Ny politisk heksejakt:

Det går et spøkelse gjennom Europa …

Siste nummer av avisa Friheten har et oppslag om heksejakten på Europas kommunister – og en kan godt bruke en omskrivning av det kommunistiske manifests berømte innledning til å illustrere hva som skjer: Det går et spøkelse gjennom Europa, Joe McCarthys spøkelse.

Av Ingar Knudtsen

Heksejakten på kommunistene kommer naturligvis i kjølvannet av diverse USA-sponsede “revolusjoner” i Øst-Europa og er egentlig et ganske sykt behov for å demonisere en fiende de allerede påstår seg å ha fullstendig overvunnet.

Europarådet i McCarthys ånd og med Sannhetsministeriet fra 1984 sin metode er ikke bare i ferd med å leve ut sin anti-kommunisme fra tidligere år, med dens tvilsomme beskrivelse av virkeligheten, men de vil også omskrive den delen av historia som til nå har kommet kommunistene til gode. Sjøl blant mennesker som slett ikke har hatt noe til overs for kommunismen som ideologi har man aldri betvilt kommunistenes innsats under den annen verdenskrig, da de sto aller fremst i kampen mot nazismen. Til og med i lille Norge var det kommunistene og slett ikke den temmelig tafatte “hjemmefronten” som virkelig gjorde motstand mot okkupasjonen! I dag er det blitt veldig på mote å skjelle ut Sovjetunionen og Stalin, og jeg tilhører naturligvis dem som slett ikke på noen måte er blant Josef Stalins venner. Men til gjengjeld tilhører jeg heller ikke Winston Churchills og Harry S. Trumans fans! Deres holdninger til “demokratiet”, annerledes tenkende, og ikke minst deres krigsforbrytelser er etterhvert også bra nok dokumentert.

Det er verdt å merke seg at det man nå anklager Stalin for, nemlig at han styrte Sovjet med hard hånd og gav ordrer som kostet utallige sovjetborgere livet i den nådeløse kampen mot den tyske invasjonen, det var nettopp det han ble beundret for under og like etter krigen.

Det amerikanske War Department Special Service Division ga under krigen ut en serie dokumentariske propagandafilmer, der blant annet krigen i Sovjetunionen var tema for en av filmene. Filmen er fylt av glødende beundring, ikke bare for den sovjetiske krigsinnsatsen, men også for Stalin. For hans “fasthet”, hans politiske kløkt og lederevne. General Douglas MacArthur sparer slett ikke på superlativene når han hyller den sovjetiske krigsinnsatsen: “The scale and grandeur of the effort marks it as the greatest military achievement in all history”.

Men det var jo som nevnt ikke bare der kommunistenes innsats var uten sidestykke. Ved krigens slutt hadde store deler av Europa, inklusive Italia og andre hel- og halvfascistiske stater, en veritabel hær av kommunistiske partisaner som i praksis alt hadde befridd store områder i mange land fra okkupasjon og fasciststyre før allierte styrker kom dit!

I de fleste av disse landene ble kommunistene etter krigen ingen “udemokratisk” maktfaktor, men bidro til å gjenopprette (eller opprette) et demokratisk system der de som helt normale partier stilte til valg.

Det sto ingen “Marshall-hjelp” og “Amerikapakker” klare til å avhjelpe nød (og sikre lydighet mot USA?) i de landene i Europa som trengte dette aller mest!

Den kalde krigen som var i emning allerede før de siste kanonenene hadde stilnet i Europa og Asia ble en brutal og nedverdigende opplevelse for kommunistene, som for en stakket stund hadde fått oppleve å bli anerkjent og til og med beundret som demokratiets forsvarere. Det opplevde mange av dem som ikke bare uforståelig, men som djupt urettferdig og sårende. Jeg vet det, for jeg vokste opp blant kommunister og husker diskusjonene. Etterhvert deltok jeg også i dem sjøl, og om jeg etterhvert kom til å forkaste marxismen-leninismen som politisk ideologi, så vet jeg også at dette ikke var mennesker som drømte om å opprette proletariatets diktatur og forby alle politiske partier på høyresida. Jeg hørte mange sanger om fred og frihet og rød morgendag da jeg var barn, men ingen om å henge politiske motstandere i kapitalisters tarmer før jeg kom inn i SUF (senere SUF(m-l), og så AKP(m-l)). Men da var jeg også alt på vei inn i den frihetlige sosialismens bokstavelig talt befriende ideologiske landskap…

I dag er det faktisk mange flere enn meg, av de som har vært kritiske til autoritære drag i den kommunistiske bevegelsen og i “kommuniststater”, som oppdager at vi nå er nødt til å forsvare kommunistene mot de totalt usaklige og reaksjonære angrepene de utsettes for. Ikke minst ser vi nå resultatene av kapitalismens seier i tidligere kommuniststater, der sosial trygghet er forsvunnet, der arbeidsledigheten er skrikende, der forskjellene mellom folk har nådd astronomiske proporsjoner, og ikke minst der kvinners rettigheter og likestilling ikke lenger er en del av den politiske agenda.

Dette siste var vi vel ikke så veldig imponert over i de såkalte “kommunistland” heller, men jeg tror nå ikke en rystende russisk virkelighet som den som beskrives i Modyssons film Lilja 4-ever ville vært en særlig utbredt Sovjet-virkelighet. Hva som kunne skjedd i Sovjet dersom ikke landet hadde vært tvunget inn i sitt ødeleggende rustningskappløp med USA kan en jo bare spekulere i, men jeg ber ikke om unnskyldning for å tro at utviklinga i øst ville kunnet bli en ganske annen om det var en utstrakt hånd uten pistol i som hadde blitt rettet mot det landet som, likt Baron von Munchausen, nærmest måtte dra seg etter håret opp av den myra av ødeleggelse og elendighet og nød som preget både Sovjet og Øst-Europa etter krigen. Det sto ingen “Marshall-hjelp” og “Amerikapakker” klare til å avhjelpe nød (og sikre lydighet mot USA?) i de landene i Europa som trengte dette aller mest!

På sett og vis var det likevel den tredje verden som ble rammet aller hardest av Vestens anti-kommunisme. I mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika framsto sosialistiske og mer eller mindre kommunistiske partier og bevegelser som et pust av og et løfte om frihet, likhet og folkestyre i land styrt av korrupte makteliter, klaner, høvdinger og “kongelige”. Godt hjulpet av vestlige korporasjoner som håvet inn profitt på å utnytte disse landenes råvareressurser og billige arbeidskraft mot å støtte opp under nesten ubegrenset avskyelige regimer.

I land i Midt-Østen der mennesker, og særlig en gryende intellektuell elite, strevde med å komme opp og ut av det religiøse mørket landene deres befant seg i, ble det etablert partier og grupper som forsøkte å skape et sosialt og sekulært samfunn inspirert av sosialistiske tanker – om enn dessverre ikke alltid resultatet ble særlig demokratisk.

Da folkeavstemninga om oppløsninga av Sovjetunionen, muligens til Jeltsin & Co.’s store forbauselse, gikk tvert imot deres ønske, ignorerte de den ganske enkelt.

Men Vesten fant det langt mer opportunt å støtte det reaksjonære og imperialistiske kongediktaturet i Saudi-Arabia hvis olje man etterhvert gjorde seg temmelig avhengig av, enn å risikere at farlige tanker om frihet, likhet og demokrati skulle få innpass… Dette kulminerte i sin mest groteske form i støtten til religiøse “frihetskjempere” i Afghanistan, og Vesten – inkludert skam å si meg – slukte rått “hook, line and sinker” en av de mest groteske propagandakampanjene som CIA og den amerikanske regjeringa, godt hjulpet av sine diverse politiske partnere som f.eks. de norske politiske Stortingspartiene, noen gang har gjennomført! I forøvrig sterk kontrast til blunderne under krigen deres i Vietnam, som jo ble ei virkelig enorm katastrofe sett med deres øyne. Militært, men enda mer politisk. At den krigen også ble ei katastrofe på en helt annen måte for folket i Vietnam, det er en annen sak. Deres seier over USA ble kostbar, men takk og pris i hvert fall for det lyspunktet i en ganske mørk historisk epoke…

Det snakkes stadig om hvor demokratisk det angstbiterske “oppgjøret med kommunismen” er, men lite om hvem som er “hovedsponsorer” for det og dets egen mangel på demokratisk innhold. Jeg har i en tidligere artikkel påpekt hvor lite demokrati betød for Jeltsin og Co. da de nærmest ved et pennestrøk la ned Sovjetstaten og rundhåndet og for slikk og ingenting delte ut posisjoner og statseiendom til politiske og økonomiske støttespillere og venner i de områdene de hadde kappet opp seg imellom. Da folkeavstemninga om oppløsninga, muligens til deres store forbauselse, gikk tvert imot deres ønske, ignorerte de den ganske enkelt.

Påfallende er det også det som skjer i det tidligere Tsjekkoslovakia der man en gang hyllet folk som Dubcek og Svoboda, men der man er et “foregangsland” som nå vil forby kommunismen og kommunistiske partier. Og hva er det de er så stolte av i Øst-Europa i dag, som f.eks. i Polen? At de er arbeidskraftreserve for tyske og skandinaviske firma? I en reportasje fra Polen i den svenske avisa Arbetaren skrives det om den hæren av polske kvinner som reiser til andre land, blant annet Sverige, og blir rengjøringsslaver i vestlige familier. Og apropos Tyskland. Der vil politikerne rive det praktbygget i Berlin som kommunistene en gang reiste og erstatte det med en kopi av ei gammel keiserlig bygning – enda ei meningsmåling viser at et solid flertall i folket er imot!

Vi lever i interessante politiske tider. Dessverre.

Se også disse artiklene: