slett ikke gitt oss en særlig friere og mer harmonisk og likestilt verden, men en verden ridd av kapitalmaktas, militarismens, den religiøse fundamentalismens og terrorismens mare.

En nesten pussig årsak til at de Amerika-promoterte politiske endringene i land som Irak og Afghanistan for mange (og særlig kvinnene) har ført til færre rettigheter og mindre frihet, er at politisk frihet og religiøs frihet i amerikansk kultur står som to helt ulike størrelser. Slik at mens Muhammed er en religiøs profet er Marx eller Krapotkin kun politiske ideologer. Men virkeligheten er jo at religion i de fleste and har fungert nettopp som en politisk ideologi!

Kommuniststyrets fall i Afghanistan var langt ifra et resultat av et overveldende folkestyrt opprør, men derimot en prosess påskyndet og støttet av massiv pakistansk og amerikansk penge- og våpenhjelp til en gjeng fanatiske og reaksjonære islamister som hadde som sitt uttrykte mål å skape en fundamentalistisk religiøs skrekkstat uten den minste skygge av individuell frihet.

Det er for meg en smertelig erkjennelse at spesielt kvinner kan være gitt større beskyttelse mot familiens og det religiøse patrarkatets makt i et diktatur som f.eks. Libya enn i formelt sett (om enn tvilsomme) demokratier som Iran, Egypt og nå Irak…

USA og vesten var f.eks. så godt som helt ute av stand til å se at de sosialistiske ideologiske strømningene i den tredje verden var det aller viktigste redskapet menneskene i mange land hadde for gradvis å skape større likhet og frihet der.

Det var historisk sett i bunn og grunn vestens egen filosofiske gave til mange land, men særlig USA så på all sosialistisk politisk tenkning kun som en sovjetpolitisk trussel, og sjølsagt først og fremst og aller viktigst en hindring for “frie” vestlige forretningsinteresser.

Vi lever nå i en verden der Kapitalen synes å seire på de fleste fronter, og der et enormt medianettverk av TV, aviser, bokforlag og radio hyler sammen i et stadig mer samstemt kommersielt kor. Internett ble nå for en kort stund et virkelig folkelig alternativ til den kjøpte og betalte “informasjons”-strømmen av propaganda og reklame, men de stakkars enfoldige terroristene som sprenger bomber i Allahs navn har dessverre gitt regjeringene og de kommersielle aktørene på nettet nettopp de argumentene de trengte for å begrense den frie meningsutvekslingen og informasjonsstrømmen nettet syntes å kunne gi. De begrenser nettets informasjonsfrihet i antiterorrismens navn og sikkert med utvilsom demokratisk støtte.

Det kan godt hende at framtida virkelig tilhører demokratiet, men ikke nødvendigvis av den grunn friheten.

Se også disse artiklene: