Ta det tilbake

Kapitalisme og gamle statsbedrifter:

Det var på åttitallet at næringslivet oppdaget kapitalismen på nytt. Den aldrende gamling som var nummeret før “lit de parade” ble vekket og støvbørstet, fikk fjæra trukket opp og fikk nye ord lagt i munnen og begynte å kvekke. Vel, orda var nok i grunnen ikke så nye, men de lot som de var det og det var egentlig nok.

Av Ingar Knudtsen

Kon-kurr-anse, kvekket gubben og da han hadde sagt det nok ganger var han plutselig ikledd ny moderne dress og bar på stresskoffert og orda rant fortere og fortere ut av ham og med stadig større bokstaver og reklamekraft.

Mar-ked, sa han. Det er det som teller.

Marked, konkurranse, fritt marked, fri konkurranse, frihet for meg.

Kanskje hadde vi på venstresida litt ansvar. Fordi vi verken så det komme eller hadde noen ordentlige svar på det.

Helt sikkert var det stats- og kommunalbyråkratiets seige, firkantede og sosialdemokratiske umenneskelighet som hadde skyld. Køståing, regulering, maktarroganse, uvilje og mangel på fleksibilitet. Det hadde faktisk oppstått et ideologisk og historisk makttomrom, og når det skjer står alltid ett eller annet klart til å fylle det tomrommet.

Konkurranse, ny økonomisk verdensordning, slipp de unge og initiativrike i næringslivet fram, fei vekk sosialistisk forsiktighet, regulering og utjevningspolitikk!

De nye ideologene sto fram på rekke og rad og “beviste” for oss alle at ved å slippe kapitalisme og konkurranse fri ville vi alle oppnå en billigere og bedre hverdag. Konkurransen skulle ikke bare presse prisene ned, den skulle sørge for at det og de beste overlevde og alt det dårlige skulle kastes på konkurransens skraphaug.

Den digitale kapitalismen sto også der foran oss med hendene fulle av løfter om hendige duppedingser og glitrende dataskjermer og annen stas.

Sosialdemokratene oppdaget at de ville tjene på å være mer demokrater enn sosiale og vi fikk en grotid som lovet oss at kapitalismen vi “måtte ha” for å bli med i Den Nye Verdensordningen og ikke minst Det Nye Europa helt sikkert skulle bli en snill og vennlig folkekapitalisme.

Sjefsideolog for nykapitalistene, Milton Friedman, hadde imidlertid en annen og langt sterkere visjon og presterte mye retorisk og god tungetale som kunne tenne flammer i nyliberalistiske sinn og tjene som rettesnor og rettferdiggjøring.

“Et samfunn som setter likhet foran frihet vil ende opp med hverken likhet eller frihet”. “Det finnes ingen fri lunsj”.

Lista over tilsynelatende åndfulle plattheter er for lang til å utbroderes, men hva har en ellers Nobel-prisvinnere i kapitalisme til?

Øyeblikkets markedsverdi er sjelden en verdi basert på kvalitet og varighet, for kapitalismen har ingen annen mulighet enn å haste videre fra trend til trend, fra produkt til produkt, i en evig og meningsløs jakt på økonomisk gevinst.

Et samfunn som setter frihet foran likhet i stedet for å strebe etter begge deler ender naturligvis opp med et samfunn der enhver “likhet” er begravd i frihet til å utbytte og utnytte, og sjølsagt er ikke lunsjene frie – de er grundig betalt med arbeidet til de som produserer og tjener nederst i den kapitalistiske maktpyramiden.

For det er da ikke en virkelig individuell og menneskelig frihet nykapitalismen bekymrer seg for, det er de sosialistiske båndene på friheten til å erobre markedsmakt og å bestemme arbeids- og lønnsvilkår de vil ha vekk.

Men frihet er aldri bare frihet til, det er også frihet fra, og en av de viktigste frihetene som finnes er basert nettopp på likhet. Uten likhet finnes det i virkeligheten ingen frihet. Det blir faktisk mye fornuftigere å snu helt om på Friedmans kapitalistiske vås; et samfunn uten likhet kan aldri bli fritt.

Det å være “fri” på bunnen av et kapitalistisk samfunn som kun vurderer et menneske ut ifra dets markedsverdi stjeler naturligvis fra det mennesket dets valgmuligheter til alt annet enn å tjene Det Guddommelige Markedet som jo priser lydighet langt mer enn det priser frihet. Som oftest lydighet for massene som bøyer seg under dagliglivets produksjon og konsum i den næringskjeden de har liten eller ingen innvirkning på.

Proudhon har stadig like rett i sitt gamle slagord: Eiendom er og blir tyveri.

Noen ganger kjennes det å ha levd ei stund som viktig. Det å ha levd i ei tid da verden på mange måter var annerledes enn den er nå, og enda mye mer annerledes enn det den truer med å bli.

Jeg hadde en gang mye stygt å si om det sosialdemokratiske Norge. Men da det samfunnet sporet av og mistet sin sosiale og solidariske sjel forsvant virkelig noe verdifullt.

Forsvaret for det folket i fellesskap har skapt og eid, er nå så svekket at ingen “rødgrønn” regjering kan berge sjøl de siste restene av det uten å bruke virkemidler som i dagens politiske klima er helt over evne.

Ta det tilbake, skrev jeg optimistisk som tittel på artikkelen. Men kan vi greie det? I dag når sjøl landets viktigste naturresurser og tidligere offentlige tjenester er blitt en del av et markedsspill?

Når post, telefon og kraftforsyning alt er i fullt kapitalistisk forfall og helsevesenet også er på vei etter?

Konkurranse, knirket kapitalismemannen, frihet, there is no such ting as a free lunch, til han hadde hadde kjøpt opp nok reklame- og mediamakt til at han fikk styrke og lokkende reklamestemme og ny ungdom og ny dress, slips, dokumentmappe og til slutt bærbar PC.

Men for de fleste er kapitalismens frihet blitt friheten til å betale. Stadig dyrere og med hardere og ofte lengre arbeidsdager for noe som er dårligere på så godt som alle andre felter enn det teknologiske.

Det framsteget kan sjølsagt ingen benekte. Men etter min mening ville det nok vært bra om det foregikk i et ganske mye mindre hesblesende og profittjagende tempo, der man knapt nok får tid til annet enn en evig teknisk og programmessig oppdaterende læreprosess mens to år gammelt utstyr er “gammelt” og det meste slutter å fungere lenge før det burde.

Et nesten ironisk apropos er det jo at det som sparket i gang denne teknologiske utviklinga var romforskninga, som hadde sitt utgangspunkt i Sovjetunionen. Mens romforskninga i Vesten nære på var bare en vits ble det jo fart i det da Sovjet sendte opp sin serie av romfartøyer som kulminerte med romstasjonene deres. Sjøl i dag er romforskninga helt avhengig av sovjetisk teknologi. Mens den amerikanske romferga har store problemer, fraktes forsyninger og mennesker opp til den internasjonale romstasjonen av det trofaste Sojuz-romfartøyet som ble introdusert i 1967!

Dette stemmer også godt overens med mye av det som har skjedd på teknologiens område. Det er gjerne offentlige institusjoner, prosjekter og foretak som har skapt de store teknologiske framsteg som så i sin tur “kjøpmennene” har profitert videre på.

Jeg har tilhørt Sovjets kanskje hardeste kritikere, sjøl om mine begrunnelser oftest har vært helt andre enn de som har kommet fra høyresida. Likevel ser jeg nå at det virkelig var helt forferdelig det som skjedde da Sovjet forsvant og løste seg opp i mer eller mindre vanstyrte “småkongedømmer”, der de fleste av disse ikke har tatt vare på noe som helst av det som var positivt og riktig i det gamle Sovjetsystemet. Tvert om er flere av disse landene inklusive Russland blitt noen av de avskyeligste kapitaliststatene i Europa!

Tomrommet etter sovjetmakta har også hatt en ødeleggende virkning i mange land i den såkalte tredje verden, der Sovjetunionen både som makt og eksempel var viktig.

Det verste eksempelet er kanskje Afghanistan der den Sovjetstøttede regjeringa var et sekulært motstandsverk mot en politikk, kultur og religion som var og dessverre er noe av det mest frihetsfiendtlige, kvinneundertrykkende og bakstreverske som har eksistert i nyere tid.

Personlig ville jeg heller bodd i middelalderens Europa enn i Afghanistan etter at Mujahedin med CIA’s hjelp gikk seirende ut av borgerkrigen der!

Norge ble jo av mange under Arbeiderpartiets styre hevdet av flere på høyresida å være nettopp en slags “sovjetstat”, med statsbedrifter som økonomisk ryggrad og et på flere felter regulert marked.

Et viktig element var nettopp en demokratisk forvaltning av naturressurser og fravær av en rent kommersiell utnyttelse av oppgaver som post og telefon, helsevesen og kraftforsyning. Dessuten et ganske bra regulert arbeidsliv som langt på vei sikret lønnsarbeidernes rettigheter særlig i industrien, men også for eksempel i varehandelen.

Jeg tror at en stor del av yngre menneskers tro på at alt er “så mye bedre nå enn det var før” bare kommer av at de rett og slett ikke aner hvordan det var.

Rett nok fantes det knapphet på mange ting, og nettopp derfor også kø, for eksempel for tildeling av telefon.

Men allerede lenge før den tekniske og kommersielle utviklinga virkelig skjøt fart var dette ikke lenger noe problem.

Norges telegrafverk, senere Televerket, ble opprettet allerede i 1855 og sorterte under Handelsadepartementet. Det skulle sikre offentlig kontroll med og utvikling av telefonnettet og fordeling av telefonabonnementer.

Det er dette som nå er blitt til det nå børsnoterte og kommersielle Telenor.

At telefon og særlig elektrisitetsforsyning ikke lenger er styrt av det offentlige og eid av folket, er i virkeligheten et forferdelig samfunnsmessig tap.

Det slekter har bygd opp av verdier ble i løpet av få år skuslet bort og solgt og overtatt av private aktører hvis eneste formål med sin virksomhet er profitt.

I elektrisitetsforsyninga har dette vist seg å være helt katastrofalt. Som en del av et internasjonalt kraftmarked selges strøm nå dit profitten er høyest, og prisene kan ikke lenger reguleres på en slik måte at vanlige husstander ikke utsettes for den rene prismessige sjokkbehandling! Sjølsagt samtidig som vi av markedet overøses med flere og flere ting som trenger elektrisitet for å fungere…

Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen ble opprettet i 1921 for å sørge for en ansvarlig samfunnsøkonomisk forvaltning av kraftressursene i Norge. Det ble nedlagt i 1986, omtrent samtidig med at hele begrepet “samfunnsøkonomi” ble gjort avlegs av nykapitalistisk propaganda.

Telenettet slik det er nå, er i mange tilfeller blitt en inngangsport inn i hjemmene for pågående markedsføring, mas og svindel, der en av de verste plageåndene faktisk noen ganger er Telenor!

Postverket har fått en litt annen skjebne, men også der har samfunnsøkonomien etterhvert blitt erstattet med ren markedsøkonomi. Vi opplever nedleggelser av postkontorer, reduserte funksjoner, flere og flere “post i butikk”, dårligere service.

Mens jeg i 1960-åra fikk postbud på besøk to ganger daglig og posten ble levert på eller ved døra (sjøl om vi ikke bodde i første etasje!) samles nå postkasser i stativer som ofte slett ikke står nær huset en bor i.

Telefon og internett er sjølsagt en annen sak – men det ville slett ikke skadet med et stort offentlig styrt televerk og en langt hardere og strengere kontroll med alle haiene i det markedet.

Telenettet slik det er nå, er i mange tilfeller blitt en inngangsport inn i hjemmene for pågående markedsføring, mas og svindel, der en av de verste plageåndene faktisk noen ganger er Telenor! Og det sier jeg ikke bare fordi jeg flirer av deres nye logo, som ser ut som om noen har spydd blått ut over selskapet. Hvilket kanskje stemmer ganske godt.

Telefon fra dem kan du få når som helst, men har du prøvd å ringe til dem…? Da får du snakke med en datamaskin som siler deg både vel og lenge før du får tak i et menneske som som oftest er en bedrevitende mannlig snørrvalp som vil snakke heller enn å lytte.

Jeg skriver med vilje “mannlig”, fordi de få gangene da jeg har fått snakke med kvinner har ting både løst seg og jeg har blitt behandlet med vennlighet og respekt. Tilfeldig? Kanskje, men jeg tror det egentlig ikke.

Ta det tilbake? Nei, jeg tror vel egentlig ikke helt på det. Pengesekkene har for stor makt nå. Verden er deres marked, mens arbeidskraft og kunder, det er oss. Arbeidskraften vil de hente der den er billig, men samtig vil de selge dyrest mulig til flest mulig.

Og det kan naturligvis enda en gang bli kapitalismens bane. Bedriftene kan ikke opprettholde et høyt forbruk blant publikum uten å samtidig ha et høyt lønnsnivå og et stabilt arbeidsmarked.

Fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital leder uvergelig til forstoppelse før eller siden. Men enda en gang kan den lærdommen bli dyr og komme for seint. Ihvertfall for meg.

Som blir mer og mer overbevist om at det verden trenger men antakelig aldri vil få er kommunisme. Helst ikke av den statssosialistiske typen som vil ha hundre år med byråkrati som så til slutt skal avskaffe seg sjøl, for den teorien der tviler jeg veldig sterkt på.

Likevel begynner jeg snart å mene at sjøl det må være bedre enn dette her. I det valget som vi etterhvert har mellom nesten bare onder begynner jeg etterhvert å tro at dagens kapitalisme virkelig må tilhøre de verste, de mest kulturfiendlige, et system der de sterke og mektige stjeler vår frihet, våre tanker, vår tid, vårt arbeid og forvandler oss til viljeløse og hjelpeløse brikker i en gigantisk menneskehandel.

Ta det tilbake? Virkelig ta tilbake kontrollen?

Tja. Jeg vet som sagt ikke helt lenger. Min tro på menneskeheten er ikke så veldig stor nå. Men det sies at enhver aksjon fører til en reaksjon. Så la oss håpe at den reaksjonære kapitalismen også etterhvert kan føre til en folkelig aksjon mot den. Med tid og stunder. Eller helst så fort som mulig.

Se også disse artiklene: