Forbudte ideologier?
Jeg har absolutt ingen sympati med Anders Behring Breiviks politiske meninger. Hans analyse av samfunnet er etter min mening så feilaktig som det vel er mulig å få den!
Likevel mener jeg tross det at det er hans soleklare rett å analysere samfunnet som han vil, til og med om de analysene er på eller over grensa til fascisme og nazisme.
En sykeliggjøring av politisk ideologi er på mange måter langt mer skremmende enn bomber.
Bomber og kuler kan et samfunn forsvare seg mot. Psykologisering og sykeliggjøring av meninger og ideologier – som adskiller seg fra det som regnes som normale i et gitt samfunn i en bestemt tidsperiode – er faktisk nettopp det som Vesten anklaget Sovjetunionen for å drive med i forhold til politiske dissidenter. Og som man også i USA i sin tid brukte i kampen mot kommunismen.
Derfor kan noe som er et lite tankesteg for en mann fort bli et langt et for et helt samfunn!
Det som Breivik derfor må dømmes for, er ikke ideer, det er for handlinger. Jeg som anti-fascist mener at jeg har gode og vektige nok argumenter mot både ideologi og ideologiens utslag hos enkeltpersoner til å kunne kjempe hardt og effektivt mot den uten å sykeliggjøre den.
Å sykeliggjøre dem er derimot i mine øyne så «billig» at det nærmer seg stygt nederlaget!
En psykiatrisk dom vil faktisk dømme hele nasjoner og store deler av folket f.eks. i Tyskland og Italia på 1930-tallet til sykelighet og «psykose» i stedet for å møte fascismen med meninger og argumenter.
Og vil det stoppe der? Neppe. Blir det neste Sovjetunionen, Kina, kommunisme, sosialisme? Og hvorfor forresten ikke også liberalisme i samme slengen? Anders Lange, var ikke han sjuk? Hva med Einar Gerhardsen i sine yngre dager, var ikke han temmelig suspekt?
Hvorfor stanse ved politikere – tenk på alle suspekte kunstnere, musikere, skuespillere?
Og for ikke å si forfatterne? Ernest Hemingway, var det ikke noe galt med ham tro? Bergljot Hobæk-Haff – underlig dame det, ikke sant? Øyvind Myhre, var det ikke noe suspekt ved de Mars-historiene hans? Og så Mikhail Sjolokhov, var ikke han kommunist?
Her er det da virkelig mye å gripe fatt i!
I kampen mot politiske dogmer og ideer risikerer man faktisk å erstatte disse med andre typer dogmer som er like farlige eller faktisk langt farligere:
Psykiatriske og psykologiske teorier og dogmer som er minst like luftig tuftet på harde realiteter hos psykologer og psykiatere som de politiske ideologiene som de prøver å forstå og dømme via menneskene og de menneskelige tankene og handlingene som de skal uttale seg om.
Problemet er naturligvis at uten å virkelig også forstå ideologier (inklusive religioner) og anerkjenne deres innflytelse og kraft, kan man heller ikke forstå menneskene som har dem, og det disse menneskene ikke forstår må jo bare være sjukt. Irrasjonelt. Unormalt. Ikke sant?
Problemet er jo at «normalt» ikke er et fast psykologisk holdepunkt, en tilstand uavhengig av det samfunnet normaliteten befinner seg i.
Det som regnes som rett og normalt i et stammesamfunn i det indre Afrika, hos et øyfolk i Polynesia eller et gjeterfolk i Tibet, i ei anarkistgruppe i Bodø eller en småby i Western Kentucky, er neppe det som er «normalt» i et møte i Norsk Psykologforening!
Anders Behring Breivik bør dømmes for sine gjerninger, der hans ideologi utgjør det bakteppe av ideer som disse handlingene bygger på. Men ideologien kan man ikke forby uten å være tankepoliti. Ideene som handlingene unnskyldes med eller bygger på verken kan eller bør straffes. Et menneske har lov til å tenke hva det vil, det er eventuelle handlinger som disse tankene fører til som skal straffes.
En representant fra gjeterfolket i Tibet og observatør (norsktalende for anledningen) på et møte i Psykologforeningen ville ganske sikkert raskt og hoderistende kunne slå fast at hun hadde havnet hos en flokk med gærninger.