Sensur og ytringsfrihet

Religioner:

“Retten til blasfemiske ytringer er nok en av de viktigste friheter vi har kjempet oss fram til,” sier Jonas Fogelqvist i en kronikk i den svenske avisa Arbetaren.

Av Ingar Knudtsen

Det har han naturligvis rett i, og det er en rett som i Norge ble stadfestet av rettssaka mot Arnulf Øverland midt på trettitallet, da han ble anmeldt av biskop Hallesby for sitt foredrag “Kristendommen – den tiende landeplage”.

Øverland ble frikjent, og retten til å fritt kunne uttale seg også i religiøse spørsmål og om man ville både mot guder og presteskap ble dermed slått fast. Til og med om man ønsker å velge blasfemi som journalistisk eller litterært redskap!

Kampen for ytringsfriheten har en flere hundre år lang historie, med mennesker som både har vært villig til å gå i fengsel og i verste fall dø for den. Om det finnes noe som i et fritt land må være hellig, så er det nettopp retten til å mene, si og uttrykke på hvilken som helst måte alt som angår politiske eller religiøse lærer, trosretninger og ideologier.

For å si det slik – om den hannlige rasende Gud mot formodning skulle eksistere så får vi heller ta opp våre krenkelser av ham med ham når den tid kommer… Men til svært manges overraskelse kunne det jo hende at hun (for jeg tror nå at dersom en guddom virkelig eksisterer, så må det helt klart være en hun) både er tolerant og har humoristisk sans?

Adon Elmir

«Ytringsfrihet»

November 1998

Grafittblyant på papir

23.5 x 28.5 cm

Klikk på bildet for å se en større versjon.

Ordet “krenke” er i det siste blitt brukt så ofte at det snart må begynne å bli temmelig utslitt.

“Krenkelsen” av det hellige i form av blasfemi er tydeligvis noe mange tror bare gjelder religion og religiøse følelser, men jeg vet og har sett hvordan man i frihetens navn slett ikke har betenkt seg på å ytre seg så hardt og nådeløst som helst mot menneskers innerste overbevisninger når disse ikke har hatt noen “høyere makt” de kunne påberope seg.

Forståelsen av det hellige begrenset til religion er ikke bare falsk, den går direkte på det som nå debatteres:

Dersom vi ønsker frihet må vi virkelig mene noe med det, og i et fritt samfunn er ytringsfriheten det absolutt helligste av alt. De som rører ved den rører ved selve det fundamentet demokratiet hviler på. Det er da også derfor “demokrati” så ofte ikke fungerer i land der slik frihet ikke eksisterer. Demokrati i form av å telle hoder leder fort til ufrihet når flertallet av hodene, som i Tyskland på trettitallet, vil bruke sin majoritet til å undertrykke og fengsle og drepe.

En annen viktig del av sivilisert oppførsel er at rett nok skal man, om det er tvingende nødvendig, kunne møte vold med motvold, men ord skal man bare møte med ord.

Mennesker som Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali og mange, mange andre i vår egen tid har våget livet for friheten til å ytre seg mot rigorøse religiøse dogmer som er overlevert som hellige og ufeilbarlige. Regler og dogmer som kolliderer front mot front mot alt som våre formødre og forfedre har kjempet fram av frihet og likhet mellom mennesker.

Javisst, det er lov å ha religiøs tro, men en slik tro er alltid en privatsak, og det må også fortolkningen av troen være. Den enes tro vil alltid forbli den andres vantro. Tvil er faktisk den menneskelige sivilisasjons fremste årsak til framsteg. Hadde det ikke vært for tvilen ville vi fremdeles trodd at sola kretset omkring Jorda, og at verden var flat, og undersøkende og kritisk vitenskap ville vært en umulighet.

Kristendommens dogmer har alt opplevd smerten ved å bli hentet ned fra Paradiset og ført inn i menneskers hjerte og hjerne, der tro eller vantro på det overnaturlige rettelig hører hjemme. Religioner hvis makt ønsker å basere seg på meningsterror og underkastelse er og blir som Arnulf Øverland kalte dem; landeplager.

Menneskets evne til storhet ligger slett ikke i enfold, men i mangfold.

*) Bildet «Ytringsfrihet» av Adon Elmir er gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Se også: