Dumhetens pris, livets logikk
Bombenes pris i Libya er i ferd med å bli betalt, med seierherrers makt til diktat – akkurat som forutsagt av alle som ikke er like ideologisk sløve som vestlige statssjefer og deres hoff av blinde og døve byråkrater.
Vesten kom ut av den «kalde krigen» som vinnere. Russland og de andre statene som til sammen var Sovjetunionen er i dag redusert fra supermakt til en flokk halvt internt kranglende, halvt fremdeles gjensidig avhengige stater i varierende tilstand av moralsk, ideologisk og økonomisk forfall.
En av årsakene til at Vesten, eller rettere sagt USA, aldri kunne godta eller forstå Sovjetunionen verken politisk eller ideologisk var at det var en stat grunnlagt på en erklært ateistisk, materialistisk og rasjonell forståelse av både natur og samfunn.
Kampen mot Sovjetunionen styrte amerikansk utenrikspolitikk – og gjennom NATO-alliansen også norsk – gjennom hele etterkrigstiden helt fram til Sovjetunionens temmelig skammelige fall. Sovjetunionen døde ikke engang med et skrik, men med et ynkelig sukk … og etterlot ikke bare Sovjetborgerne, men mennesker over store deler av verden i vantro og sjokk.
Politisk sett kjøpte både øst og vest under den kalde krigen venner der de kunne kunne finne dem, ganske uten ideologiske eller moralske hensyn.
Tvilsomme regimer og statsledere ble invitert inn i varmen og fetert og påspandert alle slags eksperter, utviklere, og kontrakter.
Det skjedde uten betenkning fra land både i vest og øst – så lenge disse landene kunne betale med såvel politisk allianse som med råvarer – og da naturligvis særlig olje, som den teknologiske utviklinga under og etter den 2. verdenskrig hadde gjort oss alle så totalt avhengige av …
Blant både Sovjetunionen og Amerikas allierte i Midtøsten var det diktatorer og eneherskere som levde i oljefinansiert luksus og mektighet som en slags mellomting mellom fascistiske diktatorer fra europeisk trettitall og enda eldre tiders prinser og konger.
Mens Vesten fant en oljehandelspartner og alliert i Saudi-Arabias totalt anti-demokratiske og primitive kongedømme fant Sovjetunionen sine allierte i blant annet Egypt, Syria og Libya.
Men dersom den ubrytelige alliansen mellom Israel og USA sto i veien for USAs interesser, så var rollen som mer eller mindre frivillig inspirator for kommunistiske grupperinger i mange land naturligvis et problem for Sovjetunionen.
Denne dobbeltrollen hindret likevel ikke verken USA eller Sovjetunionen i å drive sitt politiske spill …
Mens Sovjetunionen lukket øynene for den brutale undertrykkinga av venstreorienterte opposisjonelle, var USA absolutt like med vitende og vilje både døve og blinde for den totale mangelen på demokrati og frihet hos sine allierte.
Dobbeltmoralen hos stormaktene er kan hende nettopp noe av det som nå slår så voldsomt tilbake på oss alle i form av forakten for vestlige ideer (der kommunismen naturligvis er en av disse) og den totale tilbakevendingen til fundamentalistisk religion i Midtøsten.
USAs store problem midt oppe i dette er at det er en nasjon som lever i en både politisk og ideologisk dobbeltmoralsk og dobbelttenkende tilstand. Det finnes sperrer i «offisiell» amerikansk filosofisk og politisk tenkning som synes totalt umulige å forene med virkeligheten. Og det handler naturligvis først og fremst om – Gud. Og i denne sammenhengen er det tydeligvis nesten hipp som happ om de religiøse kaller ham for Jahve eller Allah …
George Orwells Animal Farm og 1984 skulle jo være satirer om stalinisme, men framstår vel i dag mer som fabler om politisk amerikanisme der sauene breker «Atheism baaad, religion goood!»
Islam er en religion. I amerikansk tenkning helt av seg sjøl derfor en bra ting. Dermed kan amerikanere med oss og andre sauestater på slep bombe i Libya og sannsynligvis ende med å erstatte et brutalt men temmelig forutsigbart og stabilt regime med et reaksjonært islamistisk sharia-styre der både den politiske og sosiale lovbok såvel som skikk og bruk skal baseres på Koranen.
Det kan jo naturligvis hende at både jeg og andre skeptikere tar feil i at dette er det som vil bli resultatet av «frigjøringen» og «våren», men jeg tror det ikke. Det er nok stor fare for at den såkalte «arabiske våren» politisk sett blir svært kald og snørik … Det ligger nemlig temmelig åpent i kortene hva som nå er i ferd med å skje i det brått «nygamle» Libya:
Dersom menneskene – og særlig kvinnene – var ufrie fra før, så venter det dem nok nå en tilværelse strengt basert på skriftene til en av historias mest regelglade religionsmakere: En mann hvis forhold til det annet kjønn rett og slett var å eie flest mulig av dem så og si med hud og hår, nemlig Muhammed. Forskjellen ville naturligvis vært at han her i landet i alle fall ikke hadde kunnet gifte seg med mer enn ei av dem …
Det er sagt at fortida kan kaste lange skygger. Og sjøl om en brennende sol er det som synes å lyse over Midtøsten både i fortid, nåtid og framtid, så er det derimot ideologisk sett enda en gang fortidas mørke som antakelig vil legge seg over et land, mens menneskene andre steder i verden trøtt og likegyldig trekker på skuldrene.
Ironisk nok skjer denne såkalte «revolusjonen» som så ofte før i frihetens og frigjøringskampens navn! Men begrepet frihet i sosial og filosofisk sammenheng har naturligvis så godt som ingen ting med «tro» å gjøre. Frihet er tvert imot alltid friheten til å tvile.
Det er det tvilende menneske som bringer verden og samfunnet framover. De evige sannheter kan vi trygt overlate til vitenskapens steiner, stokker og atomer – i det menneskelige samfunn og den menneskelige filosofi har alle «sannheter» bare en relativ verdi. En verdi som står i forhold til frihet, fred, trygghet og lykke for alle uten hensyn til kjønn, rase, alder eller fysiske tilstand.
Ett menneskeliv er og blir historisk sett bare et lite ledd i slektenes og samfunnenes lange lenker av ord og gjerninger, men hvert eneste menneske er likevel sin egen nye begynnelse. Skaperen av seg sjøl, med en bevissthet laget av de tanker og ideer hun eller han finner omkring seg, får høre om, oppdras til.
Frigjøringens prosess vil derfor ofte være ødeleggerens prosess. Å rive ned og å bygge opp. Bygge sin egen individualitet – temmelig ofte ved å måtte tilintetgjøre ganske mange av de tanker og ideer som samfunn, slekt og oppdragelse har innpodet en med.
En kan – dersom en gis muligheten til det – lære seg til å sortere sannheter og løgner. Ofte ender man til og med opp med svært lite av verdi å bygge videre på. Til sjuende og sist er jo hvert eneste levende vesen kun seg sjøl, sitt eget individuelle alt. Det gir en helt annen mening å telle levende vesener, til og med om det dreier seg om de mest primitive former for liv, enn å telle sandkorn og vanndråper. Et levende vesen er et individ – sitt eget jordiske sentrum, enten det eier det vi kaller bevissthet eller ikke.
Menneskets store både fordel og tragedie er at vi lever i samfunn der vi kan kommunisere ikke bare våre sannheter, men våre tanker og drømmer og fantasier. Og dessverre ikke minst våre påstander og løgner.
Problemet blir da at sannhet og løgn, realisme og fantasi går over i hverandre og blir til nye former for «sannhet», en tenkt sannhet, helt annerledes enn stokker og steiner. Og man kan som den ytterste konsekvens av det blande sine tenkte «sannheter» med sine ønsker, og med sin trang til makt og påvirkning.
Som religionsmakerne såvel som filosofene har bevist, ligger det stor makt i å få andre til å godta ens abstrakte og gjerne fantastiske forestillinger om livet, døden, verden og universet. Det skrevne språket og media har etterhvert gitt oss en enorm mulighet til å formidle våre tanker ikke bare til de menneskene vi kjenner og omgås med, men til mange. Og det skrevne ordet går enda lenger – det kan nå mennesker lenge, lenge etter at vår egen eksistens er opphørt … Noen ganger til nytte og glede, andre ganger til gremmelse, sorg og angst.
Døden er jo selve det store og vanskelige mysterium vi alle må slite og kjempe med. I alle fall til man begynner å virkelig våge å tro på den. På dens endelighet. Da kan man antakelig si med Max Stirner:
«Når jeg bygger min sak på meg, den Eneste, er den bygd på dens forgjengelige og dødelige skaper som fortærer seg sjøl, og jeg kan si:
Jeg har bygd min sak på intet.» 1
Fotnote:
- Sitert fra Max Stirner, Den eneste og hans ejendom, Gyldendalske Boghandels Forlag, København, 1902. | ↩