Science fiction og virkelighet i Norge og Verden
(En tankevandring langt og lenger enn langt …)
Del 1: Det nære og personlige eventyret
Jeg og mange med meg vokste opp med science fiction-romaner og noveller som lesestoff. Det var en litteratur som dekket et stort litterært felt. Mye av det som ble skrevet var rett og slett spenningshistorier som foregikk i framtida eller hadde ett eller annet i seg som gjorde at det kunne kalles nettopp «science fiction».
Andre ganger var det bare rett og slett god litteratur. Men god litteratur som i mange tilfeller ville bli og forble uoppdaget av de som bestemmer hva som er «god litteratur», ikke bare fordi de ikke lette der den var, de ville heller ikke lete der.
Det sier noe om sjangerens opphav og hvor de fleste slike bøker ble skrevet at man mislyktes helt med å gi den et norsk navn. Forsøkene som ble gjort, blant annet i forlaget Gyldendal, var hederlige nok, men egentlig altså mislykkede. «Fabelprosa» var egentlig ikke noe dårlig forslag, men hva hjalp det når både «science fiction» og «fantasy» allerede var innarbeidet så grundig at opprinnelsen og til og med uttalen ikke lenger var relevant.
I Norge var det hovedsakelig to forlag som gav ut mer enn noen få enkeltstående science fiction-bøker, nemlig Gyldendal og Fredhøis Forlag. Refleksjonene over det kan jo egentlig gå bare en vei – for der har man faktisk spennvidden i et nøtteskall.
Riktignok prøvde Gyldendal Lanterne Science Fiction seg med noen titler som vel lå i grenselandet – og over grensa? – ved å oversette en del amerikanske forfattere som med litt godvilje (eller vrangvilje alt ettersom) kunne sees på som midtstrøms, men i all hovedsak gav de ut bøker som var mest mulig litterært akseptable for den i – egne øyne – norske kulturelle eliten og dermed bøker som lå et godt stykke på siden av det de fleste lesere og fans mente med «ordentlig» science fiction.
Underholdningsforlaget Fredhøis på sin side gav ut ikke bare flere amerikanske titler som akkurat like godt kunne ha kommet ut i Lanterne Science Fiction. De gav også ut debutboka til Dag Ove Johansen, T for Tramatura. Ei bok som absolutt ikke var ei mindre «seriøs» novellesamling enn noe av det norske som kom ut på Gyldendal, inklusive naturligvis min egen bok Dimensjon S.
(Dessverre var oversettelsen av en del av romanene forlaget gav ut så slett at det nesten ble pinlig å lese dem på norsk, særlig for en som alt hadde lest de engelske originalutgavene.)
Det ble bare med denne ene boka på Fredhøis for Dag Ove Johansen, mens Cappelen ble en annen svært viktig, norsk science fiction- og fantasy-forfatters litterære hjem, nemlig Øyvind Myhre – og heldigvis gav jo de ut en hel rekke romaner av ham.
Jeg vet på den annen side ikke om Gyldendal angret på at de hadde gitt ut min debutbok, men det ble i alle fall med den ene for meg der – helt til de gav ut Ensomheten er en sang i 2008!
Det å lese den «ovenfra og ned»-tilbakemeldinga jeg fikk på den novellesamlinga jeg sendte dem – etter det som må anses for å være en ubetinget suksess både i forhold til både publikum, media og anmeldere for Dimensjon S – var så sært og så nedslående at man nesten kunne ledd og grått samtidig. Noe jeg vel på sett og vis også gjorde.
Forskjellen på den nye samlinga jeg sendte dem og Dimensjon Svar rett og slett at den nye var bedre. Det var jeg ikke det minste i tvil om den gangen, og er det ikke nå heller! Blant annet inneholdt den for eksempel novella «Flukten», som jeg regner som ei av de beste science fiction-novellene jeg har skrevet.
I likhet med de fleste andre som skrev slik litteratur i Norge måtte dermed også jeg, som det står i eventyrene, vandre langt og lenger enn langt for å få publisert noveller og romaner. Det som skulle være frontforlaget for science fiction, med serien Lanterne Science Fiction, sviktet oss norske forfattere, og sviktet oss grundig. De få norske forfatterne som debuterte med bøker i serien led omtrent samme skjebne som meg, om enn kanskje ikke så brått og brutalt.
Hvorfor det ble slik, vet jeg ikke, men norske science fiction-forfattere hadde virkelig veldig store problemer med å nå fram både i media og i forlagsverdenen, sjølsagt med unntak av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som det til gjengjeld antakelig ble så overfokusert på at det de publiserte endte med å bli synonymer for science fiction i litterære kretser.
Det var faktisk ikke bare uheldig for oss andre, men også for dem sjøl. En litteratur kan ikke i noe land overleve på den måten. I lengden gikk folk trøtt, ikke bare fordi Bing & Bringsværd altså ble så ensidig synonyme med science fiction i media og blant folk flest, men rett og slett fordi det som skjedde, ødela det mangfoldet som enhver litteratur må ha for å overleve.
Jeg sier ikke at dette var noe som verken Jon Bing eller Tor Åge Bringsværd, eller Gyldendal og NRK for den saks skyld, egentlig ville skulle skje, men det var nå slik det ble. Og det var utvilsomt et resultat av en ganske sneversynt litterær «besserwissenheit».
Blant de som forøvrig virkelig interesserte seg for sjangeren eksisterte det også en annen og kanskje like alvorlig tendens som også bidro negativt. Som navnet på sjangeren ganske greit forteller, er sjangerens «image» tett knyttet opp mot det som i utgangspunktet er et amerikansk litterært fenomen. Blant entusiastene kunne man som forfatter fort oppleve at man ble satt i en slags «2. divisjon» (eller 3. divisjon!) bare ved å være norsk.
Slik ble det til og med i det eneste norske science fiction-magasinet som etter rett og slett å ha gått under navnet nettopp Science Fiction Magasinet etter hvert fikk navnet NOVA. Et blad som greide å holde seg i live først og fremst fordi bladets redaktør Terje Wanberg aldri så på det som et rent kommersielt foretak. Snarere kunne det vel sees på som et bunnløst sluk?
Men det var jo simpelthen hans litterære hjertebarn. Og hvilke krumspring han må ha gjort for å holde liv i bladet og i forlaget – der han også gav ut en lang rekke bøker både av norske og utenlandske forfattere - det kan man jo bare spekulere i. Til tider så det nesten ut som om han egenhendig hadde tatt på seg oppgaven med å holde liv i norsk science fiction og science fiction generelt her i landet, koste hva det koste ville.
Kanskje hjalp det ham til en viss grad at han politisk var langt, langt utpå venstresida og ikke hadde noen som helst illusjoner om hvordan et kapitalistisk system fungerte.
Noen gullgruve var det såvisst ikke verken for ham eller forfatterne. Snarere tvert om. Nok sagt om det. Vi ga ikke ut bøker hos Terje av økonomiske grunner, vi visste hva vi gikk til. Han (og vi) var i samme båt som forleggere og forfattere i de mange små lokalforlaga rundt om i landet, som f.eks. Rune, Snøfugl, Orkana og Regnbuetrykk. som antakelig, når alt kommer til alt, var og er noen av landets viktigste kulturbærere nettopp fordi de hadde/har tilknytninger til steder, miljøer, sjangere og forfattere som de store forlaga ikke har noe som helst forhold til eller ikke en gang respekt for.
Leserprisen NOVA-statuetten som via bladet NOVA årlig kåret beste norske science fiction- og fantasy-roman og -novelle gjennom avstemning, gav flere norske forfattere en slags følelse av å ha skrevet noe verdifullt. I alle fall til man ble helt klar over hvor få mennesker som egentlig deltok i avstemningene …
Men en kan jo trøste seg med at det uansett var et langt bredere utvalg enn de som satt i diverse litterære juryer og delte ut priser og hvis avgjørelser ofte syntes å handle mest om «prising» av det som var «in» blant de store hovedstadsavisenes anmeldere.
Det sier seg sjøl at med det volum og den spennvidden som amerikansk science fiction hadde, så ble det produsert mange bra bøker «over there». Vi som skrev slike ting i Norge og andre land der sjangeren fikk et fotfeste blant relativt få forfattere hadde likevel en fordel. Det var den paradoksale fordelen som det var både litterært og som forfatter å kjempe i motvind – og man kan godt si at noen ganger følte i alle fall jeg det som det været vi fikk, var kuling og regn fra alle kanter!
Man måtte ikke bare være god, man måtte være jævlig god. Og man måtte tåle slikt som svært mange andre forfattere som jeg ble kjent med slapp. Å vandre fra forlag til forlag og noen ganger ende opp på steder der man egentlig ikke hadde ment å være!
For min egen del ble det Bladkompaniet som gav ut de fleste av mine bøker, et forlag som slett ikke var kjent for å gi ut slike bøker som de jeg skrev. Og som vel i utgangspunktet ikke en gang helt visste hvordan de skulle takle akkurat det.
For å gjøre ei riktignok ikke alt for lang historie veldig kort, så kan jeg bare si at det gikk seg til etter hvert, og jeg vil for alltid se på Liv Røsjø Sande, Frøydis og Finn Arnesen, Dag Lønsjø og mange flere på det forlaget med den største respekt og takknemlighet for det de gjorde ved å la meg få litterært sett totalt frie hender. Og at de etter hvert (faktisk ganske fort!) ga ut bøkene med et utstyr og med omslag som ikke på noen måte stilte dem i skyggen for noe av det som kom ut på bl.a. Cappelen og Gyldendal.
På sett og vis oppfattet jeg som forfatter snart Bladkompaniet som kanskje et av de mest seriøse forlaga jeg noen gang hadde hatt med å gjøre! Sjøl om jeg jo, og naturligvis spesielt økonomisk, bare var en bitte liten bigeskjeft for de som jobbet der, så kjente jeg meg alltid veldig velkommen, både litterært og personlig.
Science fiction i vanlig forstand skrev jeg egentlig aldri mer etter Våpensøstrene, og jeg tviler også på at Bladkompaniet ville ha gitt ut ei sf-bok om jeg hadde tilbudt dem ei.
Men det var slett ikke derfor jeg ikke skrev mer science fiction. Det var fordi det viste seg å være langt mer litterært og politisk sprengstoff i amasonebøkene og de andre senere magisk-realistiske romanene mine, enn i noe jeg hadde skrevet tidligere.
Det var bokstavelig talt som to forskjellige verdener, både litterært og politisk. Ved å skrive litterært om ei fortid (og senere nåtid) som på mange måter hadde fått sin patriarkalske form, meislet så og si inn i litterær og historisk granitt av maskuline menn, og ved å gi den fortida ei helt annen vinkling ved å gi stemme til dem som var blitt begravd under tonnevis med skrevne ark og mer eller mindre hellige bøker, forandret jeg ikke bare noe i meg sjøl, men tydeligvis også noe i mange av mine lesere.
Fra noe slikt er det ikke så mange veier tilbake.
På bokfronten blir det vel da science fiction-litteraturens merkverdige søskenbarn «fantasy» som hovedsakelig får bære byrden med å videreføre den fantastiske litteraturens skjebne?
Til gjengjeld har jo heldigvis den også utviklet seg, og jeg er dristig nok til å si at mitt forfatterskap i all beskjedenhet har vært en del av denne utviklinga, vekk fra sverdsvingende muskelmenn og nusselige hobbiter til mer interessante og utfordrende temaer og vinklinger som i sin utfordring av tidligere tiders eventyr, fantasi og fortid forhåpentligvis kan påvirke framtida.
Hva som skjer etterhvert med «fantastisk litteratur», som jo tydeligvis er den «endelige» norske samlebetegnelsen på den typen bøker som jeg stort sett har skrevet, det vet jeg ikke. Tolkiens bøker har med sin popularitet på sett og vis greid å plassere fantasiromaner i en bås som i alle fall ikke jeg trives det minste i. Science fiction er på sin side blitt en så godt som fraværende sjanger i det litterære bildet.
Dersom fantasilitteraturen ikke blir noe mer enn Tolkien-pastisjer og magiske eventyr uten rot i virkelighetens problemstillinger og historie, da blir den bare tidtrøyte. Jeg har noen ganger hørt betegnelsen «historisk fantasy» på mine bøker, og den kan jeg egentlig være med på. Men sjølsagt finnes det også andre innfallsvinkler til mer meningsfylt bruk av fantasy-sjangeren enn bare å lage underholdning. I den grad noen litteratur er «bare» underholdning. Slik sett står vel til og med de gamle norske eventyrene seg bedre?
Problemet med «fantasy», særlig i importversjonen, har vært at så mye av den i så stor grad spikrer fast konservative og til og med reaksjonære politiske og kulturelle holdninger. Noe som vel viser seg aller mest når det gjelder kjønnsroller.
I så måte kan man savne science fiction som en populær, levende, provokativ og grensesprengende litterær sjanger? Der må jo til og med ganske konservative mannlige forfattere mer eller mindre motvillig åpne opp for at det i framtida «kunne» finnes likestilling … Og mest av alt fordi ingen for alvor kan drøfte framtida uten å være politisk. Skjønt, det går jo an å prøve:
*
Del 2: Eventyret som maktfaktor
Fra å være litteratur som påvirker og forandrer framtida, blir science fiction teknologisk nå så raskt innhentet av de nye framstegene at teknologi og vitenskap som er kurant framtid i det bøkene skrives stort sett allerede kan synes avleggs når bøkene kommer ut. På den annen side vil vel den typen science fiction som handler om mennesker og andre dyrs fremmedgjøring og skjebne i ei tenkt teknologisk og politisk framtid aldri bli avleggs. Men på den fronten er det vanskelig for moderne forfattere å overgå de fleste dystopier som allerede er skrevet. Derimot må det jo bare innrømmes at både på film og på TV-seriefronten lever og blomstrer science fiction som aldri før, og bra er naturligvis det.
Dessuten er den teknologien og den vitenskapen som «alle» trodde skulle bli toneangivende for vår framtid, nemlig romforskninga, nå bare en blek skygge av det den en gang var, og det er en teknologi helt uten politiske og egentlig til og med forskningsmessige vyer. Det finnes ikke lenger noe romfartskappløp, og man må vel bare se i øynene at da «vi» mistet Sovjetunionen, mistet vi den eneste nasjonen med både ideologi og teknologi og politikk som kunne brakt menneskene både til Månen og Mars og enda lenger – sjøl om i så fall de første kolonistene der paradoksalt nok fort kunne blitt amerikanere. For om det var noe som virkelig drev amerikansk romforskning framover så var det jo paradoksalt nok Sovjetunionens eksistens!
Som så mange science fiction-forfattere har fått oppdage, inklusive naturligvis meg, er det likevel vanskelig å spå – særlig om framtida
Den kan igjen overraske oss, skjønt jeg tror ikke de menneskene som har blitt mest avhengige av sin virtuelle virkelighet igjen så fort vil bli utoverskuende.
Mange mennesker i de teknologisk mest utviklede landene vil antakelig fra nå av nøye seg med den utsikten vi har like foran øynene våre via dataskjermen, og som kan skape hvilke som helst fantasiverdener og spennende scenarier. Problemet er da bare at slike verdener ikke er sanne og at når den harde Virkelige Verden kanskje en dag bestemmer seg for å invadere Den Frie Fantasien og forby den, da kan i verste fall denne dataverdenen erobres og ødelegges og i beste fall drives under jorda temmelig fort.
Slik vil vi i den såkalte «utviklede delen av verden» faktisk kunne få ei framtid som det finnes utallige advarsler mot i en aller annen form i science fiction-litteraturen.
Mye vil avhenge av om utviklinga og det vi kan kalle Den Frie Fantasien vil spre seg til resten av verden, og om den i alt sitt anarkistiske mangfold vil være ideologisk sterk nok til å overvinne motkrefter som kan bruke den nøyaktig samme teknologien til å spre sine budskap. Ideologier for eksempel i form av primitiv religiøsitet som vil kunne skape det som i alle fall i mine øyne er de rene teokratiske skrekkvelder.
Teknologier er når alt kommer til alt ikke ideologiske og framskrittsvennlige i seg sjøl, de kunne og kan uten problemer og med stor suksess utnyttes av reaksjonære ledere fra en hvilken som helst religion eller et hvilket som helst politisk parti.
Ideologi, enten den er religiøs eller politisk eller begge deler, sier nesten alt om hvilke valg et menneske vil komme til å ende opp med å ta.
Den viktigste friheten man har, er jo retten til å tenke annerledes – og dermed å tillate andre å tenke annerledes. Det prinsippet alene ville vært nok til å legge all politisk og religiøs dogmatisme i en velfortjent grav dersom det ble fulgt. Dessverre er nok det at menneskeheten skal komme så langt i tenkning og toleranse en temmelig umulig drøm.
Jeg har skrevet før at det eneste man ikke skulle kunne tolerere, er intoleransen. Det høres jo besnærende enkelt og nesten farlig ut. Men i virkeligheten ville det bety at det ville bli nesten overveldende mange ting man måtte kjempe imot – ikke minst i seg sjøl.
Mennesket er et merkelig vesen.
Skal man dømme etter hvilken makt autoritære politikere, prester, imamer, ideologer og profeter av alle slag har fått, så kunne man fort komme til den konklusjon at frihet er umulig.
De tankeverdener som gis oss av våre omgivelser og som vi sjøl tolker og skaper inne i vårt eget hode, er og blir den eneste verdenen som for hvert enkelt menneske utgjør hele dets virkelighet.
Det vil alltid og for alle være dette menneskets eneste virkelighet. Men heldigvis er det ingen statisk virkelighet, det er en virkelighet som stadig påvirkes og endres. Vi er som steiner som kastets ut i vannet, vår virkelighet skaper bølger omkring oss som påvirker og i sin tur påvirkes av andres virkelighet.
Vår biologi er nok i utgangspunktet ikke laget for å forstå et virkelighetsfelt som strekker seg så svært mye lengre enn vår egen stamme av familie og venner og bekjente. Bortenfor der ligger nærmeste fiendestamme med skremmende ritualer og onde tanker.
Jeg har sjøl på fremmede steder og blant mennesker som er ukjente brått følt meg så alene i en folkevrimmel at hvert eneste menneske omkring meg kjentes truende.
Da kan det derimot kjennes betryggende når menneskene som omgir meg bruker kleskoder som jeg forstår og stort sett er nokså gjenkjennelige varianter av de fleste mennesker jeg kjenner sjøl om jeg aldri har sett noen av dem før.
Jeg kan til og med som mann da et øyeblikk uten å være det minste påtrengende eller redd for å bli misforstått hvile øynene et ørlite øyeblikk på ei kvinne hvis utseende tiltaler meg og kjenne at hennes tilstedeværelse roer sjelen. Det kan til og med hende at hun ser at jeg gjør det, og ikke misliker det.
Et sånn øyeblikk bare kommer og går, og kanskje har man egentlig ikke helt registrert det engang. I denne hjemlige settingen var det som skjedde ganske så normalt, truet ingen og passerte nesten sporløst.
Vår angst for det ukjente om det så bare dreier seg om kleskoder og generell annerledeshet behøver ikke ha noe å gjøre med verken nasjonalitet eller rase, språk eller annen generell annerledeshet. Jeg har sittet på trikken i Barcelona og ikke kjent meg egentlig fremmed i det hele tatt. Derimot har jeg skam og si enkelte ganger i en vanlig norsk skoleklasse med ungdommer plutselig kjent meg som om jeg var kommet på en fremmed planet, omgitt av ukjente vesener.
Det har som oftest bare vært noe som har fløyet inn og ut av hodet i løpet av sekunder, men angsten for det ukjente er naturligvis helt fundamental i den menneskelige natur. Dette øyeblikket da man må avgjøre om en situasjon handler om flukt eller tilpasning.
Jeg har både sagt og skrevet det før, men jeg gjentar det likevel: Vanen er den sterkeste drivkraft i mennesket. Den bestemmer i de fleste situasjoner over rett og galt, fred eller fiendskap, ro eller uro.
Dermed handler det egentlig også om toleransen som ideologi og nødvendighet. Det å kunne godta at andre er annerledes både i utseende, alder, mål, tro, drømmer og tenkning – så lenge det går begge veier!
Det å bare være omgitt av mennesker som tenker og tror det samme som en sjøl, det utvikler ingen og utfordrer ingen. Det betyr ikke at en skal diskutere disse forskjellene vegger opp og vegger ned ad nauseam. Det kan like godt være at en bare kan tenke at man godtar at sånn er det, og så lar det ligge. Det finnes alltids så mange andre ting en kan diskutere, og med langt større utbytte.
Litteratur i alle former2 er – når alt kommer til alt og samme hvor basert den er på «virkeligheten» – mest eventyr, men de eventyrene du tror på eller ønsker å tro på sier nesten alt om hvem du er.
Fotnoter: