Farvel SF, SUF, Sovjet og så videre
Det var en gang et fredsparti. Det het SF, Sosialistisk Folkeparti.
Jeg var bare sytten år da jeg i 1961 sammen med min far besøkte et «orienteringsmøte» om partiet på Sunndal Samfunnshus og hørte en ung Berge Furre snakke glødende og ivrig om partiet han nylig hadde vært med på å stifte.
Både mannen og det han sa gjorde inntrykk. Mest interessant var partiets kritiske holdning til diverse vestlige krigsoperasjoner mot sosialistiske og nasjonale frigjøringsbevegelser i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Minst tiltalende var, syntes jeg, hans nesten febrilske avstandtaken fra alt det som kunne mistenkes for å være sympati med eller likhet med Norges Kommunistiske Parti.
Ideologisk sett var jeg nok egentlig litt tvilende til «det tredje standpunkt» som han snakket om, og som jeg sant å si tenkte var mer taktisk enn realistisk. Det var forresten aller første gang jeg så «live» det etterhvert så berømte anti-atomvåpenmerket som han hadde på jakkeslaget.
Han inviterte interesserte tilhørere til å drøfte en eventuell stiftelse av partilag, og til tross for mine ideologiske betenkeligheter ble både jeg og min far sammen med en liten håndfull andre tilhørere sittende igjen etter møtet.
Da vi gikk derfra var vi blitt medlemmer i SF og lurte nok egentlig begge to på hva vi egentlig hadde gitt oss inn på …
Jeg hadde i det minste fått «peace»-merke på jakkeslaget og dermed uten å vite det også blitt foregangsmann for en del av en politisk ungdomsmote som snart skulle komme til å spre seg som en farsott over hele Vest-Europa og USA.
Ganske kort tid etterpå kom også de partipolitiske resultatene av møtet. Ikke bare ble det dannet et partilag, det ble etterhvert også dannet et ungdomslag, Sunndal Sosialistiske Ungdomslag.
Sammen med Porsgrunn ble dermed Sunndalsøra ett av de to første stedene i Norge der et slikt lag ble startet, og hvilket av stedene som var først ute, det er jeg faktisk ikke helt sikker på.
Dermed ble også kimen lagt til en bevegelse som med tida skulle bli noe helt annet, det SUF som skulle bli den politiske og ideologiske grunnstammen til AKP (m-l), men det ante nok verken jeg eller Harald Berntsen fra Porsgrunn noe om da.
Der og da var det Sosialistisk Folkeparti som sto i fokus, med sitt slagord «Sosialisme og Fred», behendig satt sammen av partibokstavene.
Personlig var jeg nok som sagt aldri veldig entusiastisk til partiets ideologiske grunnlag, det var slik jeg så det en sammensausing av elementer fra et slags ideologisk supermarked der partiet plukket ut og la i handlekorga både likt og ulikt. I mine øyne var det rett og slett for mye sosialdemokratisk tankegods hos lederne i partiet, og noen ganger fikk man nesten lyst til å si med Bjørnson at fred ikke alltid var det beste, og at noen ganger, noen steder og i noen saker trengtes det faktisk heller en revolusjon …
Jeg kunne også riktig nok rent taktisk forstå partiets enorme skrekk for alt som smakte av virkelig ideologi, men akkurat det manet ikke nettopp til respekt for mitt vedkommende. Jeg både var, er, og sikkert blir et alt for ideologisk menneske til det.
Av partifolkene sentralt var det i grunnen bare to som av vidt forskjellige grunner imponerte meg – det var Ole Kopreitan og Finn Gustavsen. Den første rett og slett for den personen han var, og dessuten den eneste som virkelig kunne få «fred og sosialisme» til virke som noe mer enn ideologisk frasemakeri. Det var en egen lun ro over Ole og måten han argumenterte på som til og med kunne få et ungdommelig brushode som meg til å bremse litt i svingene.
Finn derimot fordi han var en mann med nesten overnaturlige talegaver. Å diskutere med ham var ofte som å renne hodet inn i en særdeles velkonstruert ordmur. Noe mange norske politikere jo fikk erfare fra Stortingets talerstol!
Sosialistisk Folkepartis politikk var tuftet på det som ble kalt «det tredje standpunkt» mellom Vest og Øst, motstand mot NATO og vestlig imperialisme, men også sterk kritikk av Sovjetunionen og kommunisme. Alt sammen krydret med tanker fra fredsbevegelsen og antiatomvåpen-bevegelsen.
Lite tydet den første tida på at SUF bare ganske få år senere skulle stå så sterkt i opposisjon til sitt eget parti rent ideologisk at en stor del av medlemmene brøt med partiet og byttet ut «peace»-merkene med den røde kommuniststjerna og Formann Mao og hans «Lille Røde» sitatbok. Men det var jo slik det gikk.
En av de viktigste faktorene for at utviklinga ideologisk sett faktisk sprang forbi «SF-ideologien» var uten tvil krigen i Vietnam og utviklinga i Kina.
For de fleste av oss var helt sikkert det første viktigst, i alle fall til å begynne med. Det politiske, ideologiske og militære mirakelet i Sørøst-Asia, at et lite land geografisk på størrelse med Norge gjorde så effektiv motstand mot amerikansk imperialisme sendte sjokkbølger gjennom hele den kapitalistiske verden.
Og etterhvert som den amerikanske militære brutaliteten flimret over TV-skjermene våre i historias første krig som på den måten kom rett inn i stua til folk, økte motstanden mot krigen langt inn i kretser der slik motstand nok ellers aldri ville ha kommet.
Det har vært gjort mye narr av den djupt kristne venstremannen Bent Røyselands «ikkje gass». Det ble på sett og vis stående som hans svar på hvor langt over den groteske grensa man skulle kunne gå i krigersk bestialitet, bare det var vår Store Allierte som utførte grusomhetene.
Slikt var holdninger som det både var lett å kritisere og enda lettere å gjøre narr av. Men man kan vel også se på reaksjonene på det uheldige utsagnet som et første lille steg på veien bort fra det grunnlaget som hadde vært sosialdemokratisk, borgerlig og altså kristelig politikk etter krigen: Amerika har alltid rett!
Sannheten i «In God We Trust» som sto på både dollar og cent ble ironisk motsagt av Bob Dylan i «With God on Our Side». Han og mange andre visesangere som Tom Paxton, Joan Baez, Phil Ochs, Pete Seeger og Buffy Sainte-Marie ble en viktig inspirasjon for krigsmotstanden verden over og tatt som et bevis på at det virkelig fantes et helt «annet Amerika» enn Kennedys, Johnsons og McNamaras. Et radikalt Amerika med protestmusikalske røtter tilbake til Woody Guthrie, Leadbelly og Cisco Houston!
USA’s forsvarsminister i Kennedy og Johnsons regjering, Robert McNamara, tok senere et oppgjør med det han hadde stått for og gjort (sjøl om Noam Chomsky ganske korrekt viser at rent ideologisk tar McNamara feil når han påstår at det de gjorde var galt ut ifra «amerikanske verdier»).1
Da Sosialistisk Ungdomsforbund brøt med Sosialistisk Folkeparti dannet det en bevegelse som i forhold til antall medlemmer og sympatisører ble en veldig sterk ideologisk og politisk kraft særlig blant ungdom, en kraft som bare må beskrives som både forunderlig og eksepsjonell.
Vietnam-krigen radikaliserte oss utvilsomt sterkt og raskt. «Kommunisme» ble brått et ord som ikke lenger var så skrekkelig, tvert imot. Men pussig nok var disse nye unge kommunistene ikke bare anti-kapitalistiske og kritiserte USA og krigen i Vietnam. De viftet med den røde boka med sitater fra kinesiske Formann Mao, som med styrke hevdet at både USA og Sovjetunionen var onde imperier.
De to supermaktene var ifølge maoistene egentlig Vennskapelige Fiender som hadde til ond hensikt å dele verden imellom seg!
Historia om SUF er på mange felt både spesiell og interessant. SUF greide å utnytte det ungdomsopprøret som i de fleste vestlige land tok ganske andre former til noe som ideologisk sett egentlig var ganske «gammelmodig».
De var unge mennesker som med den vesle røde boka med Mao-sitater i hånda, så på Kina som det neste sosialistiske fedrelandet, etter at Sovjetunionen nok med en viss rett i manges øyne var blitt en tungdrevet og byråkratisk skuffelse.
Men i mitt Kristiansund (som jeg flyttet til fra Sunndalsøra i 1966) skulle det faktisk gå litt annerledes enn i de fleste andre norske byer.
Vi hadde i utgangspunktet ett av de største og mest aktive SUF-laga i Norge, men ikke en gang et besøk av norske maoistiske sjefsideologer greide å forhindre at gruppa i Kristiansund til sist ble nedlagt og splittet – ikke i en venstresosialistisk og maoistisk fløy, slik som det hadde skjedd i så mange andre byer, men i en anarkistisk og en venstresosialistisk gruppe!
Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom så dagens lys, og det er naturligvis også en meget interessant, men helt annen historie …
SUF sentralt og på landsbasis ble etterhvert til Arbeidernes Kommunistparti (AKP), og en bitter ideologisk og politisk fiende av både Norges Kommunistiske Parti og det rest-SF som ble til SV og som i takt med sin ideologiske utvanning vokste både i størrelse og makt – like inn i himm…, eh, regjeringa.
Så glade våre fiender må ha vært den gangen da de så angrepene vi alle rettet mot hverandre i kjølvannet av alt det som skjedde fra 1968 og videre utover på syttitallet. Bygd på ideologiske spissfindigheter og uenigheter der vi som hønsene i H.C. Andersens eventyr med sikker ordmagi forvandlet hver eneste lille fjær vi kunne finne til kaklende høns.
Ikke at jeg ideologisk ber om unnskyldning for noe. Jeg mener fremdeles at frihet trenger sosialisme like mye som sosialisme trenger frihet. Men tapet av Sovjetunionen og den ustabilitet det har skapt i verden sammen med den mildest talt merkelige «utviklinga» vi har sett i Kina, det har faktisk fått meg til å endre ganske mange holdninger til forskjellige ting. Og til å ta et aldri så lite oppgjør med meg sjøl når det gjelder ganske mye av det jeg både har tenkt og gjort.
Vladimir Putin har sagt noe slikt som at den som ikke savner Sovjetunionen ikke har noe hjerte, men at de som ønsker Sovjetunionen tilbake ikke har noen hjerne.
Jeg melder meg da herved inn i de hjerneløses forening. Jeg skulle virkelig ønske at Sovjetunionen fremdeles hadde eksistert – eller at den kunne komme tilbake – sjøl om jeg nok frykter at det uansett ville være som å stenge burdøra etter at fuglen har fløyet.
Sovjetunionens dårlige sider er kanskje for mange til å bli regnet opp i ei økt, men det var også gode sider, og den maktbalansen Sovjetunionen skapte, og den betydninga det hadde for folk i det vi gjerne kaller «Den Tredje Verden» var blant annet sterkt medvirkende til å holde bl.a. fanatiske islamistiske bevegelser i sjakk.
Vestens (les: USAs og NATOs) blinde og tåpelige våpenhjelp og støtte til alt som har kunnet krype og gå av folk og bevegelser som hatet og bekjempet Sovjetunionen og kommunismen har mildt sagt ikke hatt den helt gode effekten. I stedet for rasjonelle og forståelige mostandere har Vesten fått horder av religiøse fanatikere mot seg, fanatikere som ser på alt Vesten har gjort, gjør og står for med bitterhet og total uforsonlighet. Absolutt all ideologi med rot i Europa – innbefattet liberalisme, kommunisme, sosialisme og anarkisme – skal nedkjempes.
Nå kjemper mange av de samme landene som fordømte Sovjetunionens krig i Afghanistan mot nesten akkurat de samme kreftene som de den gangen hjalp, og med et på de fleste måter dårligere resultat enn det Sovjetunionen og deres allierte greide.
Vestens ledende politikere med Obama i spissen minner meg om Gripværingen på 1930-tallet som grytidlig en morgen skulle på fisketur, men skled og mistet bøtta med niste på en dynge med diverse «menneskelig avfall». Råd til å bare la den ligge hadde han ikke, så han famlet på bakken etter maten som han testet ved å smake på den. Etter hva som sies kunne noen gubber lenger borte ved et naust høre ham mumle for seg sjøl:
«Tvi-tvi det var skit, nam-nam det var mat.»
Disse politikerne er bare hakket verre enn det, for det har gått helt i surr for dem, så de eter skiten og kaster maten.
Fotnote: