Kirkelandet gravsted 1. mai 2008:
Tale til veteranene
Kamerater!
Vi står her igjen i dag på 1. mai 2008 tro mot den tradisjonen som er vokst fram der vi minnes arbeiderveteranene Karl Aandahl og Helmer Madsen. Og vi skal også minnes en ukjent sovjetisk soldat og en ukjent alliert arbeider som står som symboler på den hjelp Norge fikk fra Sovjetunionen og andre allierte under den annen verdenskrig.
Karl Aandahl og Helmer Madsen
Helmer Madsen var en teoretisk begava og djupt engasjert mann som så det som ei stor tragedie at arbeiderbevegelsen var splitta på grunn av teoretiske uenigheter og partitilhørighet.
Dessverre har jeg bare lært Helmer Madsen å kjenne gjennom det han har skrevet, og sjøl om mye av det i dag naturligvis virker preget av tida det ble skrevet i og hans ofte svært så personlige kamp mot det han så som negative krefter i arbeiderbevegelsen, så har han fremdeles et budskap til oss alle: Sammen står vi sterkt, splittet står vi svakt. Og uten folkelig deltagelse blir “demokrati” bare et ord, også blant sosialister. Eller med Madsens egne ord:
“Vi kan og må ikke overlate behandlingen, løsningen og utformingen av våre standpunkter til en liten krets av politiske og faglige ledere, uten at vi selv har et ord med i laget. Det vil bare øke byrdene, ansvaret og vanskene og svekke arbeidermassenes aktivitet …
Gi uttrykk for din mening om de faglige og politiske spørsmål, gjør forslag til endringer og forbedringer og la oss så i fellesskap drøfte og bli enige om de oppgaver og standpunkter vi mener er mest forsvarlige og som fører oss fram på den riktige vei, fram til sosialismen.”
Om jeg heller ikke hadde den glede å bli virkelig personlig så kjent med Karl Aandahl, så kjente jeg godt til både mannen og hans virke, og hadde stor respekt for ham. Ett av mine første “politiske” barndomsminner var når jeg ikke så lenge etter krigen på bytur fra Smøla satt på en koffert på Oppbevaringcentralen mens far min og Karl diskuterte og diskuterte og diskuterte … noe de sjølsagt også fortsatte med etter at vi flyttet til byen.
Karl Aandahl var en mann som ble respektert av folk i byen, sjøl de som var politisk helt uenige med ham. Han var på mange måter Helmer Madsens rake motsetning i mange ting. Han var en byens og distriktets mann. Folkelig, nærværende, lokal der Madsen tenkte nasjonalt og internasjonalt.
Men jeg tenkte på dem begge da vi nå ganske nylig opplevde hvordan ideologisk konservative mennesker ikke bare angrep kommunismen og marxismen, men faktisk sidestilte den med fascismen!
Det var antakelig kommunismens store tragedie at kommunistiske partier fikk makt stort sett bare i land uten noen demokratisk tradisjon, eller også på grunn av delinga av Europa etter krigen.
Men kommunismen som ide er naturligvis ingen forringelse av demokratiet, den er en utvidelse av det. Det er ideen om at kapitalismens eierdiktatur skal vekk, og at folket skal eie produksjonsmidlene i fellesskap. Så kan det vel diskuteres om løsninga med at staten skal eie eller kontrollere på vegne av folket er en særlig god tanke, men det berører en helt annen debatt.
Fascismen og nazismen på sin side sprang rett ut av en kapitalistisk tankegang, og den ble kapitalismens motgift i kampen mot ei fremadstormende venstreside. Først i Italia, deretter i Tyskland og så i Spania.
Nazismen i Tyskland gikk hånd i hanske med konserner og foretak som bl.a. Kruppwerke, I.G. Farben, Allianz. Storkapitalen i Tyskland fikk under fascismen de aller beste levekår og brukte uten de minste skrupler slavearbeiderne som fasciststaten forsynte den med. Hitler slo allerede i 1933 kategorisk fast ovenfor de såkalte radikale elementer at nazipartiets revolusjon var politisk og nasjonalistisk, ikke økonomisk. Den skulle bevare, utvikle, styrke og konsolidere kapitalismen, ikke ødelegge den.
Men for heller å ta det ned på et helt menneskelig plan:
Karl Aandahl og Helmer Madsen var ikke bare kommunister og sosialister, de var også humanister og i djupeste forstand også demokrater. Ideologisk sett kan jeg nok ha uenigheter med både dem og mange andre kommunister, men jeg har likevel aldri tvilt på deres humanisme og deres oppriktige ønske om å være med på å skape et godt og rettferdig samfunn å leve i for oss alle.
Og de var naturligvis ikke alene om det! Mange av de beste mennesker jeg har kjent og kjenner har vært eller er kommunister. Det inkluderer også min egen far som, sjøl om han aldri var medlem i NKP, satt en periode etter krigen som representant for partiet i Brattvær herredsstyre på Smøla.
Noen av de mange klassekampens helter jeg tenker på ligger begravd både her og på de andre gravstedene i byen og på Nordmøre ellers. Atter andre står her sammen med oss i dag.
Når prominente og sentrale høyreorienterte moteideologer nå står fram og sammenlikner disse menneskene ideologisk med fascister, er de ikke bare på vidda, de er til og med på feil vidde!
Og siden jeg nå også bruker denne anledninga til å nevne flere framstående kamerater fra Kristiansund og Nordmøre vil jeg nevne en som jeg tror ikke er så godt kjent her i byen.
I Trondheim i dag holdes det nemlig tale og legges ned krans ved ei statue av en Kristiansundsfødt veteran fra arbeiderklassen. Hans navn er Knut Olai Thornæs og parken som statua av ham står i kalles gjerne også for “Thornæsparken”. Han var født den 30. mai 1874 her i byen og ble fagorganisert i 1897, medlem i Arbeiderpartiet i 1900 og NKP 1923. Han var redaktør og medarbeider i flere aviser og skrev og satte melodi til arbeidersanger, deriblant “Frem kamerater” som vel har stått – og fremdeles står – i de fleste røde sangbøker. Det var ganske sikkert en av de aller første arbeidersanger jeg kunne!
Første verset burde være kjent for de fleste:
*“Frem kamerater. Frem mot krigerånden
Frem mot vold og barbari
Slå tyranniet våpnene av hånden
Ellers blir vi aldri fri!”*
Det er vel også fine ord å ta med seg når vi skal minnes Karl Aandahl og Helmer Madsen!
Alliert arbeider og sovjetisk soldat
Den ukjente sovjetiske soldat og den allierte arbeider som er gravlagt her minner oss om hvem vi har å takke for vår frihet. For sjøl om det var en sterk motstand i det norske folk mot den tyske okkupasjonen av Norge ville sjølsagt verken nisselue og binders eller sabotører og væpnede motstandsfolk ha kunnet fri Norge fra okkupasjonen.
Akkurat i disse dager hylles jo flere framtredende motstandsfolk for sin innsats, men det er likevel en ganske underlig forestilling. Den kompakte stillheta om den store innsatsen til folk på venstresida mot okkupasjonen er både påtagelig og ubehagelig. Ganske nylig offentliggjorte dokumenter fra det tyske sikkerhetspolitiet viser jo helt klart at tyskerne fryktet norske kommunistiske motstandsgrupper langt mer enn de var redde for MILorg og “gutta på skauen”.
Men la nå det være – hva enn nordmenn gjorde både ute og hjemme, så vet alle seriøse historikere at krigshistoria ville sett ganske annerledes ut om ikke Nazi-Tyskland hadde begått den avgjørende feilen å angripe Sovjetunionen.
Minst sytti prosent av den tyske krigsmakta kjempet på østfronten og krigens psykologiske vendepunkt ble uten tvil slaget om Stalingrad. Det militære vendepunktet ble slaget om Kursk sommeren 1943, verdenshistoriens desidert største motoriserte slag! Etter det kunne det faktisk bare gå en vei.
Den eneste delen av Norge som ble angrepet militært av våre allierte under krigsavslutninga var Finnmark, som med store tap ble befridd av Sovjetunionen i samarbeid med norske partisaner.
Sovjeterne trakk seg uten politiske motytelser ut av Norge, ganske sikre på at vennskapet mellom de to landene nå var beseglet for all framtid. Så feil kunne man altså ta!
Dette naturligvis slett ikke til forkleinelse for folk fra alle land og alle verdensdeler som kjempet imot aksemaktene Tyskland, Italia og Japan. Jeg kjente personlig en mann som hadde deltatt i landgangen i Normandie, den såkalte “D-dagen”, og jeg skal betro dere at å høre ham fortelle om det som hadde skjedd den gangen var rystende langt inn i sjela på en ganske annen måte enn å lese om det i bøker!
Jeg er også nødt til å tilføye når vi snakker om krigen, at sjølsagt var heller ikke alle mennesker i Tyskland eller andre land som trodde på og støttet tysk, italiensk og japansk nasjonalisme og fascisme avskyelige og dårlige mennesker.
Livet er bare ikke så enkelt som det. Og individuelle valg kan ha mange årsaker. En god forfattervenn av meg pleier gjerne å si at for å virkelig forstå en motstander skal man i fantasien prøve å gå noen mil i hennes eller hans sko.
Men det forhindrer likevel ikke at vi – slik jeg ser det – uten noen som helst reservasjon må få være glade for den friheten våre allierte under krigen ga oss, og som vi naturligvis fremdeles nyter godt av.
Vi legger ned krans på gravene til Helmer Madsen og Karl Aandahl som en takk for deres liv og virke for sosialisme og folkestyre, og på krigsgravene som et symbol på vår takk for alle våre alliertes innsats under den annen verdenskrig.