Religion og ideologi:

Fundamentalisme, fascisme og liberalisme

Før jeg begynte på skriveprosjektet som endte i romanen Ansiktet mot sola1 visste jeg faktisk ikke stort om fascisme og nazisme. Som for de fleste var de orda kun en samlebetegnelse på foreteelser på den ytterste politiske høyresida. En ideologi som i beste fall kunne forstås ut fra en klassisk marxistisk analyse som et senstadium av kapitalismen, i verste fall bare som et gangstervelde som brukte betegnelsen “ideologi” som en rettferdiggjørende forklaring på sine forbrytelser. Det er ikke nødvendigvis feil, men det er likevel ikke hele sannheten om fascismen.

Av Ingar Knudtsen

Ved å gå ei mil eller to i en fascists sko, slik jeg på sett og vis gjorde da jeg skapte Eirik Svarthammer, ung idealistisk NS-mann, begynte jeg å forstå mer. Jeg leste mer og lærte mer.

Fascismen som ide er både ny og gammel. Enda før vår tidsregning begynner, skrev Platon Republikken, ei bok om idealstaten slik han så den. Der alt og alle tjener staten. Der, som Marie Louise Berneri skriver i sin utmerkede bok om utopienes historie2, “it is the State which determines what is good and evil, what is beautiful and ugly”.

Ideen om den gode, pyramidalt organiserte staten som passer på alt og alle er derfor en gammel ide, og den har funnet gjenklang i mange slags politiske og økonomiske teorier og konstruksjoner. Men den trenger noen ekstra elementer for å bli fornyet og fascistisk; den trenger førerdyrkelsen, den trenger en eller annen ideologisk begrunnelse, og den trenger en “bevegelse” med mennesker som er villige til å kjempe for dette som er “større enn dem” og som gir både livet og døden en mening.

“For fascismen er ikke verden denne materielle verden, som man ser og tar og føler på overflaten, der mennesket er et individ, skilt fra alle andre menneskelige individer, – et individ som består i kraft av seg selv, og som drives instinktmessig og av en naturlig lov til å leve sitt liv i egenkjærlighet og øyeblikkets nytelse.

Fascismens menneske er på samme tid folk og fedreland – drevet av en lov som forener mennesket med generasjonene i en fortsettelse, en misjon, en lov, som dreper trangen til å leve i nytelsens snevre verden til fordel for forpliktelsen til å leve et høyere liv, befridd for de grenser tid og rom setter, et liv som med livet selv som innsats om det kreves, realiserer den tvers igjennom åndelige tilværelse som er mennesket verdig.”

Orda tilhører en av fascismens fremste ledere ved siden av Adolf Hitler, nemlig Benito Mussolini, i boka Læren om fascismen3.

Religion for krigere

“Islam er en god religion for krigere” –Heinrich Himmler

Fascismens forhold til religionen var særlig i Spania både varmt og nært, men også i Italia, og sjøl om Mussolini antakelig sjøl ikke var spesielt vennlig innstilt til kristendommen, så inngikk han i 1929 den såkalte Lateranske Pakt, som ga fascismen ro og til og med en betinget støtte fra den romersk-katolske kirka.

Annerledes var det i Tyskland, til tross for enkelte nazisters forsøk på å blidgjøre kirka og forsikre om at de sto på samme side mot “den gudløse kommunismen”. Problemet var at nazistene så på kirka og religionen som motstandere av krig og vold, noe som de derimot mente de fant forherliget særlig i den norrøne gudelære, som mange nazi-orienterte mennesker både i Tyskland og i Norden hadde et helt svermerisk forhold til.

Men det fantes også en beundring for det militante og anti-jødiske islam, noe som kom til uttrykk også ved nazistenes ganske så ivrige forsøk på å rekruttere muhammedanere inn i sine frivillige militære hjelpestyrker! Særlig skjedde dette i Bosnia.

Det er slett ikke vanskelig å knytte fascismen både som ideologi og som bevegelse til tidligere tiders teokratiske styresett og til idealene om den guddommelige staten, eller endatil Bibelens og Koranens “Paradis”, sjøl om nok de tyske nazistene helst ville foretrukket Valhall framfor i hvert fall forestillinga om Paradiset som harmonisk og fredelig…

En må sjølsagt ta med at mens fascismen og dens nære slektning nazismen er en historisk sett “ny” foreteelse, så har islam en flere hundre år gammel historie bak seg.

En viktig ulikhet synes ved første øyekast å være islams deling i sunnier og shiaer, som mer enn en gang har brakt de to fløyene i islam i full væpnet konflikt.

Muhammeds død i 632 etter vår tidsregning fremkalte en krise i islam. Islams sterkt patriarkalske karakter gjorde det umulig for noen av Muhammeds døtre å etterfølge sin far som leder, og det oppsto strid om hvem som skulle overta ledelsen, bli kalif.

Sunni-muslimene anerkjente valgprinsippet framfor arveprinsippet mens shiaene mente den sanne lederen måtte være av profetens slekt. Ali ibn Abi Talib som de mente burde være leder var i tillegg gift med Muhammeds yndlingsdatter Fatima. Shi’at Ali eller “Alis parti” representer likevel i dag bare vel 20 prosent av verdens muslimer, men er i flertall både i Iran og også i Irak – der nå konflikten mellom partene igjen nærmer seg borgerkrigsliknende tilstander.

I fascismen eksisterte det jo kuriøst nok også to retninger som var innbyrdes uenige. En kan egentlig ikke se helt bort ifra at fascister og pangermanister (nazister) også ville endt i innbyrdes væpnet konflikt dersom de hadde lyktes med å bli Europas dominerende politiske ideologier!

I Norge var striden mellom “quislingene” og pangermanistene til tider temmelig hard, og antakelig typisk for det som også foregikk i større internasjonal skala – der jo de italienske fascistene temmelig fort tapte også ideologisk terreng på grunn av sin svake militære innsats i krigen.

Vidkun Quisling, Nasjonal Samlings fører, ble stadig konfrontert med at han var fascist mer enn germanist eller nasjonalsosialist. Det gikk til og med så langt som at noen “norrøne” svermere planla å likvidere Quisling for å erstatte ham med en som var mer pro-germansk og nasjonalsosialistisk!

Magasinet Ragnarok var tidsskriftet der mange av disse progermanerne utfoldet sine meninger, men det er umulig å si hvor sterkt de sto blant vanlige NS-medlemmer og sympatisører. Det bidrog nok at Quisling på mange måter framsto som svak både som taler og som tenker.

At NS-bevegelsen og fascismen generelt også bygger på religiøse grunnverdier, er noe Vidkun Quisling er opptatt av, og det kommer særlig godt fram i striden mellom NS og de norske biskopene, der han nærmest beskylder dem for “gudløshet”, og framholder NS sine prinsipielle holdninger til religionen.

“Nasjonal Samling (har) helt fra sin start ført en konsekvent og kompromissløs kamp mot den dekadente liberalisme og den gudløse marxisme i alle dens former, i det heletatt mot den materialistiske livsinnstilling.”

Og videre:

*"…alt verdenshistorisk har en religiøs kjerne. Også den store verdenskrise vår sivilisasjon må gjennomleve har ganske sikkert en religiøs kjerne og er kanskje i første grunn framkalt av at det religiøse fundament i vår sivilisasjon er blitt undergravd."*4

NS-plakat

Ved siden av forholdet til religionene og det “åndelige innhold” var det enda mer et annet aspekt ved fascismen som (til tross for den tyske betegnelsen “nasjonalsosialisme”) plasserte den trygt i en borgerlig og kapitalistisk ideologisk leir – fascismen var slett ikke “sosialistisk”, den var snarere nasjonalkapitalistisk! Og en av grunnene til at det kan være korrekt å snakke om islamistiske stater som fascistiske, er nettopp at de ideelt sett kombinerer et strengt teokratisk styre med kapitalisme.

En på mange måter langt mer interessant figur i NS enn Quisling var nok Gulbrand Lunde, som både var en bedre taler og som gjennom sine skrifter også framstår som en langt mer kompetent teoretiker. Ikke minst nettopp når det gjelder NS sin stilling til liberalisme og sosialisme!

*“Kapitalen skal tjene arbeidslivet. Før trellet arbeiderne for kapitalen. Det skal være akkurat omvendt. Kapitalen skal være der for å sette arbeidet i gang, den produksjonen som tjener et behov. Den skal sette alle hjul i sving så behovet kan dekkes både her i landet og i byttehandel med andre land. Bare på denne måten kan vi frigjøre oss fra det forkastelige liberal-kapitalistiske systemet."*5

Egentlig god sosialdemokratisk blandingsøkonomisk tenkning, men i virkeligheten så det temmelig annerledes ut. Det spilte en ganske vesentlig rolle at i de fascistiske og nazistiske partiene bestod i utgangspunktet kjernen av deres fremste støtter i folket av småborgerlige elementer som småkjøpmenn. Et vesentlig element er også frieriet til og romantiseringa av bøndenes liv og arbeid.

Det tok imidlertid ikke så lang tid før lederne i storkonsernene også fant veien til de fascistiske partikontorene…

“Liberalismen og marxismen har brakt bonden i vanry, men den nasjonalsosialistiske revolusjonen støtter ham. For nasjonalsosialismen er bonden den største bærer av nåtiden og den eneste garant for framtiden.“6

I en fascistisk stat tillates kapitalisme både som småhandel og som konserner. Det tok ikke så lang tid før lederne i storkonsernene fant veien til de fascistiske partikontorene… I Tyskland under Hitler-styret var ett av kjennetegnene et utstrakt samarbeid mellom staten og storkonserner som bl.a. Kruppwerke, I.G. Farben og Siemens som tjente stort på statlige kontrakter ˆ og senere også på å utnytte slavearbeidere som ble skaffet dem av staten!

Forskjellen på denne kapitalismen og liberalismen var at mens staten så og si aldri blandet seg inn i hva kjøpmannen på hjørnet gjorde så lenge han var en god fascist, så var forholdet mellom staten og storkapitalen preget av et tett samarbeid.

En av statens viktige oppgaver var å lage rammebetingelser for kapitalens utvikling, legge de ideologiske rammene for dens virksomhet og forsyne den med et sett med regler basert på den hellige bokas (Mein Kampf) og Førerens riktignok noe skiftende mening og humør…

I Norge var Nasjonal Samling i utgangspunktet et borgerlig parti, men det var ikke for ingen ting at svært mange liberale høyrefolk tok sterkt avstand fra det, mens faktisk enkelte tidligere kommunister og sosialister etterhvert kom til å se på Quislings parti som en måte å styre kapitalismen på uten å avskaffe den.

Noen av de som ble tilhengere av Quisling i Norge var til og med ganske framstående kommunister! Historikeren Øystein Sørensen har skrevet flere bøker om fascismen, både om dens økonomiske teorier og praksis og om disse kommunistene som NKP naturligvis så på som verste sort forrædere.

De begrunnet overgangen med at en form for økonomisk styring av kapitalen hadde en plass i fascismen. Antakelig trodde de vel også at Sovjetunionen ville tape og Tyskland og Italia gå seirende ut av krigen? 7

Nyliberalismen som nå er den moderne vestlige kapitalismens ideologi hadde ingen plass i fascistisk tenkning, og var da også temmelig fjern fra det meste av datidas forestillinger om framtida. På samme vis har den jo heller ingen plass i et teokratisk samfunn som Iran, der handel og økonomiske rammer også følger tolkninger av ei viss bok (!) og kontrolleres av et presteskaps ideologiske rammebetingelser.

Vi må regne med at imamer i de fleste muslimske land ser det som sin oppgave å overta eller indirekte styre stater gjennom pålegg som gjør at religionen rir kapitalismen, akkurat som fascismen gjorde det i vesten i noen land på tretti og førtitallet.

Sosialdemokratier, venstresosialister og “nykommunister” presses jo også til en viss grad nå av de internasjonale økonomiske “trendene” til å slippe løs kapitalismen i sine land, men forsøker på sett og vis å styre den etter en økonomisk sett “nasjonalsosialistisk” modell, med mer eller mindre effektive statlige rammebetinger.

Ut fra et rent ideologisk ståsted kan det dermed være riktig å påpeke likheter mellom fascisme og sosialisme – men den avgjørende forskjellen ligger naturligvis i den bakenforliggende tanke:

Mens fascismen vil styre staten og kontrollere handel og økonomi ut i fra en autoritær målsetting om å skape en stat der alle finner sin bestemte plass i en pyramidal organisasjonsideologi og er ledet av et førerprinsipp, er sosialdemokratiet og “markedskommunistene” i f.eks. Vietnam opptatt av å begrense kapitalismens skadevirkninger, men derimot tillate den kapitalistiske privateiendommens påståtte økonomiske fordeler. (Jeg er uenig i det, siden jeg er tilhenger av kollektivt eierskap, der alle som arbeider i en bedrift skal være med på å styre bedriften, “syndikalisme”.)

Religiøs fundamentalisme vil aldri kunne finne seg i nyliberalisme, siden nyliberalismen setter kapitalisme i førersetet i alle og enhver sammenheng. I den grad økonomisk frihet kolliderer med religionens eller til og med statens forsøk på å ha innflytelse på handel og økonomi er nyliberalismen i praksis ikke bare anti-religiøs, men forakter religion og er også naturligvis anti-statlig. Nyliberalismens eneste “religion” er total økonomisk frihet for alle aktører til å spille med aksjer og kapital i markedet.

Forestillinga om Markedets allmakt er det nærmeste nyliberalismen kommer til å eie en religiøs forestilling – men den kan til gjengjeld noen ganger nærme seg den reneste trolldomskraft! På Markedets Alter er ikke noe offer for stort. Særlig ikke arbeiderklassens…

Men denne frihetstanken forhindrer likevel ikke at liberalister i et land, eller en sammenslutning av kapitalistiske land, mer enn gjerne samarbeider med sjøl de verste regimer på Jorda for å maksimere og utnytte enhver mulighet for profitt og tilgang på råstoffer som f.eks. olje – storkapitalens fremste smøremiddel.

Kapitalismens “motor”, USA, samarbeider mer enn gjerne med det pillråtne styret i Saudi-Arabia, og de store internasjonale selskapene har naturligvis ingen annen moral enn forretningsmoral.

Vi ser at konserner innen informasjonsteknologi og data formelig googler av glede over å komme inn på markedene i hvilke som helst land, uansett hvor mange som sitter fengslet der på grunn av at de har praktisert upassende ytringsfrihet!

Kommersialisme i nyliberalistisk forstand finnes ikke i land som Iran, som vel i dag er det fremste eksemplet på en stat ledet av et muslimsk teokrati – og ville vel heller ikke eksistert i Norge dersom de mest konservative imamene på Grønland i Oslo fikk lov til å styre staten etter det de ville påstå var Den Hellige Bokas ord.

Det kan man jo på en viss måte se på som et gode, om det ikke var for at i valget mellom teokrati og liberalisme må jeg, skam å si, bekjenne meg til en betinget støtte til det siste. Slett ikke fordi jeg vil ha den, men fordi neoliberalismen i hvertfall gir meg en viss frihet til å motarbeide liberalismen!

Dens toleranse er nemlig tilsynelatende grenseløs i alle retninger. De nekter ingen dissidenter å skrive hva de vil, men de er jo merkelig enige om at det vi skriver ikke er salgbart nok til å publiseres der det ville kunne bli lest av mange… Det er bedre enn alternativet (å bli satt i fengsel), men det føles til gjengjeld ganske ofte som å stange hodet i en mur laget av gelé.

Det er kanskje på sett og vis i en slags desperat opposisjon mot dette at folk også i Vesten søker til en mening og trygghet i livet som innebærer underkastelse under en autoritær religion?

Et veldig interessant og vesentlig punkt som jeg møtte da jeg skrev min bok med en ung fascist som hovedperson var at jeg møtte kritikk etterpå for å ha gjort den unge Eirik både kunnskapsrik og sympatisk.

Ja, men det var han jo! Fra sitt eget ståsted er vel alle gode, sjøl i sin ondskap? Men problemet går djupere enn det også. Det fantes moderate og fornuftige fascister. Akkurat som det finnes moderate og fornuftige mennesker i alle bevegelser og i alle sosiale skikt. I religion såvel som i politikk og alt annet samfunnsliv.

På sett og vis avhenger alt først og fremst av dem. Det mennesket som kan tolerere et individuelt mangfold. Til og med hos dem som står en nærmest.

Kvinner med slør

Uten ansikt: To søstre kledd i niqab.

Dersom det er noe som binder alle patriarkalske religioner og ideologier sammen, så er det sjølsagt kjønnsrollenes faste grep om både familie og samfunnsliv. Erkepatriarken Hitler beskrev kvinnens status som at hun tilhørte staten inntil hun ble gift og derigjennom kunne få status som samfunnsborger. Som en ettertanke la han senere til at det sjølsagt likevel fantes enkelte kvinner som kunne bli borgere gjennom eksepsjonell innsats for Fedrelandet. Men at disse kun var unntakene som bekreftet regelen om at kvinnens oppgave var barn og hjem, det var likevel temmelig klart.8 Og grunnen til “unntakene” var vel at han merkelig nok var omgitt av en del sterke kvinner – sånne som Hannah Reitsch og Leni Riefenstahl. Men sjøl om Hannah Reitsch antakelig var Tysklands kanskje fremste testpilot, så fikk hun aldri oppfylt drømmen om å bli krigsflyger. Krig var og ble menns domene i Nazi-Tyskland!

I bladet Heim og ætt gir redaktør Olga Bjoner sitt syn på den fascistiske idealkvinne. Hun skal være “en helstøpt personlighet som kjenner sine evner, men også sin begrensning og som er fullt klar over sine plikter mot heimen og fedrelandet”.9

Hvis det var noe fascismen trengte men aldri fikk, og noe som islam og andre autoritære og kjønnssegregerende religioner alltid har trengt så er det en virkelig kvinnerevolusjon!

Ingen ting ville antakelig ryste dem mer den islamske verden og religion i sine grunnvoller mer enn det. Kvinneundertrykkinga i mange muslimske land er så brutal og nedverdigende at den uten tvil tilhører de verste menneskelige (les: mannlige) overgrep i historia.

Geraldine Brooks foreslår i boka Islams døtre at Vesten bør gi automatisk asylrett for kvinner fra de mest kvinneundertrykkende regimene – skjønt hun har ingen illusjoner om at det vil komme så mange av dem til gode.

*“Det er bare en minoritet som har midler til å forlate sine land – eller sine hjem for den saks skyld – når mennene har nøklene til dørene og bilen og må skrive under på at kvinnen har tillatelse til å forlate hjemmet, selv for en kort reise."*10

Et annet viktig grep som f.eks. straks kunne settes i verk i Norge er å fjerne unntakene fra likestillingsloven. I dag nyter blant andre flere religiøse samfunn og sekter godt av slike unntak, som tvert om burde fjernes og håndheves strengt.

Det skal ikke være rom for kjønnssegregasjon i vårt land, like lite som det er rom for “etnisk” segregasjon. “Women are the nigger of the world”, sang John Lennon, og i dette er det slett ikke vanskelig å gi ham rett. Det sivilisasjonen finner seg i at kvinner må finne seg i ville vi aldri tålt dersom det var andre årsaker til segregasjon og undertrykking enn kjønn.

Sånn sett lever fascismen videre i beste velgående sjøl i de fineste nasjonale familier! Men noen er nok likevel, for å skrive om Orwell, ganske mye mindre likestilte enn andre.

Fundamentalisme både i politikk og religion er alltid først og fremst en trussel nettopp mot fornuften og mot individets frihet. En trussel mot de som vil ha sine meninger i fred og tillate andre det samme. De som vil leve og la leve, og som slett ikke nærer noen tanke om å gripe til vold for å forsvare en mening de har, dersom ingen bruker vold mot dem! Mennesker som vel også sikkert kan kjenne seg støtt av det de oppfatter som blasfemi eller hån, men som tross det søker dialog heller enn konfrontasjon, eller som har humor nok til å besvare ord med ord og til og med karikatur med karikatur.

Det er vel også disse som faktisk burde kjenne seg aller mest krenket av det som deres fundamentalistiske “brødre” gjør i deres navn? De som gjør deres religion til en fascisme som gjentar de tyske nazistenes krystallnetter i hellig raseri og dreper og brenner og ødelegger i Allahs og profetens navn.

Religiøse fundamentalister og tilsvarende tullinger vil formodentlig eksistere i alle samfunn vi kan greie å skape, vitsen er å frata dem enhver makt til å styre – om så helt inn i deres egne familiemedlemmers likhet, frihet, menneskelige rettigheter og sosiale trygghet!

Vi kan ikke ha vunnet kampen mot fascismen bare for, mer enn seksti år senere, å gi tapt mot teokratiske tanker og autoritære holdninger som i mange sammenhenger til forveksling likner fascismen, om man bare et øyeblikk kan greie å glemme ordet “religion” eller “livssyn” og erstatte det med “ideologi”.

Fotnoter:

  1. Mer informasjonen om romanen Ansiktet mot sola finner du her.
  2. Marie Louise Berneri, Journey Through Utopia, Routledge and Kegan Paul, 1950.
  3. Novissima, Roma, ukjent utgivelsesår.
  4. Vidkun Quisling, Mot nytt land, artikler og taler 1941-1943, NS rikspropagandatjeneste, 1943.
  5. Gulbrand Lunde, Kampen for Norge, bind II, Oslo 1942.
  6. Adolf Hitler, tale den 3. oktober 1933. Sitert i heftet Gjenreisningen av bondestanden i Tyskland, Oslo (ukjent utgivelsesår).
  7. Øystein Sørensen, “Fra Marx til Quisling”, Aventura 1983, og “Solkors og solidaritet”, Cappelen 1991.
  8. Claudia Koonz, Mothers in the Fatherland, St. Martins Press, New York 1986.
  9. Lederartikkel, Heim og ætt, september 1942.
  10. Geraldine Brooks: Islams døtre, Aschehoug, Oslo 1996.

Se også: