Om å stå ordrett:

Science fiction blir aldri det den en gang var

Det var en gang at mange redde mennesker trodde framtida kunne bli forferdelig. Styrt av et autoritært statlig diktatur. Mange skrev historier, artikler og bøker om det, og folk ble veldig skremt og mange flinke mennesker jobbet veldig, veldig hardt for at det ikke skulle gå slik. Den kampen ble kronet med seier. Fullstendig. Vi føler oss trygge nå i hendene på Rettighetskomiteen som er et samarbeidsorgan i Norge mellom Frp/Høyre-regjeringa og næringslivet, med internasjonale representanter fra EU-kommisjonen, WTO, Microsoft, Sony, FN og Google. Som nå har sittet trygt ved makta i snart tretti år.

Av Ingar Knudtsen

Vi betaler naturligvis ikke skatt lenger, og det er en stor lettelse, sier de som kan huske hvorledes det var. Nå betaler alle for det de bruker, og det er sjølsagt mest rettferdig. Til og med jeg som dessverre, skam å si, må innrømme at jeg i min pure ungdom var sosialist, har naturligvis innsett det nå.

En må bare lære seg å passe forbruket sitt, ha et vaktsomt øye på hvem som eier rettighetene til hva, så går det hele vanligvis helt utmerket.

“Wordguard” og andre programmer passer naturligvis på når en skriver slik at ord som er rettighetsbelagt blir understreket, og da kan en enkelt klikke på dem for å se hvem som har retten til å bruke det ordet og hva det koster å skrive det.

Foreløpig har ingen greid å bli enige om å gi noen rettigheter til bindeordene, men ut over det nytter det nesten ikke lenger å finne på “likesom-ord” som lar folk enkelt gjette seg til hva ordet egentlig betyr. Leter man litt for ivrig og påfallende etter mer eller mindre sjeldne synonymer kan det fort bli veldig dyrt, for bruk av synonymer eller fremmedord med det formål å unngå å betale for rettigheter kan by på bøter. En språkmektig kamerat av meg prøvde seg med en kreativ blanding av mange språk og dialekter, og han sitter i fengsel nå og tvangsarbeider for Prison Gulag A.S.

En lærer ganske enkelt å fatte seg i korthet og ikke bruke unødvendig lange setninger, og heller ikke prøve seg på fusk og irregulære forvanskninger eller forkortelser av ord!

Det er et greit system. Hver gang en har skrevet noe eller laget noe visuelt kan man bare med ett enkelt tastetrykk få vite hva det hele koster. Ombestemmer man seg da og sletter det hele betaler man bare en liten symbolsk avgift.

Norsk er forresten heldigvis fremdeles et relativt rimelig språk å skrive på, skjønt færre og færre forstår det naturligvis, og nesten ingen unge. Det er da sikkert også grunnen til at såpass mange norske ord fremdeles er frie?

“Watchdog” hardware og software er sjølsagt en del av alt moderne tekstskapende verktøy, og det er ikke lenger så skremmende og ubehagelig som det nok var til å begynne med når det vesle kameraøyet på toppen av skjermen plutselig og av og til ganske uventet gav en direkte kommunikasjon med en vakt eller en saksbehandler i Komiteen, eller kanskje bare formidlet kontakt fra en enkelt rettighetshaver som ønsket å klargjøre ett eller annet copyright-spørsmål.

Ved siden av vanlig tjuveri og drap er naturligvis ulovlig kopiering den verste forbrytelsen, siden nå de fleste andre rettigheter er tatt så godt vare på. Jeg tror ikke mange lenger prøver å lage tjuvkopier av noe som helst, til det er prisen rett og lett for høy! Det virker som sagt ganske rettferdig det hele, siden vi alltid bare betaler kun for det vi bruker, og det må sjølsagt være mye bedre enn den gammeldagse skattlegginga.

Det er kanskje et problem at så få ting nå ikke er bundet opp av en eller flere kopirettigheter, men effekten blir jo antakelig den tilsiktede – bare ved å arbeide mer kan en bruke mer, og den som ikke kan betale kan naturligvis heller ikke forvente å leve et liv i forbruk. Eller til og med i praksis i det hele tatt leve.

Det økonomisk beste slike som kommer håpløst ut i næringslivet kan gjøre for venner eller slekt er sjølsagt å gi seg til donorbanken mens en ennå er relativt ung og frisk. På den måten kan man få en brukbar pris for sine organer.

Mange prøvde seg tidligere med delløsninger som å donere noen enkeltorganer, men ingen likte at disse menneskene etterpå forurenset harmonien omkring seg i kjøpesentre og andre steder med sine grusomme skavanker, så loven om at deldonorer etterpå måtte bo i avgrensede reservater eller skjermede bydeler har effektivt nesten stanset dette uvesenet.

Og nå spør dere vel hvordan jeg har kunnet ta meg råd til å skrive alt dette? Har jeg kanskje funnet et smutthull i loven?

Både ja og nei. Jeg fant en gammel manuell skrivemaskin på loftet!

Forbudt? Jeg går ut fra det. Men jeg måtte bare – om så for en liten stund – vite hvordan det var å skrive uten å måtte tenke på rettigheter som andre kan ha til hvert eneste ord jeg bruker!

Ingen får jo vite det likevel. Jeg fant også min gamle makuleringsmaskin – og den virker forhåpentligvis den også …

Jeg kan til og med helt avgiftsfritt skrive det utenkelige. At kanskje kunne tross alt noe helt annet enn det samfunnet vi nå har fått vært bedre?

Uansett. Den copyright’en ingen vet om, har ingen vondt av.

Se også: