Jeg tror kanskje likevel på en fortsettelse?
Snart går jeg inn i alderspensjonistenes rekker.
Egentlig kan jeg knapt fatte at det er sant – for jeg føler meg slett ikke «gammel», hva man nå enn måtte mene med det. Joda, jeg kan telle, og sjøl om jeg egentlig ikke har brydd meg så mye om at åra går, så blir jeg jo sjølsagt ubønnhørlig minnet på alderen min den 23. desember hvert år. Så da kan man jo egentlig bare sjekke differansen mellom gjeldende år og 1944!
Ikke at det egentlig bryr meg så mye – men i år skal jeg altså bli alderspensjonist. Trodde i grunnen det var en enkel sak. Men så har de sjølsagt greid å rote til, det også. Og med «de» mener jeg naturligvis politikerne og byråkratene deres. Jeg må ifølge reglene deres tydeligvis søke om å få 100% pensjon?!
Vel, så får jeg bare gjøre det da, jeg kan ikke hindre dem i det de mener de er skapt for – å konstruere regler.
Det samme må jeg tydeligvis også gjøre for å få tilskudd fra Forfatterforeningas pensjonsfond. OK, det skjønner jeg egentlig bedre. Men jeg har aldri vært så flink til noe som helst annet kontorarbeid enn å skrive artikler og skjønnlitteratur. Hadde ikke mine nærmeste tatt seg av sjølmeldinga mi, så ville nok det (den!) sett temmelig merkelig ut, er jeg redd.
Ordblind er jeg sjølsagt ikke, men dersom det var noe som medvirket til at jeg aldri gikk mer enn seks år på skolen, så var det både hat mot og skrekk for «tall» eller rettere sagt tall når de kom i former som «Per har seks pærer og Kari har ni epler», og deretter skulle ett eller annet gjøres med de eplene og pærene, og det var ikke å spise dem. Som kjent kan man trekke fra, men aldri legge til noe som er spist? Eller, vel … men da må kvalmen i alle fall ta en!
Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke forsto regnestykker noe særlig når jeg ikke hadde det minste vansker verken med lysår eller soldiameter eller avstanden til Månen?
Det var bare slik. Det lå antakelig skoleangst i både Karis epler og Pers pærer, mens stjernekart og astronomibøker og fra den 4. oktober 1957 også raketter og satelitter og romeventyrets fakta aldri bød på noen problemer!
Mange av oss trodde den gangen virkelig fullt og fast på at i løpet av få år ville menneskene ha erobret ikke bare Månen, men også Mars, og at kanskje både Månen og «den røde planet» snart ville ha permanente kolonier. Og Mars kanskje bli rød til og med politisk?
Men så forsvant Nikita Krustsjov og ble erstattet med et par ekte «apparatsjiker», Bresjnjev og Kosygin. Da overtok Amerika relativt fort ledelsen i romkappløpet, men mistet etter hvert temmelig mye av det «drivet» som konkurransen med Sovjetunionen hadde skapt.
Jeg er vel kanskje aldri kommet over skuffelsen over at romeventyret bremset opp og svingte av fra motorveien inn i framtida og inn på en gruset bygdevei som svingte snart hit og snart dit og har endt i noe som knapt er en gangsti inn i den science fiction-framtida som vi sf-forfattere og -lesere hadde i våre håp og drømmer.
På mange måter har jo faktisk science fiction som litteratur også syknet hen sammen med trua på ei slik framtid – iallfall her i Norge og Norden.
Det er mulig at det skrives science fiction i blant annet USA, men jeg har i grunnen siden jeg forlot tenårene forholdt meg mest til norsk sf – og nordisk også for den saks skyld. Og her er det sannelig tynt! Når både NOVA som blad forsvant og sf-partnerne Gyldendal/Bing&Bringsværd ikke samarbeidet lenger, så stanset det vel egentlig der - men sjølsagt med i alle fall ett viktig unntak; min nå avdøde gode venn og ildsjel Terje Wanberg og hans forlag.1
Fanzinefloraen forsvant også, og sjøl om det kommer noe via nettet, så tviler jeg på at det alene egentlig kan holde liv i sjangeren. For at forfattere skal skrive trenger de ikke bare et publikum og fans, de trenger forlag som støtter opp med ordentlige forlagskontrakter, slik at det blir økonomisk lønnsomt også. Det var jo alltid mangelvare her i landet etter det vi kanskje symbolsk kan kalle Gyldendal Lanterne SF’s korte sommer.
At ikke engang dystopiene har blomstret, det undrer meg kanskje mest av alt. Å tenke på «framtida» i dag er jo å tenke på at vi kanskje kan gå et nytt middelaldersk mørke i møte. Fylt av religiøsitet, fanatisme, profeter og skrullinger der det kanskje til og med ender i en religionskrig der muligens begge parter utmattes og svekkes?
Javel, heller det enn at vi alle skal gli motstandsløst inn i mørkemennenes boktyranni, der pannene dunker så hardt mot bønnebakken at alle opprørstanker knuses og blir til underdanig hjernefarse …
På det helt personlige plan tror jeg nok ikke lenger på at jeg en gang blir så mye som en bitte liten fotnote i vår litteraturhistorie. Framtidsoptimismen er rett og slett blitt borte! Jeg våger jo ikke en gang å tro at opprøret og skepsisen i seg sjøl vil få noen som helst plass i framtidas verden – og da naturligvis enda langt mindre at man vil huske en ubetydelig raring av en forfatter fra en liten by i Utkant-Norge som er tilhenger av den mest uhellige og blasfemiske ideologiske treenighet av alle – ateisme, kommunisme og anarkisme!
Det jeg også så i romforskningas og menneskehetens begynnende erobring av Verdensrommet, selve «himmelen", var faktisk en av de mest utfordrende tanker i anarkismen som noen sinne kom på trykk: Dersom Gud virkelig finnes, må vi avskaffe ham!
Vantro eller skepsis er dermed i en slik ideologisk forestillingsverden ikke nok. I fall vi tar feil, og det viser seg at de religiøse har rett, så er det sånn sett også greit. Vi hadde bare måttet fortsette videre uansett, med nye vanskelige eller umulige mål. Og ett håp vil vi alltid kunne ha; vi, verden og historia står ikke stille. Ikke kosmisk, ikke ideologisk, ikke personlig. Det hele slutter ikke her. Vi kan ikke bare gi opp.
Eller for å bruke det kanskje mest kjente slagordet fra revoltdagene i det håpets år 1968:
LA LUTTE CONTINUE – KAMPEN FORTSETTER!
Til nest siste åndedrag og kanskje lenger.
Fotnote: