Kultur og miljø:

Kjærlighet er å gi

Det har skjedd litt for ofte nå. Aviser og TV melder om enda et drap, og denne gang var det ei ung jente som ble drept av en gutt. Det vanligste har jo vært knivdrap, men denne gang var det til og med skytevåpen med i bildet.

Av Ingar Knudtsen

Det påstås i nyhetene at det denne gangen var “kjærlighet” som var motivet, og det føyer seg også inn i rekka av liknende tragedier vi har lest eller hørt om. Nesten alltid er det menn som dreper og kvinner som er ofre i sånne saker.

Men når dette kalles “kjærlighet” da vil i hvert fall ikke jeg være med på det. Kjærlighet er å ville ønske et annet menneske alt godt, sjøl når prisen kan være både ens egen stolthet og innebære et vondt farvel. Det andre er slett ikke “kjærlighet”, det er mer eller mindre sjukelig eielyst og det er en temmelig utbredt last både hos menn og kvinner.

Verst blir det naturligvis når denne eiesjuka gir seg brutale utslag i å ville tvinge fram med vold det en ikke kan elske fram. Tvinge til underkastelse, lydighet, og i verste fall skade, voldta eller drepe den man ikke kan styre og eie.

Det snakkes egentlig nokså lite om kjærlighet andre steder enn i underholdningsromaner og ukepresse, og det er kanskje også der noe av “informasjonen” om hva kjærlighet er kommer fra. I fortellinger der drama, sjalusi, rivalisering og stolthet står i høysetet.

Kanskje burde man allerede på et tidlig stadium i barndom og ungdom begynne å fortelle unge mennesker hva ekte kjærlighet er, og at det slett ikke dreier seg om å eie, tvert imot. Den kjærlighet som ikke blir gitt og fått i frihet fortjener slett ikke navnet kjærlighet.

Det betyr ikke at man kan utrydde sjalusi, kjærlighetssorg og til og med sinne. Men det betyr at elsker man noe kan det ikke være trangen til å ødelegge og herske som skal styre følelsene, for er man virkelig glad i noen og ikke bare i seg sjøl vil en ikke tillate noen andre og aller minst seg sjøl å skade den eller det en elsker.

Vold styres av kulturelle normer som greier å trenge igjennom sjøl den tetteste ruståka.

På sett og vis er dette en av disse ganske så banale sannhetene som man ikke kan bedrive særlig mye dypsindig filosofering over, men verden ville utvilsomt vært et bedre og tryggere sted å leve i om denne enkle erkjennelsen ble en del av vår kultur. Særlig for unge jenter og kvinner som får uvelkommen oppmerksomhet av en eller annen eielysten tulling som rusa på sitt machoego ikke lenger greier å skille mellom rett og galt.

Det er min påstand, og jeg vet jeg har rett i den, at i et fremmedgjørende samfunn som forvandler alt til “eiendom” blir vi antakelig til slutt alle kun ting for hverandre. I verste fall ting vi kan kjøpe eller stjele eller “ta”.

I et ungdomsmiljø der vold er språket og unge menn stadig oftere synes å ty til kniver og skytevåpen for å uttrykke sine følelser og sitt eierskap eller sin misforståtte maskuline stolthet lever mange egentlig temmelig farlig.

Mot ei kule fra en pistol er det vanskelig å beskytte seg, men det begynner jo gjerne ikke med det, men med trusler og vold. Og der går det faktisk ei grense som ingen bør få lov til å gå over uten at det medfører konsekvenser.

Jeg levde sjøl som ung i et temmelig hardt miljø, og innrømmer at jeg noen ganger hadde kniv i lomma når jeg gikk ut, men aldri for å bruke den, bare for å vise at jeg hadde den dersom jeg kom opp i en situasjon som kom ut av kontroll. Jeg tror heldigvis det aldri ble nødvendig.

Som oftest kunne man rett og slett snakke seg ut av de fleste situasjoner der kranglefantene ikke var alt for rusa, og alkohol og rusmidler som nedsetter dømmekraften er jo ett av de største problemene i forhold til dette med voldsutøvelse.

Jeg kan huske bare en eneste gang på Sunndalsøra at det ble så alvorlig at jeg visste at de som var ute etter meg måtte “tas” på ett eller annet vis før noe gikk virkelig galt. Og det er også den eneste gang i mitt liv at jeg har brukt “loven” for å sette makt bak mitt krav om å få være i fred, og det var faktisk overraskende virkningsfullt.

Vold er likevel også i stor grad et kulturfenomen, og styres av kulturelle normer som som oftest greier å trenge igjennom sjøl den tetteste ruståka.

Det var blant annet fullstendig utelukket i sjøl det hardeste ungdomsmiljøet jeg vanket i å bruke vold mot en kjæreste, eller for den saks skyld ei jente i det hele tatt. Det hendte tvert om at en måtte ta imot en ørefik av henne dersom hun mente at du fortjente det, men å gi en tilbake var kulturelt umulig. Gjorde du det ble du ikke bare irettesatt av de rundt deg, du ble brått temmelig alene med en isfront omkring deg.

Det betyr jo ikke at slik vold ikke foregikk i det skjulte og innenfor hjemmets fire vegger. Det var nok såpass mange kvinner som ble skadet av “skapdører” at det må sies at ut ifra statistikken må skapdører anses for å være både farlige og brutale ting å ha i hus!

Jeg tror på at individer er det vi er først, deretter kommer sånne ting som kjønn, klasse, kultur, religion, nasjonalitet og rase.

Jeg kommer ikke forbi at jeg mener det er nødvendig å lære å forsvare seg, dersom situasjonen krever det. Jeg var sjøl liten og spe som barn og ungdom og derfor et i utgangspunktet enkelt mobbeoffer for slike som var vant til bruke brutal styrke for å hevde seg. Men jeg lærte det sjølforsvaret jeg mente var nødvendig, og etter noen demonstrasjoner av min evne til å både “ta igjen” og om nødvendig betale tilbake med renter ble det fort slutt på det.

Det har alltid vært mitt ønske at “skapdørene” på samme måte burde få igjen av sine ofre. Og vanligvis er det fullt mulig å lære å beskytte seg mot det man kan kalle mobbing eller hverdagsvold.

Men som sagt, mot kniver, skytevåpen og rene gjenger av machoberusede mobbere og overgripere, er det dessverre umulig. I mange tilfeller hender det ganske enkelt at man er på feil sted på et tidspunkt da man slett ikke burde være der. Som oftest er det på eller ved fester, utesteder, etc. at farlige situasjoner oppstår.

På toppen av det hele slik at den som i forrige øyeblikk erklærte sin kjærlighet i det neste kun er en eiesjuk morder? Tragisk kalte nyhetene det når det nå igjen skjedde, og jeg så et par triste eldre gubbjævler på TV her en dag streve hardt med å ikke bare forklare men bortimot unnskylde noe som ikke kan unnskyldes eller tilskrives en slags “normal mannlig adferd”. For hvis dette er normal mannlig adferd er det virkelig på tide at vi setter “normale” menn under lupen!

Men jeg tror ikke på det. Ikke bare fordi det finnes kulturer der det slett ikke er sånn, men jeg gjentar enda en gang at jeg tror på at individer er det vi er først, deretter kommer sånne ting som kjønn, klasse, kultur, religion, nasjonalitet, rase, etc.

Noe av dette bruker vi nettopp for å skape forskjeller mellom folk som vi kan bruke til å undertrykke og bestemme og begrense. Til noens fordel og andres ulempe.

Det var forresten bare som en ettertanke at jeg føyde til “rase” i setninga ovenfor. For jeg tror djupest sett ikke på det. Mennesker fra hele verden kan få barn med hverandre, de kan forelske seg i hverandre, de kan være venner på tvers av alle grenser, både geografiske og personlige. Barrierene mellom oss er kulturelle og språklige, og kultur kan endres og språk kan læres.

Menneskeskapte adferdsregler kan brytes, noe en jo kunne vise ved et enkelt tankeeksperiment. Ta deg sjøl og plasser deg inn i ditt eget samfunn for ti, tretti, hundre år siden og du ville kjent deg like fremmed som om du brått var en ensom turist i en annen verdensdel! Gikk du hundre år tilbake ville de kanskje knapt nok forstå hva du sa.

Grensene for menneskelig aktivitet underlegges stadig nye regler og påvirkninger, og det noen finner “naturlig” er for andre helt “unaturlig”. Begge de orda er altså noe vi bruker kun for å påstå at vår egen adferd er etter naturens lover, mens de som lever etter andre normer bryter disse lovene.

Men kultur er i sin natur (!) faktisk temmelig lovløs!

Jeg kan utmerket godt tenke meg en kultur der kjærlighet slett ikke er forbundet med å eie, og der det å drepe den en elsker er omtrent like umulig som det er i vårt materialistiske samfunn å bruke slegga på bilen fordi den ikke vil starte.

Kanskje noen som leste dette virkelig synes at det å drepe av “kjærlighet” er mer naturlig enn eksemplet med å ødelegge bilen. Men da har både de og kulturen deres mildest talt et farlig problem.

Se også denne artikkelen: