Kapitalisme:

Moral og kapital

Det ligger i korporasjonens vesen (og for den saks skyld også andre “forretningsforetaks” natur – helt ned på småbedriftnivå) at det som er profitabelt også er forretningsmoralsk. Til og med en ganske overfladisk historisk studie av kapitalismens historie viser at svært få forretningsforetak i valget mellom det vi kan kalle etiske vurderinger og økonomiske vurderinger proriterer etikk, dersom de ikke på annen måte kan risikere å tape på det. F.eks. ved å bryte klare lover og regler eller at de blir avslørt på en slik måte at de forretningsmessige fordelene oppveies av ulemper.

Av Ingar Knudtsen

Når det gjelder forretningsmoral er all forretningsmoral i sin natur dobbeltmoralsk – og den er aldri mer “moralsk” enn det loven eller opinionen tvinger den til å være. Av erfaring vet de store aktørene i et marked (som det jo heter) at informasjons- og meningsstrømmen i det moderne mediasamfunnet er så rask og overveldende at det som vakte forargelse og oppstuss i dag er redusert til “gårsdagens nyhet” allerede neste dag. Om en uke eller tre har andre begivenheter erobret fokus, og tåkeleggerne, overglatterne og bagatellisererne har alt begynt å få kontroll.

Historisk interessant kan det være å studere tysk industri under fascismen, da konserner som I.G. Farben, Krupp, Siemens, etc. fikk tillatelse til å ikke bare bruke russiske, øst-europeiske og jødiske slavearbeidere, men heller ikke hadde noen betenkeligheter med å bruke dem. Og ikke bare “bruke” dem, men arbeide dem bokstavelig talt til døde. Siden de gjorde dette også med tyske politiske fanger var det ikke en gang de perverse nazistiske raseteoriene som etterhvert gjennomsyret hele det tyske samfunnet å skylde på. Det var kun “forretningsmoral”, det vil si maksimalisering av profitt, som lå bak.

Var det slik fordi de var slemme tyskere? Nazipøbler? Nei, sjølsagt ikke. Det var pene borgerlige mennesker med borgerlige manerer og normer, og dessuten har dette skjedd i mindre målestokk mange steder.

En interessant detalj i nyere amerikansk forretningsliv er utnyttelse av nestenslaveriet i det Gulag av fengsler som er blitt en veritabel forretningssuksess!

F.eks. har det vært en helt godtatt filosofi at “en viss arbeidsledighet” (helst ganske høy!) har vært et gode for industrien og arbeidskjøperne, fordi det har svekket fagorganisasjonenes forhandlingsstyrke og skapt en kanskje uvillig, men desperat skare av arbeidere som har vært villige til nesten hva som helst for å få arbeid. Dårlig betaling, streikebryteri, etc.

I USA har aldri arbeiderne og de fleste av deres organisasjoner stått særlig sterkt, og de organisasjonene som har hatt en viss makt har ofte vært korrupte og til og med nesten bandittstyrte, som f.eks. transportarbeiderforbundet! USA har heller aldri hatt en sosialistisk eller kommunistisk opposisjon som har framstått som et alternativ til kapitalismen.

En interessant detalj i nyere amerikansk forretningsliv er utnyttelse av nestenslaveriet i det som utgøres av det Gulag av fengsler som er blitt en veritabel forretningssuksess i USA!

Politisk styring av arbeidslivet der har vært svak, og har alltid vært mer innrettet på å ta vare på og regulere konkurransen bedriftene imellom enn på etikk og rettigheter.

I stor grad har aggressiv amerikansk forretningsmoral nå erobret verden – og det er resultatet av det en nå ser. Over alt og i alt. En kan forarges og en kan protestere, men kun politisk, økonomisk og ideologisk endring kan snu på det.

Det er for øvrig interessant at det “kommunistiske” Kina nå kurtiseres så ivrig av pengemakta i USA og Vesten. I seg sjøl er vel det nok til å avskrive enhver tro på at Kinas framvekst som økonomisk og politisk stormakt på noe som helst vis er basert på den læren som en gang førte til kommunistisk seier i borgerkrigen i 1949 og enda mindre på det som skapte kulturrevolusjon i 1966-69.

Disse hendelsene var naturligvis i seg sjøl alt misfarget av førerdyrkelse og “dårlig stil”, men at Kina skulle bli det det er i dag, et land der politisk praksis om enn ikke idologisk retorikk er mer fascistisk og kapitalistisk enn sosialistisk, det lå vel ikke nødvendigvis i kortene?

For å fortsette sammenlikninga med mellomkrigstida: Bedrifter i Amerika og Europa hadde ingen som helst problemer med å investere i eller handle med tyske bedrifter før krigen. Ikke sjelden uttrykte bedriftseiere beundring og til og med misunnelse over hvordan tyskerne hadde greid å skape “ro i arbeidslivet” ved å “ta” oppviglerne og de ideologiske uromakerne hardt nok.

Slemheten ligger ikke i et selskap, men i et system. Vi skal naturligvis være glade for gradsforskjeller “aktørene” imellom, og all god vilje, men det er vel slik at unntakene er både få og for det meste bare bekrefter en regel.

Samtidig skal vi jo være forsiktig optimistiske ved at den “businessjuggernaut” som ploger seg fram i verden er så blind og døv at den ikke forstår at enhver aksjon før eller senere leder til en reaksjon. Og omvendt.

Vi får bare også håpe at når det kommer til stykket er ikke Media A/S nok til å for alltid bedøve hjernene og beskytte makta. Det vil finnes en undergrunn, og nettet er det ideelle medium for denne. Skulle de så virkelig greie å forby og/eller registrere ord som “frihet” og “solidaritet” og “revolusjon”, så får man lage andre ord som vi vet betyr det samme.

Se også disse artiklene: