Religion og ideologi:
Den hellige friheten til å bli undertrykt
Det synes veldig vanskelig å få mange til å forstå selve innholdet i begrepet ”frihet”. Akkurat nå foregår det en diskusjon om friheten til å tildekke håret for muslimske kvinner. En religiøs særplikt for kvinner som man altså krever ”frihet” til.
På sett og vis krever man altså en frihet til særbehandling av halve menneskeheten. Og misforstår dermed selve innholdet i begrepet frihet. Frihet er nemlig et begrep som både må og skal koples sammen med begrepet likhet.
Og man må derfor straks spørre – hva er det med kvinner som gjør at de, men ikke menn, skal dekke til håret og gå annerledes kledd enn menn av religiøse og kulturelle årsaker?
Dette har sjølsagt djupe religiøse røtter i kampen mellom kvinne- og mannsdominerte religioner og annen overtro. Fra de eldste tider ble kvinnehåret sett på med beundring og som et tegn på makt og magiske evner. Å dekke det til ble (og blir!) derfor et middel til å kontrollere og undertrykke denne makten og til å gjøre guddommen som i mange kulturer var kvinnelig til en mannsgud.
Samtidig ble også kvinnehåret gjerne sett på som vakkert og også utfordrende. Tildekkinga ble derfor også et spørsmål om eiendomsrett.
Dersom menn via et presteskap som representerte en monoteistisk hanngud med religiøse lover og påbud kunne kreve en tildekking av kvinners hår og så å si ”privatisere” det for den mannlige kone- og dattereierens syn, så ville det bli et veldig tydelig og synlig symbol på menns eiendomsrett over kvinner.
Det virker dermed umiddelbart både patetisk og sjølmotsigende å høre mennesker prise sine egne undertrykkingssymboler og kreve ”frihet” til å vise dem fram.
Det finnes mange slike symboler. I de mest ekstreme tilfeller skal ikke kvinner kunne vise seg ute (uten i følge med mannen som eier dem) uansett tildekking. Deres hjem blir da i praksis også deres fengsel og deres ektefelle deres fangevokter og gata deres bevoktede luftegård.
Neste trinn på stigen er sjølsagt at kvinner får lov til å gå ut – men uten å vise noen del av kroppen, i verste fall ikke en gang øynene. Disse uformelige vandrende klesbyltene blir f.eks i Talibans Afghanistan naturligvis til et skrikende ekstremt eksempel på manglende frihet og menneskerett.
Det finnes oftest et uhyre enkelt kontrollspørsmål vedrørende frihetsberøvende symboler knyttet til kjønn: Brukes de av begge kjønn? I så fall hvorfor ikke? Og dersom de begrunnes i religiøse påbud må man spørre – hvems religiøse påbud? Er utgangspunktet for påbudene religiøse og kulturelle regler laget av kvinner eller av menn? Er Guden som prestene og profetene henter sin autoritet fra og begrunner påbudene med mannlig eller kvinnelig? Omtales guddommen kjønnsnøytralt eller er det som en Han eller ei Hun?
Dersom svaret på disse spørsmålene er at, jo, det er en hanngud betjent hovedsakelig av et mannlig presteskap eller om så bare med røtter i det samme, så vil det neppe bli enkelt å forene slik tro med virkelig kjønnsnøytral frihet …
Kristendommen i sin mest liberale form skal ha all ære for at den prøver å bli frigjørende og individualistisk, men hvor vellykket det egentlig er kan man jo saktens diskutere. Boka er fremdeles Bibelen, og man skal sannelig lete lenge i den før man finner tegn til virkelig frigjørende teologi.
Da må man i hvert fall gå til nystestamentet, der man finner klare tegn til at forholdet til Gud blir et forhold mellom individet og guddommen, egentlig uten noe virkelig behov for et formidlende presteskap. Samtidig finner man der også noen mer eller mindre klare advarsler mot sammenblanding av prestemakt og politisk makt.
