Den gjensidige avhengigheten:

Terror

Verdens største og lengst aktive terrororganisasjon, Central Intelligence Agency, har slått til igjen. De har sprengt en bombe for å drepe en fiende fra al-Qaida (en rivaliserende terrororganisasjon) og endt med å drepe en haug med uskyldige mennesker. Det er slikt som i orwellsk amerikansk nytale nå kalles “collateral damage” (“utilsiktet skadeverk”).

Av Ingar Knudtsen

CIA ble startet i 1947, og organisasjonens meritter har utvilsomt gjort verden til et utryggere sted å leve i for alle som ikke deler samfunnssynet til de mest mørkeblå og brune og nasjonalistiske politiske kreftene i USA.

Hvor mange mennesker CIA direkte eller indirekte har myrdet får man nok aldri vite, men det er mange.

Det finnes i amerikansk politisk terminologi minst tre typer mennesker, alle hvis liv går etter en verdiskala der “amerikanske liv” kommer først, sjølsagt så lenge det ikke dreier seg om innvandrere, slumboere, politisk tvilsomme, etc. Slike mennesker har stort sett bare en mulighet til å bli forfremmet til ordentlige amerikanere: De må dø på en slik måte at de gjør seg verdig til en sånn heder. Som soldater eller alternativt som terrorofre. Som vi har sett i New Orleans nytter det rett og slett ikke bare å ha blitt ofre for ei naturkatastrofe, snarere tvert om. Det synes av mange i “toppen” kun å bli regnet som nyttig sanering…

Som de neste på skalaen kommer lydige allierte, og da særlig dersom de snakker et forståelig språk eller er blonde og blåøyde eller helst begge deler. Engelskmenn, tyskere, nordmenn, dansker, etc. ligger antakelig i dette skiktet, til tross for at vi sjølsagt også i amerikansk politisk definisjon alle er en slags kommunister, med offentlig helsevesen, mer eller mindre godt utbygd trygdesystem, og en viss statlig styring med kapitalen.

Ofre for ei naturkatastrofe synes av mange i “toppen” kun å bli regnet som nyttig sanering.

Men alt sammen naturligvis ting som kan rettes på med tiden og med litt faderlig veiledning og innflytelse både politisk og fra diverse multinasjonale selskaper hvis “markedsfrihet” er selve livsblodet i amerikansk politisk tenkning.

Man kan gjerne hevde at George Orwell ikke var noen politisk tenker av rang, men uavhengig av det er 1984 et mesterlig stykke litterært og politisk arbeid.

I bokas nytale kan løgn bli til sannhet, krig til fred og undertrykking til frihet. Og på et langt dypere og mindre primitivt plan enn dette rammer Stalins Sovjet rammer det jo USA.

Jeg har for eksempel aldri greid å skille mellom bomber båret av mennesker og bomber båret av fly. Hovedforskjellen ligger vel i at de som bærer bombene på seg ofrer livet, mens de som skyter raketter og kaster bomber fra fly oftest bare leverer ufarlig fjerndød.

Jeg kan forstå at bombing kan være tjenlig og nødvendig under en krig som den annen verdenskrig, der bortimot jevnbyrdige makter står mot hverandre, og hvis det som hovedsakelig rammes er krigsproduksjon og politiske sentra. Krig er dessverre krig.

Guernica

“Guernica” av Pablo Picasso, 1937.

Men som Pablo Picasso så mesterlig uten ord beskriver terror fra lufta i sitt maleri “Guernica”, er den terroren som rammer mennesker på den måten verken mindre dødelig eller mindre grusom.

Amerikanske militære og CIA og deres broderorganisasjoner prøver å fortelle oss at moderne teknologi med sine “smartbomber” brukt som terrorvåpen rammer med presisjon kun det de var ment å ramme. Men det er sjølsagt bare nytale det også. “Collateral damage” treffer nok bokstavelig talt sannheten bedre.

Mennesker, dyr, bygninger, osv. I det ene øyeblikket går livet sin vanlige gang, i det neste øyeblikk ruiner, blod, smerte, død og lemlestelse. Samme hvordan bombene bæres fram, og samme om det skjer i navnet til Allah eller Jesus, Bush eller bin Laden, nasjonalisme eller religion eller ideologi.

Noen ganger kan en til en viss grad “forstå” terrorbombere, og da særlig når de rammer slike som på sett og vis faktisk kan påstås å ha skyld for noe av djevelskapen i verden. Terrorledere, politikere, religiøse fanatikere, militære, gangstere, industriherrer. Å drepe en “Hitler” kan vel umulig være galt? Men terror har det ved seg at ikke bare rammer den ofte andre enn de den var ment å ramme, den forgifter de som utfører den med en farlig gift, og ender alt for ofte med å drepe ikke bare mennesker, men nettopp de tanker og ideer og idealer terroren var ment å fremme.

Terror som den mot en skole i Beslan er ikke bare meningsløs, den stempler de som utførte den som tilhørende historias verste og mest usle forbrytere, samme hvilke grunner de mente å ha for det de gjorde.

Og bombe for bombe, død for død, skaper og gjenskaper og styrker terrororganisasjoner som CIA og al-Qaida – med alle deres medsammensvorne og tilhengere og rivaler – hverandre i et nettverk av fiendtlig avhengighet.

Som tett sammenslyngede snyltedyr lever de bokstavelig talt av hverandres blod.

Se også disse artiklene: