Å velge side i internasjonale konflikter:
Pest eller kolera
Det er en god tradisjon i de politiske kretser jeg har følt meg hjemme i de siste førti åra eller så at man i valget mellom politisk pest og kolera ikke skal behøve å velge noen av dem.
Krigen i Midtøsten mellom Israel og dets nabostater er ikke noe unntak fra den regelen. Både israelske militære og deres fremste motstandere Hizbollah1 og Hamas2 driver med terror og motterror i en evig rundgang av religiøst og politisk hat.
Israel er ingen naturlig statsdannelse. Landet ble til gjennom religiøst motivert innvandring og politisk hestehandel med Europas dårlige samvittighet over det nazi-tyske folkemordet på jødene som drivkraft.
Rudolf Rocker skrev i sin tid beundrende om jødene at de var et på mange måter privilegert folkeslag siden de som folk var uten en egen nasjonalstat. Dette mente han gjorde dem til et av de folkeslag i verden som har frambrakt enestående resultater innen kultur og filosofi der de og deres slekt bosatte seg. Jeg har sitert Rocker på det før, og gjør det gjerne igjen:
Om man går i bokhylla og plukker vekk bøkene av forfattere med jødisk opprinnelse, vil den fort se ut som en dårlig vedlikeholdt tanngard!3
Interessant nok hevdet nazistene før krigen at det tvert om var jødenes største tragedie at de ikke hadde noe jødisk fedreland, og at opprettelse av en stat som Israel ville gi dem “sunne interesser”.
Jeg for min del kan ikke se at Israel er noen stor kulturnasjon, snarere tvert imot. Etter som den demografiske utviklinga har forskjøvet seg fra de mange verdslige intellektuelle som emigrerte til Israel til fordel for de religiøse fundamentalistene, framstår Israel mer og mer som et sionistisk speilbilde av sine muslimske nabostater.
I prinsippet riktignok demokratisk, men egentlig uten en sterk opposisjon til det nasjonalistisk-religiøse komplekset. De hyppige militære seirene over nabostatene har naturlig nok ikke gjort følelsen av overlegenhet i forhold til land og folk omkring dem noe mindre.
Når så et guds “utvalgte folk” lever på hver sin side av grenser av både hat, frykt og forakt blir det som et sår. Et sår som aldri slutter å blø hatet sitt ut over stadig nye generasjoner som må betale dyrt for sin faderarv i en evig runddans mot stupet.
Blant vestlige intellektuelle, særlig på venstresiden, er det en god og hevdvunnen tradisjon å ta parti for “the underdog” i de fleste konflikter. Ofte er det rett, men slett ikke alltid.
Ikke bare har Hamas og Hizbollah uskyldige liv på samvittigheten med vilkårlig rammende terror, de har et religiøst sharia-diktat som et av sine mål.
I forholdet mellom Israel og palestinerne er det ikke det minste vanskelig å ha sympati for det palestinske folket. De er de som aller mest gjennom okkupasjon og fordrivelse fra sine hjem har fått betale den forferdelige prisen for opprettelsen av den israelske nasjonen.
Men det blir jo slett ikke det samme som straks å skulle ta parti for autoritære religiøse grupper som Hamas eller Hizbollah? Ikke bare har de uskyldige liv på samvittigheten med vilkårlig rammende terror, de har et religiøst sharia-diktat som et av sine mål.
Det virker også som om mange vestlige venstreintellektuelle drømmer seg tilbake til det som kanskje en gang var muligheten for en statsdannelse som skulle romme både palestinere og israelere, et multietnisk Palestina der de semittiske broderfolkene kunne leve sammen. Eller enkelte mener jo til og med at “innvandrerjødene” må reise hjem!
Men klokka kan sjølsagt ikke skrus tilbake så enkelt som det.
Staten Israel er ikke lenger en nasjon av emigranter, jødene der er nå i all hovedsak født og oppvokst i Israel, de kan slett ikke drives tilbake til noe “opprinnelsesland”, det være seg i Europa eller Amerika.
Konflikten mellom jøder og muslimer har pågått helt siden Muhammeds dager. Som da jødinnen Esma bint Merwan skrev smededikt om Muhammed og den troende muslimen Omar knivmyrdet henne for det og offentlig ble rost av Muhammed for sitt drap.
Senere, etter en lang rekke slike drap mot frittalende jøder, erklærte Muhammed at han alltid ville forsvare en muslim som drepte en jøde. De orda lagt i profetens munn kan nok sies å ha skapt en farlig presedens i forhold til ytringsfriheten.4
Det sier seg nok sjøl at en konflikt som har vart så lenge og som på begge sider har religionens absolutte ideologiske makt bak seg ikke lar seg bilegge uten videre.
Verken jødedommen eller islam skiller mellom “Himmel og Jord”, slik som det i praksis er blitt i den kristne tradisjonen – om enn heller ikke dét alltid etterleves!
Det virker nok tåpelig på de fleste moderne mennesker som har et mer eller mindre perifert forhold til religion at ting som skjedde for så lenge siden skal ha noen praktisk betydning i dag. Men når ord i gamle bøker får lov til å bli “hellige”, da får de for de troende tida til å stå stille.
Slik er vel den enkle tragedien i tilbedelsen av gamle bøker?
Når det gjelder påstanden om at man skal respektere en organisasjon som Hamas fordi den representerer et demokratisk flertall, så må det bygge på en total misforståelse av begrepene. Det finnes ikke noe “fullkomment” demokrati noe sted i verden, men få steder er vel demokratiet mindre levende enn der politiske grupperinger går til valg med Gud på tunga og Kalasjnikovs angrepsgevær i hendene!
En ganske interessant ting er at Israel av folkene omkring blir sett på som USAs forlengede arm i Midtøsten. Det er jo sant i den grad USA står som garantist for Israels eksistens, men amerikansk kapitalisme er nok i praksis langt mer glad i sin oljeallianse med det tilsynelatende politisk stabile Saudi-Arabia enn med den urolige utgiftsposten Israel!
Det finnes et arabisk ordtak om ulvene som hyler mens karavanene uforstyrret drar forbi. I dette tilfellet altså oljetanker gjennom Suez-kanalen, mens det er imamer som hyler…?
9/11 beviser likevel at “Amrikā” kan rammes – men slike uhyggelige og meningsløse handlinger er i bunn og grunn til både langsiktig og øyeblikkelig fordel for den konservative høyresida i USA, som i neste omgang kan få trumfet igjennom nesten hvilke som helst militære eventyr.
Det er egentlig temmelig symptomatisk for amerikansk politisk “tenkning” at kun et fåtall intellektuelle, som ingen i de to store partiene normalt bryr seg særlig om, har forsøkt å ta et oppgjør med ei av de fremste årsakene til at islamistisk terrorisme fikk en sånn framgang på nittitallet. Sponset av USA!
CIA pumpet nemlig både en ufattelig mengde med både penger og våpen inn i rekkene da de hjalp forløperne til Taliban i kampen mot Najibullahs sekulære regjering som på sin side var sterkt støttet av Sovjetunionen, etterhvert ikke bare med våpen, men også med store troppestyrker.
Sovjetiske og afghanske regjeringsstyrker hadde, ifølge CIA, før amerikanerne kom på banen i praksis overvunnet Mujahedin.
Afghanistan hadde da tradisjonelt hatt et godt og nært forhold til Sovjetunionen helt siden 1933. Derimot hadde forholdet til nabostaten Pakistan alltid vært dårlig, ikke minst på grunn av enkelte pakistanske politikeres drøm om å innlemme landet i et “Stor-Pakistan”.
CIA og den amerikanske regjeringa satte i gang en utrolig vellykket dekkoperasjon som lenge greide å innbille en hel verden at de “tapre afghanske krigerne” kjempet mot supermakten Sovjet hovedsakelig med våpen de hadde erobret fra sine fiender, mens CIA i virkeligheten støvsugde våpenmarkedet for russiske våpen som ble sendt til Mujahedin.
Men de avanserte sovjetiske flyene og helikoptrene kunne ikke Mujahedin rå med – før de fikk tilgang på datidas fremste amerikanske antiluftskyts, Stingerrakettene.
Sovjetiske og afghanske regjeringsstyrker hadde, ifølge CIA, før amerikanerne kom på banen i praksis overvunnet Mujahedin… Noe USA bestemte seg for ikke fikk skje. De hadde hatt sitt Vietnam, nå skulle russerne sannelig få sitt! Men kanskje en liten varselklokke burde ha ringt til og med i Washington ved at de muslimske krigerne slett ikke ville ta imot hjelp fra det vantro USA, slik at alle våpen måtte sendes via Pakistan?
Og i stedet for takknemlighet fra de muslimske krigerne for de avanserte rakettene som etterhvert hjalp dem med å overvinne de sovjetiske helikoptrene Mil Mi-24 og bakkeangrepsflyene Sukhoi Su-25, fikk amerikanerne altså bare utakk og bomber og bin Laden tilbake.
Amerikanske myndigheters politiske kløkt og forståelse for hvordan verden utenfor USA fungerer, kjenner nok virkelig ingens grenser. Ikke en gang sine egne. Noe også invasjonen av Irak viser.
Saddam Hussein var riktignok en temmelig motbydelig diktator og skyldig i forbrytelser mot sitt eget folk, men amerikanerne burde både sett og forstått at hans diktatur kontrollerte en etnisk og religiøs eksplosiv situasjon i et land som var uforsonlig delt mellom sunnimuslimer, shiamuslimer og kurdiske nasjonalister.
Som så mange land i Midtøsten er Irak en statsdannelse med grenser helt eller delvis skapt av vestlig imperialisme, uten noen naturlig deling mellom folk, kulturer og religion.
Javisst tok Saddam-diktaturet livet av mange mennesker, men i forhold til hva den amerikanske krigen bare til nå har kostet av både døde og skadde var det uansett lite.
Hvordan “Lille Trille” til slutt skal bli hel igjen er et temmelig komplisert spørsmål.
Det er jo ikke så svært lenge siden amerikanske politikere med den nåværende presidenten i spissen ikke en gang visste at det fantes to uforsonlig stridende retninger innen islam! Kanskje de burde spurt sine venner i Israel som naturlig nok har langt bedre greie på slike ting?
De to neste amerikanske krigsmålene i Midtøsten antydes å kunne bli Syria og Iran. Men Syria kan fort bli en reprise på Irak, og hvem i vesten vil vel være med USA på det? Og kan Iran beseires uten å ta i bruk nettopp slike masseødeleggelsesvåpen som USA jo ellers fordømmer på det sterkeste når de mistenker at “ondskapens akse” har dem eller vil få dem?
Det vet jeg nå likevel, at skulle man kunne gi statslederne i Iran et råd så ville det muligens være at de skulle stole litt mindre på Allahs eventuelle hjelpsomhet og i stedet være ganske forsiktig i sin omgang med et Bush-USA hvis politiske intelligens og modenhet i alt for mange sammenhenger best kan sammenliknes med et gigantisk barn som leker med klasebomber.
Vi lever i ei tid da det mange ganger virker veldig lett for enkelte å ta parti:
– Israel er en terrorstat, ja til Hizbollah.
– Nei, Hizbollah er en terroristorganisasjon, ja til det demokratiske Israel!
Men i det øyeblikket en tar parti bør en kanskje stoppe og tenke seg om. Hvem fortjener egentlig vår sympati? Kanskje alle de menneskene som likt lus mellom religiøse og politiske møllesteiner ikke har noen på sitt parti, og ikke ser noen utvei og alternativer.
Alle mennesker er født frie og like, uansett geografisk og familiær tilhørighet, men deretter begynner også ganske straks hjernene å pumpes fulle av Sannheter. Om religion. Fedreland. Kvinne og mann. Ære. Familie. Penger. Status. Offervilje. Makt. Godt og ondt.
De absolutte “sannhetene” er den frie og kritiske tankens verste fiende. De fleste av dem er som lag på lag med påtvungne slør. Ved å kaste dem tvinger en ikke bare de andre til å se seg sjøl som man er, en ser også brått en avslørt verden.
Fotnoter:
- Hizbollah (Guds parti) er én av to bevegelser som representerer sjiamuslimene i det libanesiske samfunnet, som er Libanons største religiøse gruppe. Hizbollah ble stiftet i 1982 ved finansiering fra Iran og er en del av den libanesiske nasjonale motstandsbevegelsen som bekjemper den israelske okkupasjonen, spesielt i det sørlige Libanon.
- Hamas, palestinsk militant islamsk bevegelse på den okkuperte Vestbredden og særlig i Gaza-stripen. Grunnlagt i 1987 og knyttet til Muslimbrødrene som tilhører den sunni-muslimske grenen av islam. Hamas har som erklært mål å opprette en islamsk stat i Palestina. Kampen mot Israel skal føres ved Jihad, hellig krig. Hamas er nå folkevalgt regjeringsparti, men Hamas-regjeringen anerkjennes ikke av USA og andre vestlige land.
- Nationalism och kultur av Rudolf Rocker, bind 1 og 2, Federativs Förlag 1949 og 1950.
- Muhammed: Allahs budbringer av R.V.C. Bodley, Steensballe 1950.
Se også disse artiklene: