Vi verdensromkamerater:
Science fiction, romfart og likestilling
Av Ingar Knudtsen
med takk til Thomas Gramstad
for bearbeiding og redigering
Har Internett og «kyberrommet» overtatt rollen som det nye verdensrommet? Vel, dersom kolonister på Mars og Titan var på nett skulle jeg ha istemt i det, eller enda mer om det brått skulle komme en e-post fra Alfa Centauri-systemet, men Internett er dessverre – ennå – en svært så jordisk sak. Jeg finner i alle fall ingen særlig «romfølelse» der. Det er sjølsagt det en kan kalle en ny slags «kommunikasjonsdimensjon».
Hva så det kan bety ut over det rent praktiske som en inspirasjonskilde for (det kunstneriske innholdet i) litteratur, det er jeg ikke sikker på. Hvis det er «aliens» der, så er det vel helst det som immigrasjonsmyndigheter kaller «illegal aliens»?
Valentina Teresjkova
Der kan det jo finnes inspirasjonskilder til litteratur – men dessverre ikke science fiction. Snarere hard og vond realisme fra en håpløst delt verden mellom rike og fattige land som gjør mennesker og deres arbeid og kropper til salgsvare. Jeg kan rett og slett ikke se at «det digitale hyperrommet» kan være noen slags erstatning for den virkelige tingen.
Romforskning i Russland er i dag så fantasiløs og – jeg hadde nær sagt kapitalistisk – at om den ikke gir profitt senest i morgen så er ingen interessert i å betale det den koster. Ikke en gang Kinas «sosialistkapitalisme» er det helt store i denne sammenhengen heller! Om enn kanskje likevel bedre enn ingen ting. For de vil tydeligvis gjerne vise seg fram litt på dette området også?
En (enda en!) negativ ting med Kina er sjølsagt at Kinas «kommunisme» ikke en gang eier en skygge av virkelig likestilling i sin romfart. Ikke der heller, hadde jeg nær sagt. I motsetning til det som det offisielle Sovjet hadde og måtte ha – sjøl om heller ikke de var kommet så langt som de forsøkte å innbille oss. Til tross for Valentina Teresjkova, Svetlana Savitskaja, m.fl.
Jeg husker for øvrig at Teresjkovas romferd var hovedoppslag i begge de daværende lokalavisene i Kristiansund, Tidens Krav og Romsdalsposten, og sikkert i flesteparten av landets aviser, noe som vel viser hvor intenst opptatte folk på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet var av romfart.
Svetlana Savitskaja
Den kommunistiske ideologien kunne jo neppe ha funnet noe stort verre land å eksistere i enn Russland – kanskje utenom nettopp Kina. I begge disse landene kolliderte ideologien front mot front med inngrodde og ufyselige patriarkalske holdninger. Og nå i det kapitalistiske Russland får jo faenskapet virkelig lov til å blomstre fritt og uhemmet uten noen som helst ideologiske hemninger. I romforskning som i alt annet! Belakovsky, som nå leder det russiske romprogrammet, våger faktisk å si rett ut at «svake kvinner» ikke har noe på en romferd til Mars å gjøre … noe som heldigvis har fått amerikanere og vesteuropeere til å reagere svært negativt, og til og med true med å trekke tilbake økonomisk støtte og samarbeid.
Det eneste politiske partiet i Russland som har noe som helst om like rettigheter for kvinner på programmet, er visstnok nettopp kommunistpartiet, og Svetlana Savitskaja er i dag representant for dette partiet i den russiske statsdumaen. I 1980 skulle hun delta i en romferd til romstasjonen Saljut med bare kvinnelige deltagere i anledning den internasjonale kvinnedagen, men den ferden ble avlyst …
Kina har i alle fall nå endelig fulgt opp Maos formaning til kinesiske menn om at «kvinner holder halve himmelen» og valgt ut to kvinner som skal delta i det kinesiske romprogrammet … Men merkelige må de nå som alltid være der i gården, for de har satt som vilkår for deltagelse at kvinnene må være gift!? Noen ganger vet en bare ikke riktig om en skal klø seg i hodet eller i baken. Begge deler synes å kunne ha en viss symbolsk mening.
Det kan være mange grunner til at romforskninga forsvant under oppmerksomhetshorisonten og ble til notiser heller enn hovedoppslag, men jeg tror det viktigste var at den ikke oppfylte forventningene til framgang. Månen, javel. Men ferdene ble ikke fulgt opp av dristigere prosjekter og Mars som det åpenbart neste steget ble det jo nesten ingen verdens ting av. Mulig det er i endring nå, men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.
Jeg så forresten om igjen de første episodene av Star Trek i morges, og jeg vet de skryter av at serien blant annet hadde kvinnelige offiserer (Uhura!), men fy søren for noe skitt det egentlig er sett med dagens øyne. Hvilket da heldigvis igjen viser at i alle fall noen deler av verden tross alt har gått framover? På noen områder i det minste. En utmerket serie som Fringe med sterk kvinnelig hovedrolle er også utvilsomt science fiction, men dessverre altså uten et eneste romfartøy i sikte noe sted! I alle fall ikke i de episodene jeg har sett til nå.
Det må likevel være sagt: Serier som bl.a. Star Trek var uansett blant de «mentale» drivkreftene bak romprogrammene (sjøl om den kalde krigen var langt den viktigste), så sf og romforskning inspirerte jo faktisk hverandre. Ingen tvil om det.
Vi som skrev science fiction oppfant nok framtida med vår «verdensromantikk», bare så synd at den framtida vi oppfant og som inneholder eventyr, romforskning og reiser til Mars, Titan og fjerne solsystemer, den var det visst ingen som ville ha likevel?