Aviser, blant annet
Blir man klok av å lese aviser?
Svaret kunne jo bli at det avhenger av hvilke aviser man leser, og sjølsagt er det noen ganger forskjell, til en viss grad også ideologisk, mellom norske aviser.
Men det er likevel mest påfallende hvor like norske dagsaviser er. Tåpelige “avisutrykk”, rent ut sagt idiotklisjeer sprer seg fra de store avisene øverst i avishierarkiet og nedover til nesten hver eneste avis langt inn i de lokaleste lokale.
Journalistikken kan kanskje etterhvert kalles en slags ideologi i seg sjøl? Der leverandørene uvilkårlig må bli de mest populære avisene som VG og Dagbladet? Helt til sjøl hver minste avis blir infisert med ord og uttrykk som tilhører avisklisjeenes absolutte bunnfall?
Jeg får lyst til å stille enda et spørsmål:
Hvilken viktig viten er det avisene formidler? Her blir det naturligvis nødvendig å skille mellom løssalgsavisene og de avisene som helt tydelig er knyttet til et bestemt område der de formidler dødsfall, merkedager, lokale begivenheter av mange slag. Jeg våger meg til å tro at det er det de fleste ville savne om den lokale avisa skulle forsvinne.
Men som folkeopplyser og begivenhetsformidler er neppe avisene i noen særlig “framgang”. Journalistikken som yrke er i dag slik jeg erfarer det langt mindre respektert enn det det var den gangen en visste at de forskjellige aviser hadde klare politiske tilknytninger og vinklinger. Som folkeopplysere kan ikke avisene være bedre enn det journalistikken gjør dem til. Og det eneste kriteriet for god journalistikk synes i dag å være – suksess. Men hvilken suksess, hva slags og hvordan?
Jakten på den originale vinkling, det som er annerledes, det som vekker oppmerksomhet i motsetning til det som er saklig og som ofte derfor oppfattes som kjedelig, er en sterk drivkraft i nyjournalistikken.
Jeg tror at jeg personlig møtte akkurat dette de første gangene mest hos journalistene som fotografer. Noen ganger hadde jeg inntrykk av at jakten på det originale gjorde et rart bilde til det samme som et godt bilde.
Og aller verst i så måte var ofte de dedikerte fotojournalistene! Jeg har opplevd at avisenes fotografer ble sure dersom jeg nektet å gjøre virkelig rare ting. Som å sitte i en sandhaug, klatre opp i et tre, balansere på en mur, bare for å nevne noen av de forslaga jeg har fått …
Journalistikken som fag og journalistikkens ideologi er i stadig endring og helt naturlig påvirket ikke bare av tabloidavisenes rakettjournalistikk, men av TV-journalistikkens raske bilder der Norge og verden flimrer forbi nesten uten noen mulighet til fordypning.
Noen få aviser, som Klassekampen som naturlig burde stikke seg voldsomt ut i avisfloraen, benytter seg ikke bare av journalister, men også andre skribenter og forfattere. Det er bra og beriker avisa. Ofte blir likevel også den avisa merkelig lik andre norske aviser i både vinklinger og vurderinger? Noe man absolutt ikke skulle tro, gitt det politiske utgangspunktet.
Dagsaktualitetens tveeggede sverd skjærer ofte også der vekk analysene og originaliteten og etterlater politiske og kanskje spesielt kulturelle vurderinger som pendler et sted mellom en sær sort finkultur, intellektuell radikalisme og Dagblad-journalistikk.
Uansett står den faktisk temmelig ofte fjernere fra arbeiderklassen enn vulgære VG! Om man da våger å se arbeiderklassen som noe annet enn en idealisert marxistisk myte.
Sjølsagt ligger også fremdeles den eneste virkelige muligheten til revolusjonær samfunnsforandring i arbeiderklassen, men når man nøkternt ser på flertallet av såkalte “vanlige folks” tanker, meninger og prioriteringer, er det bare ett eneste ord som faller meg inn; dopet. Og mye av det dopet er det media som leverer, ikke minst avisene, sjøl de som i utgangspunktet likt min lokalavis Tidens Krav har satt seg fore å levere “sosialdemokratiske verdier” – men i en temmelig vanskelig kombinasjon med såkalt politisk uavhengighet. Det er ikke alltid lett når man både vil ha kaka og ete den …
En må jo dessuten også bare bøye nakken for de nye Guder og de nye religioner, der fotball synes å være det kirkesamfunnet som nå samler flest tilhengere og virkelig leverer rusbrusen. Hakk i hæl følger naturligvis diverse typer “lett” TV-underholdning hvis hovedoppgave er å være et sosialt sovemiddel som i tillegg sender oss en farsott av levende (?) barbiedukker.
Hvis jeg skal peke på aviser som jeg kjenner meg virkelig intellektuelt stimulert av så er de faktisk alle ukeaviser. Dag og tid peker seg straks ut. Noen ganger er til og med et underfinansiert og nesten utvisket ukeavisprosjekt som NKP-avisa Friheten god lesning.
Min beste trøst i avisverdenen er likevel den svenske ukeavisa Arbetaren! Syndikalistisk, frihetlig, kritisk. Og noen ganger blir jeg så sur av å lese den at jeg vil slenge den i veggen når den virkelig utfordrer noen av mine egne meninger på en måte som jeg mot min beste vilje nesten er tvingende nødt til å bli enig i.
De intellektuelle klasser (som vel også må sies å omfatte i det minste noen journalister?) er i det nesten totale fraværet av en ideologisk bevisstgjort og radikal arbeiderklasse de som “som vanlig” skal levere det ideologiske råstoffet til forandring. Jeg hadde nær sagt, “hjelpe og trøste!”
Igjen og igjen er deres eneste løsning politiske partier, mer eller midre styrt av en varierende grad av ideologi. Og de avisene som aller mest forakter og fornekter all ideologi blir naturligvis også derved de mest ideologiske.
Jeg sier nå slett ikke at det er totalt likegyldig hvilke partier som styrer, det er ikke det! – og jeg går da også lydig til valgurnene gang på gang.
Men jeg legger likevel igjen utenfor valglokalet enhver illusjon både om at det partiet jeg stemmer på skal bli stort og mektig og at det skal avstedkomme noen virkelig revolusjonær forandring om det faktisk mot formodning skulle bli det.
Da setter jeg faktisk litt større lit til fagbevegelsen.
Og jeg tror det er helt feil at uten ideologisk styring gjennom et politisk parti vil fagbevegelsen bare kunne gi en “fagforeningsbevissthet”. Erfaringene fra Spania før 1939 motbeviser det godt nok for meg. Tvert om er det jo nettopp politikerne uansett rødfarge som gang på gang har sviktet.
Dersom jeg skal driste meg til å gi radikale mennesker noe råd så blir det ganske enkelt å tvile på det meste. Tro kan sikkert føre menneskeheten et stykke på vei, men akkurat nå er kritisk tvil mye viktigere.
Og hvis jeg nå også må gi mitt svar på det spørsmålet jeg begynte med, så er det at man nok neppe blir direkte dum av bare å lese aviser. Men en blir sannelig ikke noe særlig mye klokere av det heller. I løpet av et langt avislesende liv blir det til slutt også skremmende mye bortkastet tid?
Nettstedene til anbefalte ukeaviser: