Fundamentalisme:

Den gnagende frykten

Fundamentalisme: Den gnagende frykten for at noen, ett eller annet sted, skal være virkelig fri.

Av Ingar Knudtsen

Nå kommer det. Det måtte bare komme. Kravet om at “angrep på religioner” skal forbys. Det er et naturlig resultat av alle disse unnskyldningene for noe man ikke burde verdiget så mye som et eneste ord, kun observert med et hevet øyebryn og misbilligende forbauselse.

I et fritt samfunn eksisterer kun én virkelig religion. Individets ukrenkelige rett til å foreta valg, og valg kun på egne vegne, ikke på andres. Fascisme – enten den ikler seg religionens kappe eller politikkens eller begge deler – er det frihetselskende individets fremste fiende.

Hvis individualismen som ideologi har manglet noe i Vesten så er det en klar forståelse av sitt ekteskap med et annet viktig prinsipp, nemlig likheten. Den likheten, likeverdet, som er en forutsetning for den balansen mellom menneskene som gir oss kraft nok til å være et individ. Der individer er likeverdige finnes ingen tjenere, ingen livegne, ingen slaver, ingen som ikke kan eller ikke får lov til å eie seg sjøl.

Derfor er det at når kapitalismen1 blir satt på prøve, er den mer bekymret for sine “langsiktige kontrakter i Iran” enn på noen måte å forsvare individets rett til å ytre seg.

Frihet tilhører naturligvis individet, mens demokrati tilhører samfunnet og er kun et politisk system som sikrer at et flertall av menneskene i en stat kan styre.

En kan derfor enkelt si at kapitalismen i sin natur er anti-individualistisk, like mye som religionene er det. Kapitalismens “religion” og eneste ideologi er profittens maksimering, og dens “templer” er korporasjonenes skyskrapere der både Jehova, Jesus, Allah og for den saks skyld Mao Zedong er velkommen dersom de kan tilby Microsoft eller Google eller Sony lønnsomme kontrakter.

At kapitalismen som et biprodukt av sin virksomhet undergraver eller utvanner ved å utnytte hva som helst kommersielt, er en annen sak. Den kan like godt selge T-skjorter med Che Guevara som med Jesus, men foreløpig er det vel ikke noe stort marked for skjorter med Muhammed på?

Vesten synes å være en formidabel kraft, med sitt enorme arsenal av våpen, sin rikdom og sin teknologi, men i møte med kulturer som henter sin styrke fra fanatisme og blind og hatende gudstro reagerer den med forvirring og en tafatthet som bare styrker de som forakter oss.

Fundamentalisme forakter svakhet. Og som både Wilhelm Reich og vår egen Harald Ofstad har påpekt, er dette også nazismens og fascismens fremste psykotiske trekk:

*“Nazismen er læren om den autoritære elitens rett til å herske og utnytte andre, om den sterkes forakt for de svake og om den konformes rett til å dømme avvikeren."*2

Den hatten passer vel også aldeles utmerket på de som med vold og trusler krever respekt for primitive guddommer og døde “profeter” hvis ord er helligere enn individets rett ikke bare til å uttrykke seg, men til og med til å leve.

Og i sin iver etter å logre med halen for respekten for religionen og i frykt for tapte markeder og kontrakter bekrefter “Vesten” sin svakhet i disse menneskenes øyne, og dermed også deres tro på at vår individualisme og de rettigheter som ligger i bunnen for vårt demokrati kun er tegn på vår svakhet og på at vi i en kulturkamp mellom autoritet og frihet vil tape.

I Amerika tror de tydeligvis etterhvert at demokrati og frihet er det samme. Det kan vise seg å være et fryktelig mistak. Frihet tilhører naturligvis individet, mens demokrati tilhører samfunnet og er kun et politisk system som sikrer at et flertall av menneskene i en stat kan styre.

At demokrati som styreform har klare svakheter sier seg derfor sjøl allerede i utgangspunktet, for i den politiske tallmagi som ligger i valg er det ingen garanti for et mindretalls rettigheter. I verste fall skjer akkurat det som har skjedd i land som Iran, der det slett ikke er forkjemperne for individets frihet som vinner demokratiske valg, men tvert om frihetens fiender. Den demokratiske friheten er også friheten til å velge ufrihet.

Demokratiet må respektere og tolerere enhver individuell meningsytring, religiøse såvel som ideologiske og politiske ytringer – og særlig varsom må en være i forhold til et mindretalls rett i forhold til et flertall. Den enes rett er de manges trygghet. I verste fall er det fullt mulig for et demokrati å bli flertallets diktatur over mindretallet.

Men det er også en vesentlig forskjell på å tolerere f.eks. naboens rasistiske og fascistiske meninger og å godta at man kan ha disse meningene, og i toleransens navn ikke argumentere mot dem.

Fundamentalisme finnes ikke bare i ytterkantene av de fleste religioner som har en “gud” som fellesnevner, men ofte like mye eller mer i både nasjonalisme og politikk. Opphisses noen mer av flaggbrenning enn av steining av kvinner bør de kanskje tenke seg om en gang til?

Og det samme bør vi alle gjøre om vi, som enkelte på den politiske høyresida, forveksler kritikk av en religion med hets mot mennesker. Å erstatte en autoritær holdning med en annen kan umulig være en løsning. Det vil bare skyve normale, moderate og forstandige mennesker inn i armene på fundamentalistene.

Det får meg til å vende tilbake enda en gang til likhetens prinsipp. Det som den franske revolusjonen bygde på – frihet, likhet og brorskap. Nå høres jo ordet “brorskap” temmelig tåpelig ut i dag, nesten som noe konspiratorisk, som en mafiaorganisasjon eller frimurerlosje, og ihvertfall springer det neste spørsmålet fram på leppene – hva så med søstrene?

En temmet kunst er ingen kunst, den er en katt i bur: Dens liv er til forveksling lik døden.

Men ordet “brorskap” sitt innhold i denne sammenhengen handler vel på sett og vis om kjærlighet og respekt og en følelse av at vi alle tilhører samme familie. Noe av det samme begrepet som ligger bak uttrykket *“Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det."*3 Retten til å opphøye, er likestilt med retten til å fornedre. Altså ikke respekten bare for de av dine “søsken” som du er enig med, men også for de du er uenig med.

Likevel må denne kjærligheten til frihet eie en begrensning. Friheten og likheten kan i sin natur aldri respektere og godta den religiøse eller politiske fundamentalismens favntak når den organiserer seg for å undertrykke, temme, voldta og kvele individets frihet til å tenke og snakke og skrive og tegne og dikte og danse og iscenesette og framføre. En temmet kunst er ingen kunst, den er en katt i bur: Dens liv er til forveksling lik døden.

Det er kanskje en edel undergang, men det er kun fascisme som kan greie å gjøre døden så edel at Franco-fascistene i Spania kan finne styrke i et slagord som “Viva la muerte!”, eller “Leve døden!”.

I religioner som islam er livet på Jorda bare en overgang, noe bortimot verdiløst og usselt der alt som skal gjøres er å bevise at man fortjener en plass i paradiset. Fundamentalistenes sikreste måte å oppnå det på, er å bli martyrer for religionen – “Leve døden!”. I døden ligger nøkkelen til det “virkelige” livet.

At et fascistisk slagord dermed med to små ord beskriver fundamentalismens innerste vesen, er en ettertanke som jeg hermed lar være min avslutning.

Fotnoter:

  1. Se to av Ingars artikler om kapitalisme:

    Moral og kapital (2006) og Den digitale eiendomsløshet (2004)

  2. Harald Ofstad, Vår forakt for svakhet, Pax 1991.

  3. Sitatet er ofte tillagt François Voltaire (1694-1778), men det stammer egentlig fra en britisk Voltaire-biograf. Hun heter Evelyn Beatrice Hall (1868-1919) og skrev biografien The Friends of Voltaire under pseudonymet Stephen G. Tallentyre. Boka ble utgitt i 1906. I biografien sammenfatter hun deler av filosofien til Voltaire slik: “I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it.”

Se også disse artiklene: