Brennhette
Det skal sannelig ikke mye til før rasisme og fascisme gror opp som sviende brennhette1 av ord og gjerning i det norske Folkehjemmet.
Jeg er gammel nok til å huske den ubarmhjertige hetsen mot «tatere». Jeg kan til og med huske at jeg sjøl ble tatt for å være det enkelte ganger! Min far fikk nemlig ganske tidlig på 1950-tallet kjøpe bil. Og det fikk i sin tur en spesiell konsekvens også for meg og resten av den nærmeste familien.
OK, «fikk kjøpe bil» høres vel temmelig merkelig ut i dag, men faktum er at etter krigen var det ikke fritt for alle og enhver å få kjøpt bil. Bilkjøp var regulert og det var ikke bare å gå til nærmeste bilforhandler og kjøpe en hvilken som helst en!
Først i 1960 ble bilrasjoneringen opphevet, men samtidig ble importavgiftene satt opp. Det var antakelig dette siste som førte til at biler fra Sovjetunionen og Øst-Europa ble temmelig populære. De bilene var ikke bare rimeligere i pris enn vestlige konkurrenter, de var også langt mer tilpasset vei- og kjøreforhold utenfor de større byene.
Min fars første bil fikk han tidlig på 1950-tallet på bakgrunn av sin uførhet. Han ble nemlig rammet av poliomyelitt som barn og ble temmelig primitivt operert i det ene benet som ung mann. Han brukte først krykker, deretter gikk han med stokk, før han et stykke ut på 1960-tallet dessverre etter en stygg bilulykke var tilbake til krykker igjen2 – denne gang for resten av livet.
Uansett innebar det at han ble en av de «utvalgte» som kunne eie bil allerede på 1950-tallet. Hans første var en Opel Olympia, og dermed var det som en feber brått hadde rammet ham. En reisefeber.
Vi hadde allerede hatt en viss føling med den feberen, som hadde resultert i sommerlige båtturer med motorbåten «Vollvåg» – og det hadde vært fine ferier, men begrenset til kysten og øyene nær Kristiansund og Smøla.
Det var forresten også første gangen vi fikk en «eiendomskonflikt» med en av mine onkler, men min far lærte dessverre absolutt ingen ting av det … og den blindheten skulle senere koste oss langt dyrere enn bare å miste en båt. Men se det er en annen historie.
Med bilen kom en bevegelsesfrihet som for ham nærmest var berusende. Vi la ut på landeveien med bil og et telt3, og ble – i mine foreldres riktignok ganske korte ferier – de rene nomader! Camping-turismen var i den første tiden vi hadde bil ennå i sin spede barndom for de fleste norske, men ganske snart ikke for svenskene. De strømmet etter hvert inn i Norge, og ble ofte våre naboer der vi slo opp telt. Og la meg si det straks – dersom vi møtte noen sure mennesker på camping-plassene, så var de i alle fall ikke svenske!
Så fort vi virkelig forlot allfarvei og begav oss utenfor byer og områder der turismen mer eller mindre hadde begynt å slå rot, særlig innover landet vekk fra kysten, da ble imidlertid ikke alle like glade da vi kom og spurte om å få slå opp teltet.
Vi kunne mistenksomt bli spurt om vi var «reisende», som i fleste fall var et synonym for «tatere», og da svaret ble nei på det spørsmålet var det likevel ikke helt sikkert at man uten videre ble trodd! Hvor var vi fra? Og hadde vi fast adresse der? Og så videre.
Slik kunne en jo få et ørlite innblikk i hvordan de virkelig «reisende» vanligvis ble tatt imot av folk flest der de kom … særlig hyggelig var det i alle fall ikke enkelte ganger.
Jeg husker spesielt ett sted nede i Sogn. Vi kom inn på en sidevei som ble stadig dårligere, og vi skjønte at vi hadde rotet oss ordentlig bort.
Min far stanset og gikk bort til et hus for å spørre om veien. Han kom tilbake både slukøret og forvirret. Han hadde omtrent fått døra i trynet … «farende fant» og tiggere var slett ikke velkomne der i bygda, og det var bare å pelle seg vekk og la skikkelige, kristelige mennesker være i fred!
Kartet i hanskerommet kom oss til unnsetning, og vi var på rett vei likevel og kom mer eller mindre lykkelig fram til noen av hans utallige «kjentfolk».
Vi hadde den bilen i to år, og så ble den byttet ut med en sovjetisk bil. Den første av to. Hvilken som var først, enten det var Moskvitsj eller Pobeda, det husker jeg ikke lenger. Men han var temmelig fornøyd med begge to. Han holdt seg faktisk til øst-europeiske biler etter det, og den siste han hadde før han døde (flere år yngre enn jeg er nå) var en Wartburg, produsert i DDR.
Den ble også min første bil, og jeg minnes den bilen med udelt glede – men det er en helt annen historie!
Det å være «turist» på 1950- og tidlig på 1960-tallet, ligge i telt på både tenkelige og utenkelige steder, samle på tøymerker med stedsnavn på, møte stadig nye mennesker, det var egentlig både greit og ugreit.
For min alltid like «selskapelige» far tror jeg det stort sett var rene himmelen, men det ble det vel ikke for meg før jeg ble gammel nok til å være med på å bestemme hvor vi skulle.
Det ble gjerne til et sted (eller steder) der jeg hadde noen jeg brevvekslet med … Minst like bra eller bedre var det jo sjølsagt da jeg fikk ta med mitt eget reisefølge!
Jeg kom uansett på denne måten som barn og som ungdom så langt som til Kristiansand i sør, men «bare» til Bodø i nord, før jeg sjøl begynte å kjøre bil!
Det skjedde ganske raskt ei mental endring i forhold til turisme fra jeg var barn til jeg ble ungdom, fra 1950-tall til 1960-tall, men det betyr ikke at jeg glemmer hvordan de første bilferiene var. Det å være «reisende» og altså i noens øyne bli mistenkt for å være det de kalte «fant» og «tater». Bli tvilende sett på som menneskelig ugress som kanskje aller nådigst av ren «folkeskikk» fikk lov til å sette opp et lite spisstelt i utmarka et sted.
Endringa kom sjølsagt med at begrepet turisme ble synonymt med penger i kassa, med camping-plasser, med så å si nytt liv til mange bygder. Den kom overraskende fort – og sannsynligvis kan vi takke de mange svenske bilturistene for mye av den endringa også?
I dag gir dette (sammen med det også å ha bodd «på feil sted i byen» som barn) meg i alle fall en mulighet til å forstå og til en viss grad identifisere meg med de som på flere måter av en eller annen grunn ble og blir sett på som mindreverdige.
På grunn av rase, kultur, eller kanskje først og fremst tilfeldigheter og fordommer mot alt som ikke nødvendigvis er historisk sett totalt fremmed, men i alle fall virker som om det er helt annerledes.
Jeg sikter nå naturligvis ikke minst til romfolket. Som slett ikke er «turister» i noen normal bruk av ordet. De minner oss antakelig ganske ubehagelig om farne tider, med «farende fant», med tigging og et liv helt i utkanten av samfunnets normalitet og lov.
Det er slett ikke umulig med rett å hevde at det er våre egne politiske gjerninger romfolkets kår reflekterer. Det politiske sammenbruddet i øst gav riktignok det mange i alle fall i vest definerer som «frihet», men for mange ble det hovedsakelig friheten til arbeidsledighet og frafall av det meste av det som liknet på sosial trygghet.
Romania, landet som har verdens største befolkning av sigøynere (romfolk) på godt over to millioner, var riktignok et av de landene i øst som under det gamle styresettet var aller mest plaget av udugelige ledere og politisk korrupsjon. Men det forhindret likevel ikke at det også var et temmelig «ordnet» samfunn, med sosiale goder, liten arbeidsledighet og i alle fall et visst framtidshåp om bedre tider.
Kapitalismen har ganske brutalt slått beina under det meste i noen av landene i det østlige Europa. Næringslivet er enkelte steder redusert til å bli «leverandører» til særlig det tyske næringslivet, men også til den russiske mafiakapitalismen.
Mennesker uten sosialt (og politisk) fotfeste ender med å flykte vestover, men til forskjell fra da de kom som heltemodige «anti-kommunistiske flyktninger», er de absolutt ikke særlig velkomne lenger!
De er rett og slett blitt menneskelig brennhette. Ubehagelig ugress, nå blåst hit av en kald politisk vind der Vesten sådde frøene, men nå slett ikke ønsker å møte denne nye «farende fant» som speiler ett av resultatene fra seieren i «Den kalde krigen» som man verken vil se eller tenke over.
Det politikere og ideologer «sår» av tanker og gjerninger vokser dessverre alt for ofte opp til å bli noe helt annet enn det de sjøl trodde skulle bli resultatet. Brått blir dag til natt, og tankefrøene man trodde skulle bli nyttige planter og vakre blomster, blir i det politiske og sosiale skumringslandet til brennhette, tistel og ugras.
Fotnoter:
- Et annet og mange steder vanligere navn på denne planten er «brennesle», men for meg er brennhette den normale betegnelsen. Andre navn på planten er brenngras, brennekopp, brennhuttu og nøsle.| ↩
- Det var i en engelsk Austin der styrestaget røk, bare så det er sagt. | ↩
- Et såkalt «firemannstelt», og vi var oftest fire, men noen ganger også fem – siden enten jeg eller min søster fikk lov til å ta med en venninne eller venn. | ↩