Bibelen er et mangfoldig verk, satt sammen av av en rekke kilder, men også i sin endelige form klart preget av mennene som nettopp valgte ut skriftene i den – blant de mange som de hadde å velge i for at den skulle tjene deres formål. I Bibelen finnes det mange begrunnelser for kvinneundertrykking, men leter man godt finner man jo også det motsatte – uten at det i sin tid forhindret verken heksebrenning eller i nåtida kirker og kirkesamfunn der menn klart eier de sterkeste maktposisjonene.
Det gjelder sjølsagt særlig den katolske kirka, der tanken på kvinnelige prester, enn si en kvinnelig pave, fremdeles er den verste form for religiøst kjetteri.
Koranen er i langt større grad et enhetlig skrift, og vi vet også temmelig mye om mannen som skrev den. Det virker umiddelbart temmelig fantastisk at noen skal kunne leve livet sitt basert på denne boka, som til tider virker som den skulle vært skrevet i en blanding av hasjrus og stormannsgalskap. Men i neste øyeblikk ser man at den røde tråden i den kynisk handler om politisk og religiøs makt. Dens forbud og påbud er klare og ganske enkle maktmidler for ethvert islamsk presteskap som ønsker å bruke den. I likhet med Bibelen – og faktisk enda mye bedre og klarere – kan den brukes til å rettferdiggjøre erobringskriger og drap på meningsmotstandere i religionens navn.
De fleste religioner handler i utgangspunktet om å skape et klart ”dem” og ”oss”. Men i moderne tid fikk religionene ideologiske motstandere de ikke hadde så stor erfaring med. Ateisme, kommunisme, anarkisme, endatil borgerlige frihetsidealer, humanisme og demokrati. Ideologier som handlet om frigjøring av individet og meningsfylt organisering av kollektivet, av samfunnet, blant annet uten diskriminering og forskjellsbehandling på grunn av kjønn.
Vel, en kan innvende at gjennomføringa av ideene ikke alltid har svart til forventningene. Men i det minste ligger kimen til frihet og frigjøring nettopp der, i slike tanker!
Men særlig det vestlige demokratiets store problem ligger i den djupe aktelsen for en religiøs frihet som man velger å respektere uansett tvilsomt ideologisk innhold.
Menneskets rett til å velge religion sees ikke bare som en individuell rett, men en rett til å organisere og til å tillate temmelig vide rammer for undertrykking, kanskje særlig av kvinner innenfor disse organisasjonene.
Særlig Nord-Amerika, som jo i utgangspunktet også var et sted der sære religiøse sekter og retninger som hadde trange kår i Europa reiste til, ble en lapskaus av religiøse retninger som på sitt verste hadde og har et temmelig sært innhold.
Retten til religiøs organisering og den nesegruse ærbødigheten for all slags religion ligger nå så djupt forankret i amerikansk, sosial bevissthet at selve ordet ”religion” er blitt hellig og ukrenkelig nesten uansett innhold – og ellers tvilsom sosial (og til og med undertrykkende!) agenda.
I Europa oppsto derimot sterke bevegelser basert på en sosial, økonomisk og individuell frigjøring som så religionen ikke som en løsning men som en del av problemet som menneskeheten måtte overvinne for å nå fram til et godt samfunn.
Sosialismen og anarkismen i dens forskjellige former var og er i sitt innhold og i sin kamp om nødvendig anti-religiøs, der religionene ble sett på som undertrykkende og konserverende i forhold til individets rett til å leve sitt liv fri for dømmende og kontrollerende presteskap og sekter, utdatert overtro og autoritære gudsord i gamle bøker.
Det var for så vidt ikke den enkeltes private rett til å tro en ville nekte folk å ha, om man så foretrakk å tro på jomfrufødsler eller guder som snakket til hellige menn inne i huler, som Joseph Smith og Muhammed. Det var retten til å organisere og lage enn viss type sekter og samfunn. Der folk ble underlagt diskriminerende og strenge regler som på sitt verste kunne detaljstyre folks liv til (over)troen ble ei veritabel tvangstrøye av elendighet og sjølfornektelse.
USA sitt kaos av religiøse retninger besto av grupperinger som i det minste kunne enes om en ting om de aldri så mye også fordømte hverandre: Da det nye sosiale og ideologiske opprøret kulminerte i revolusjonen i Russland var det for dem selve Satan som hadde steget ned på Jorda.
Religionene er enkelt sagt naturligvis også kun ideologier. Men de er oftest ikke ideologier basert på noen form for rasjonell fornuft og inneholder også nesten alltid dette mektige vesenet “Gud”. Som har skapt alt og fremdeles eier en absolutt makt, som Han riktignok lar sine diverse presteskap forvalte, men som også oppfattes som i høyeste grad involvert i enkelindividers liv. Mennesker kan nå Ham gjennom å be til ham. Bønnen kan i form både være både rituell og personlig. Mennesket i samtale med lause lufta er for et rasjonelt, ikke-religiøst individ antakelig selve sinnsbildet av religionens tragiske evne til å erstatte rasjonell tenkning.
I de fleste bønnlige henvendelser til Jahve eller Allah er i grunnen ikke avstanden så veldig stor mellom “Fader vår, du som er i Himmelen, komme ditt rike” og Tjorvens enfoldige lille bønn “Kjære Gud, kan jeg få et kakestykke til”. I begge tilfeller blir temmelig ofte svaret nettopp slik som Tjorvens ønskesvar til seg sjøl ble: “Ja, det får du!”
De organiserte religionene med sine for så vidt både kompliserte og samtidig enfoldige ideologier basert på åndelige veseners inngripen i den materielle verden, kolliderer front mot front med ideene til de fleste sosialistiske tenkerne. Men i ettertid kan man kanskje lure på om det ikke ville vært en lærdom å hente for Marx eller Kropotkin i Muhammeds langt mer fantasifulle tilnærming til sosiale spørsmål… Nemlig at de ved å påberope seg en guddommelig begrunnelse for sin ideologi kanskje ville ha hindret at vår tids ledende maktnasjon, Amerikas Forente Stater, i blindt hat mot det USAs ledere oppfattet som ateistisk gudshatende ideologier, skulle komme til å alliere seg med noen av verdens verste, religiøse fanatikere og mordere i kampen mot “kommunismen”.
Sjøl i dag, da det burde vært åpenbart for hver og en at det kapitalistiske Vesten har feilet fullstendig i å gi land i Midtøsten et humanistisk alternativ til religiøst diktatur, greier de fleste ikke å se hvilken forferdelig feil man gjorde f.eks, i Afghanistan med å støtte spinnville islamistiske fanatikere i kampen mot den temmelig stabile, sovjetstøttede regjeringa i landet.
Jeg trodde vel aldri for tjue-tretti år siden at jeg noen sinne skulle si det, men Sovjetunionens forvitring og sammenbrudd har virkelig vært en enorm geopolitisk katastrofe. Kanskje ikke så mye i Europa, det er sant. Men for folk i en rekke utviklingsland og særlig i Midt-Østen der land etter land omtrent motstandsløst har falt inn under islamske presteskaps reaksjonære sosiale ideologi, og der ikke minst kvinner har fått lide for det.
Mange av de som skrek høyest om “den kommunistiske fare” bør nå kunne innrømme at mange steder der de kunne hevde at folk var i asken, er de nå virkelig kommet i ilden! Allahs Helvete på Jord, kunne kanskje være en ganske treffende betegnelse på tilstanden både i Afghanistan, Iran og en rekke liknende samfunn.
Og det samtidig som all verdens “do-gooders” fremdeles går rundt med sine politiske og ideologiske skylapper og ikke bare tolererer, men forsvarer religiøs undertrykking som om undertrykking skulle være en form for demokratisk rettighet.
De patriarkalske religionenes reaksjonære mørke har virkelig senket seg over oss på en slik måte at vi nå til og med i vårt lille sosialdemokratiske Norge møter den i bydeler, i gater, i hus og i familier der imamers patriarkalske koranlov til eihver tid er i stand til å erstatte alle tanker om både frihet, likhet og felles menneskelige rettigheter uavhengig av kjønn, rase og nasjonalitet. Det er fryktelig å bli undertrykt under protest, men det frykteligste og mest tragiske av av alt er å villig og ivrig delta i sin egen undertrykking.