Rikdom, fotball og anarkister:
Jetlag?
Når jeg ser såkalte rike mennesker på nyhetene eller til og med framstillinger av dem og livene deres på film (et øyeblikk før jeg skifter kanal), så fylles jeg av en merkelig følelse. Det er ikke noe direkte hat og slett ikke misunnelse, nei, det finnes egentlig slett ikke noe godt ord for det – utenom “ironi”? Javel, det er ikke et ord som er språklig riktig i en slik sammenheng, men jeg kan ikke komme nærmere enn det. Jeg fylles av ironi.
Ikke en eneste ting av det de har og det de tydeligvis kjemper så hardt for greier å tiltale meg, og jetsetjaget på stadig mer rikdom, aksjer, eiendom, hus, hytter, båter og hva som helst som i deres kretser gjelder som “status” virker i grunnen mest komisk. Noen ganger til og med tragikomisk. De er som fjollete figurer i et slags dataspill, og det er bare ett aspekt ved deres liv jeg kan greie å ta alvorlig: Deres eksistens som klasse. Deres samlede og individuelle makt. Med andre ord, deres kollektive tyveri.
Det viktigste aspektet ved deres eiendom er nemlig slett ikke de tingene de har og bruker og som vises fram i løssalgsavisene, sladderbladene og på TV. Det er deres kollektive kontroll over et økonomisk og sosialt system som lar dem fastsette verdien av eget “arbeid” så radikalt mye høyere enn alle andres.
Det heter seg faktisk i disse kretsene at de såkalte lederlønningene er så lave i Norge at det er vanskelig å rekruttere ledere. Lave? I forhold til hva? Hva de trenger til livets opphold? Nei, sjølsagt ikke. Ei lederlønning i ei stor bedrift eller for ikke å si konsern ville være nok til kunne gi menneskene i ei fraflyttingstruet bygd både noe å leve av og hjelpe dem med å opprettholde både skole og kommunale tjenester.
Det handler ikke om det. I de virkelig rikes verden sammenlikner man seg ikke med vanlige mennesker. En sammenlikner seg kun med andre deltakere i Det Store Spillet om penger og makt. For innbyggerne i den verdenen eksisterer vanlige mennesker kun i en slags skyggetilværelse. Som halvt usynlige tjenere, en mellomting mellom roboter og konsumerende biomasse der muligens kun det politiske demokratiet tvinger eierklassene til å ta visse hensyn til liv og tanker utenom som kommersielle målgrupper.
Men heldigvis for dem eier de jo også den slaven som lyder navnet Media, og dens tjenester gleder daglig såvel som nattlig både herrer og tjenere, og så finnes jo også idrettens, og da særlig fotballens magiske bedøvelse.
Det er nettopp ganske ironisk at noe av det folk kan bli aller mest oppglødd over og engasjert i av alt i verden er å se på en gjeng styrtrike menn springe rundt på en bane og sparke en ball – når de da ikke er uten ball og heller sparker hverandre.
Hadde gamle Marx blitt satt i ei tidsmaskin og fått lov til å oppleve dagens virkelighet ville han utvilsomt sagt at det var fotball som var “opium for folket”. Om han da ikke skulle ha vært uheldig nok til å ha dukket opp i Iran på en fredag.
På en tur til Barcelona nylig var vi så uheldige å være der akkurat da det lokale mannlige fotballaget hadde vunnet en eller annen “storkamp”. Det ble for meg i grunnen god nok forklaring på hvorfor de tidligere på venstresida så politisk engasjerte barceloneserne nå stort sett synes å være mest engasjert i en nasjonalisme der deres “Barca” er en vesentlig stimulans og et viktig symbol. Noe som faktisk ble bekreftet av en samtale med innehaveren av en radikal bokhandel.
– Vi er dessverre en utdøende rase, sukket hun om seg sjøl.
Tjuefem tusen fotballidioter samlet seg straks etter fotballseansen i hovedgata Ramblas og oppførte seg som om de var blitt rammet av en kollektiv galskap.
“Festen” varte til den lyse morgen og endte med opptøyer, vold, hærverk og politi. Og naturligvis under et konstant leven i form av huiing, tromming, fyrverkeri og stadig mer uforståelig “sang”.
Det er vel heller ikke for ingenting at fotball er blitt et viktig internasjonalt investeringsobjekt for verdens rike, og at de har gitt noen av utøverne en plass i det sosiale hierarki på linje med musikkens og filmens berømtheter.
En ganske uventet utvikling for en proletarsport fra England som fikk sine regler der i 1863? Men igjen et bevis på at der det finnes de minste muligheter for å tjene penger, der siver kommersialismen inn som en illeluktende forurensing.
I de virkelig rikes verden sammenlikner man seg ikke med vanlige mennesker. En sammenlikner seg kun med andre deltakere i Det Store Spillet om penger og makt. For innbyggerne i den verdenen eksisterer vanlige mennesker kun i en slags skyggetilværelse.
Når det gjelder noe som angår min egen skjebne, så er jo kulturen også stadig mer med i jakten på den kapitalistiske gullgryta ved enden av regnbuens glitrende illusjon. Jeg har gjort noen utrolig naive valg som var veldig nære ved å kunne ødelegge meg som sosialt bevisst og radikal forfatter.
Stort sett kan en si at tilfeldighetenes spill mange ganger bestemmer retningen på ens liv og virke, men det betyr ikke at en ikke har en plikt til å sette grenser.
De grensene har jeg tross alt satt for utnyttelsen av min egen kreativitet, og de fleste vil vel si at det gjør meg til en tosk og en idiot som ikke i det hele tatt har brukt de kommersielle muligheter som på sett og vis jo ble spilt meg like opp i hendene ved å skrive det “de” ville at jeg skulle skrive.
Gjerne det, men en ting vet jeg, at skulle jeg mot all verdens formodning tross dette bli en “suksess” på den måten at et annet forlag enn det nå døde og begravede “Bladkompaniet” fikk rettigheter til det meste av det jeg har skrevet og begynte å selge mine bøker i bøtter og spann, så vil det ihvertfall likevel ikke kunne eksistere noen tvil om de bøkenes innhold og budskap.
Jeg skynder meg å understreke at dette “problemet” neppe noensinne vil oppstå…
Skulle det derimot bli slik at nettet tvert imot alle kommersielle motkrefter vil greie å bestå som en åpen kilde til viten og kultur så er det faktisk ett av mine aller største ønsker at det jeg har skrevet en gang skal bli åpent og fritt og gratis tilgjengelig der…
Hm. Hvis dette høres ut som et testamente, så bry dere ikke om det – jeg skal forhåpentligvis fortsette lenge enda med å hamre på tastaturet!
Noe av det første som imponerte meg med anarkismen, og særlig de aktivistene jeg fikk høre om som reiste rundt i Spania på tjue- og trettitallet og propaganderte for den, var deres holdning til rikdom.
Alt for mange av de norske kommunistene og sosialistene, slik jeg kjente dem og leste dem, virket i sin “vitenskapelighet” ofte nærmest maskinmessig teoretiske i sitt forhold til verden omkring seg. Mens noen av disse spanske anarkistene derimot var som en slags sosialismens og kjærlighetens puritanere. De virkelig elsket og hatet, og de ville ikke bare avskaffe utbytterne og deres privilegier og makt på Jorda, de fornektet og mislikte selve den rikdommen de rike viser fram og er så stolte av og lever for og av.
Jeg kan i dag trygt si at jeg mener at de hadde rett. Rikdom og dens privilegier og makt er en av de verste rusgifter et menneske kan komme i besittelse av, og svært få mennesker kan unngå eller motstå dens farligste bivirkninger – dens evne til å tilpasse og endre tro, meninger og sosial samvittighet.
I forretningslivet finnes det ingen annen moral enn forretningsmoral, ikke noe vennskap som tåler å sette profitten i fare, ingen lojalitet som overgår kravet om lønnsomhet, ingen respekt for kultur som ikke leder til salg.
Alt for mange av de norske kommunistene og sosialistene, slik jeg kjente dem og leste dem, virket i sin “vitenskapelighet” ofte nærmest maskinmessig teoretiske i sitt forhold til verden omkring seg.
Det var en gang en kritiker og forfatter som, om jeg ikke husker feil, kalte en kollega for en litterær pygme med ei gigantisk skrivemaskin. Sett som en fantasi, et bilde, blir jo det ganske morsomt. Akkurat der og da og om den spesielle forfatteren oppfattet jeg det imidlertid som et urettferdig og i grunnen ganske tåpelig utsagn. Men om man i dag ser for seg “skrivemaskina” ikke bare som en enkelt persons skriveredskap, men som vårt alles nettverk av kontakter, blir vi brått alle små mennesker med ei gigantisk skrivemaskin som nå kan nå store deler av verden.
Den “maskina” er der og kan brukes både til godt og ondt. At den nok brukes mest til det siste gir en vel ikke akkurat ei stor tru på mennesket, men det har jeg jo dessverre likevel ikke hatt på minst førti år.
Jeg liker mennesker, det er bare menneskeheten jeg ikke kan fordra. Derimot har jeg ennå ikke møtt en katt jeg ikke har likt, eller i det minste respektert, men det er en helt annen sak…
Verden er på mange måter helt håpløst blitt det markedet så mange har ønsket seg, der kultur er profitt, der idrett er fanatisk alvor, der kjærlighet er prostitusjon, der politikk er å love men aldri holde, der religion er krig og undertrykking.
Så vil vel noen innvende at det alltid har vært slik? Det kan være mye sant i det, men det er da uansett mange år siden verden har virket så totalt uten sterke og levelige alternativer?
Jeg er i grunnen glad for at jeg fikk vokse opp i en på mange måter uskyldigere og materielt mer spartansk verden. Jeg har ment og velger fremdeles å mene at det først og fremst er kjærlighet og vennskap og lojalitet som gjør livet verd å leve – tross alt.
Se også disse artiklene: