Terrortragedien 22. juli:
Det finnes egentlig ikke ord …
Det finnes egentlig ikke ord som kan beskrive den redsel og avsky man kjenner når det begås slike forbrytelser som dem som den høyreekstreme morderen Anders Behring Breivik har begått i Oslo og på Utøya.
Men likevel føler jeg at jeg bare må prøve å skrive noe om det. Om ikke annet så fordi det kjennes verre å ikke gjøre det.
Ideologisk begrunnede drap på mennesker har som oftest tilsynelatende uskyldige utspring. Det er dessverre menneskelig å tro at den virkelighet man skaper inni sitt eget hode er en objektiv og ikke en subjektiv virkelighet. Det finnes antakelig ikke ett eneste menneske som ikke bærer på en subjektiv virkelighet som i kollisjoner med objektive hendelser som står i motsats til denne virkelighetsoppfatningen ikke opplever frustrasjon og kanskje til og med sinne!
Normalt er dette relativt ufarlig, om enn naturligvis til tider plagsomt for de som måtte komme i kollisjon med slike «hellige ovebevisninger». De oppdager da at den forståelsesmuren de støter hodet mot, er bygd opp av tankesteiner så massive at virkelighet og fakta faller maktesløse til jorda i møte med dem.
Men farlige blir først sånne tankesteiner når de blir til et urokkelig «dem» og «oss», eller til og med «dem» mot «meg».
Ethvert menneske bærer sin egen verden inne i hodet og opplever sjølsagt sin subjektive forståelse av alt som skjer som objektiv. Det å innse sin egen plass i virkeligheten tilhører heldigvis også det menneskelige arsenal av evne til mental balansegang.
De fleste av oss er faktisk fullt ut klar over at det er forskjell på tro og viten … Men samtidig er vi fullstendig omgitt av tanker og handlinger som kun baserer seg på tro og personlig overbevisning som i verste fall blir til teoretiske overbygninger som helt eller delvis erstatter en virkelighetsoppfatning basert på noenlunde objektive fakta.
Mennesket har en merkelig evne til å putte sine forskjellige «virkeligheter» inn i separate rom. I ekstreme tilfeller oppstår det noe som kanskje kan beskrives som fullstendig kollisjon mellom overbevisning og realitet – og da synes dessverre valget temmelig enkelt, og troen vinner nesten hver eneste gang.
Mennesket har også en skremmende evne til å sette ting i helt adskilte båser, kompartementalisme.
Da jeg var ung, leste jeg blant annet Lord Russel of Liverpools Under hakekorsets svøpe, William Shirers Det tredje rikes vekst og fall og flere andre bøker om fascisme og nazisme. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg var naturlig nok beretningene fra konsentrasjonsleirene – hvordan mennesker som ble beskrevet i sitt normale liv som kjærlige familiefedre og glad i barn kunne som en Dr. Jekyll bli til Mr. Hyde og uten det minste barmhjertighet og i nærmest total saklighet drepe både menn, kvinner og barn.
Da jeg hørte om begivenhetene på Utøya og senere om mannen som hadde utført drapene var det den sammenlikningen som falt meg inn. Morderen måtte være et menneske som totalt hadde greid å kompartementalisere sin egen virkelighetsoppfatning.
Det blir rett og slett for enkelt å snakke om noen form for galskap. I hans forskrudde virkelighet hadde han en jobb å gjøre. Og han gjorde den. Og i ettertid kan han faktisk ikke forstå at det han begikk var en uhyggelig og nesten ubegripelig forbrytelse.
Ideologisk hadde han han tydeligvis greid å lage en i egne øyne uoverstigelig kløft av annerledeshet, av uforenlighet mellom seg og sine ofre. Ved å være det de var, tenke det de tenkte, var de mennesker som fortjente å dø. Offer for hans gode sak som skulle vekke oss alle til å forstå Sannheten.
I det minste fikk han litt rett i det – men det var nok en helt annen sannhet enn hans vi ble vekket til … og jeg tar meg i å lure på om han noen sinne vil bli i stand til å forstå hva det er han har gjort, og om han – dersom han skulle forstå det – virkelig vil være i stand til å leve med det?
Særlig drapene på ungdommene på Utøya fikk meg til å tenke på diktet “De Beste” av Nordahl Grieg. Hvilke argumenter sjøl i sin betente tankeverden kunne denne mannen virkelig finne for å drepe disse unge menneskene? At det blant dem kunne være en ny Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen?
Sjøl om ingen av de to er mine politiske meningsfeller, så forhindrer da ikke det meg i å se deres politiske storhet? Og kanskje ville de ungdommene som døde ikke en gang blitt politikere, men forfattere, musikere, snekkere, murere, lærere. De ville blitt mødre og fedre, og framtida hadde blitt det den skulle ha blitt. Det var det som ble frarøvet dem – og oss.
Hvis det kan finnes en viktig lærdom i dette så må det bli at vi aldri må glemme at ingen ideologisk, politisk, nasjonal eller livssynsmessig uenighet må få stå i veien for friheten for enhver til å tro og tenke det en vil. Det burde faktisk vært en ganske enkel og naturlig leveregel – og som til og med ville gjøre tilværelsen mer interessant for oss alle.
Men i stedet for at vi sammen kan prise mangfoldet og diskusjonens frihet, må vi tydeligvis bare prøve å fatte det ufattelige; at ekstremistisk politisk og ideologisk hat kan se på noen av oss gjennom geværsiktet sjøl her i vårt fredelige og tilsynelatende demokratisk veloppdragne land.