Ideologisk galskap

Av Ingar Knudtsen

Den ideologiske galskapen vi ser utspille seg på TV-skjermene med Anders Behring Breivik i hovedrollen er tydeligvis veldig vanskelig å forstå for svært mange. Særlig kontrasten mellom den fascistiske og rasistiske Breivik som rolig og tilsynelatende helt følelsesløst hørte de detaljerte beskrivelsene av sine egne drap på uskyldige unge mennesker mens han brast i gråt da han fikk se sin egenproduserte propagandafilm for sin sak.

En bør ikke være det minste overrasket over det.

Verden er nemlig aldri bare objektiv for noe menneske. Den verden og de miljøer vi erfarer, ser og tolker, filtreres gjennom lag på lag med oppdragelse, kultur, meninger og ideologi.

En relativt «uskyldig» parallell til hvilken irrasjonell størrelses- og viktighetsvurdering som foregår i hjernen ideologisk eller religiøst finner man i idrett, der virkelig totalt ubetydelige begivenheter som finner sted i en fotballkamp, et skøyteløp, i golf, eller i en hvilken som helst idrett som interesserer en bestemt person i en gitt kultur blir ikke bare viktig, men viktigst av alt som skjer i verden der og da! Og forresten slett ikke bare i «kampens hete» heller, men det kan bli så engasjerende for mange sånne sofakrokentusiaster at det er en av de styrende faktorene i livet.

Dersom ikke akkurat det viser hvor irrasjonelle mennesker også så å si «i all uskyldighet» kan bli, da vet sannelig ikke jeg? Og det finnes jo sjølsagt en potensiell fanatiker og overdriver i oss alle.

Man kan møte personer hvis lidenskap (!) i den ene eller den andre retning er fullstendig logisk for det mennesket, men like totalt ulogisk og uinteressant for de fleste andre. For å si det på den måten, den enes frimerkesamling er den andres uforståelige tull og tøys. Men jeg kjente en gang en samler på Reknes Sanatorium som oppdaget at et sjeldent merke som han hadde ved nærmere inspeksjon viste seg å ha en liten rift, og han snakket om det som om det var en katastrofe langt mer tragisk enn at han samme morgen hadde spyttet blod igjen …

Det finnes egentlig ikke noe forbud mot å være ekstrem nasjonalist, men hvor glade skulle vi vel ikke alle ha vært om sånne mennesker som Behring Breivik hadde brukt sitt nasjonalistiske og ideologiske engasjement på å heie på håndballjentene eller på sitt lokale fotballag?

Det er jo kommet fram påstander om at «mange» støtter Breivik i enten alt eller deler av det han gjorde. Det avhenger litt av hva man mener med «mange». Helt sikkert er det i alle fall at det er flere enn man umiddelbart kanskje skulle tro …

Antakelig vil likevel de aller fleste av disse forhåpentligvis ha vett nok, til og med på nettet, og uansett hvor fascistiske de er ideologisk, til i det minste å skille mellom angrepet på regjeringskvartalet og mordene på Utøya.

Ikke fordi angrepet på regjeringskvartalet på noen som helst måte er verken politisk eller ideologisk legitimt, men fordi drapene på ungdommene er langt, langt over grensa til noe som kan begrunnes politisk – til og med av en terrorist!

Faktisk befinner ironisk nok Breivik seg midt i den typen begrunnelser som islamistene bak terrorangrepene i USA 11. september 2001 hadde, bare med andre ideologiske fortegn.

Anders Behring Breivik har med den reaksjonen han viste og viser i retten så klare politisk-ideologiske paralleller i historia og i historiske personer at ingen egentlig burde bli det minste forbauset over ham som historisk og sosialpsykologisk fenomen.

Problemet for rettsvesenet ligger egentlig i at mens man kan «pøse på» med mer eller mindre innbyrdes uenige fagfolk innen psykiatri og psykologi, så er det temmelig smått med slike som har ideologisk-politisk ekspertise!

Til og med en «skarve» vanlig historiker med greie på begivenheter før, under og etter den annen verdenskrig og den påfølgende «kalde krigen» vil antakelig kunne forstå mer av ideologisk-politisk motivasjon for terrorisme enn en gjennomsnitts psykolog kan?

Vel, i det minste har de fleste som nå har observert hans mentale tilstand etter hvert blitt enige om at han ikke er «gal», tvert om noe jeg for å være ærlig slett ikke var sikker på kom til å skje! Veldig tungt veier sannsynligvis blant annet psykiatriprofessor Einar Kringlens vitneprov – som underveis i løpet av rettssaka faktisk har skiftet syn på Breivik, og nå mener at han mentalt sett er strafferetslig ansvarlig!

Det å våge å «politisere» psykiatrien er likevel ikke noe nytt, det gjorde blant annet Wilhelm Reich, men hans svar i boka Mass Psychology of Fascism som var om seksuell undertrykking, virker nok i dag litt (?) for enkel. Man trenger enda mer politiserte svar enn det!

Politikk handler om makt, og fascisme om absolutt makt. Der den makten som til slutt blir den ultimate naturligvis er makten over liv og død. Der forbrytelse, skyld og straff for mannen med bombe og gevær handlet om det han mente skulle være et slags væpnet oppgjør med den makta som hadde skyld for «rikets tilstand», personifisert gjennom Arbeiderpartiet og AUF.

Mot sosialisme, solidaritet, demokrati, massen, de svakes undertrykking av de sterke, skulle straffen komme. I form av død som skulle bli begynnelsen på noe nytt.

Ideologisk forvirring, ideologisk galskap? Vel, i så fall ikke av noen egentlig ny dato, tvert imot. Fascisme og nazisme døde sjølsagt ikke sammen med Hitler i bunkeren hans, som det ganske treffende heter i sangen: «He is dead, but he won’t lay down».

Problemet for oss er sjølsagt at det å leve i et så avideologisert samfunn som vårt, er bedragersk når det gjelder virkelig å forstå motivasjonene for terrorhandlinger. Men når man ser på historia og ser terrorisme og politiske drap i sammenheng med idé- og religionshistorie, så blir det å «se» en slik motivasjon nærmest en sammenhengende rekke med «aha»! Det tragiske er jo at den hensikten som helliger handlingen for ideologiske terrorister sjøl når den i teorien er «god» (noe naturligvis Breiviks ikke er), så vil resultatet sannsynligvis aldri bli slik som vedkommende har fantasert seg til.

Hvis det i det hele tatt blir en begynnelse på noe som helst annet enn tragedier, så blir det det motsatte av det terroristen hadde håpet på. Ofrene har altså sjøl fra hans side vært forgjeves, og skal og må også være det! Hvis ikke er veien inn i fascismen faktisk begynt …

Svaret kan ikke bli bare psykiatri. Politisk galskap er ikke som annen sinnsjukdom!

Den ideologiske galskap som Breivik framviser er antakelig noe sjeldnere (i alle fall i en så brutal form) hos mer eller mindre alenestående individer enn slike man finner i grupper, partier og nasjoner drevet av massesuggestive, sosiale, ideologiske og religiøse strømninger og mekanismer.

Felles for all rasistisk, religiøs, nasjonalistisk og annen ekstrem høyreideologisk forming er at den skaper både en irrasjonalitet og en sentimentalitet som blir vanskelig å forstå uten å være klar over hvor ofte og enkelt det dessverre er å skape ideologiske, nasjonalistiske, religiøse og rasistiske sjølbilder. På sitt verste til og med hos flertallet av innbyggere både i nasjoner og i grupper av nasjoner. Med mennesker som med dette skaper et rigid og urokkelig «dem» og «oss» og ekstreme former for nasjonalisme og rasisme.

Folk som møtte nazister og fascister på 1930- og 1940-tallet, til og med etter at de ble direkte involvert i massedrap på mennesker som de betraktet som nasjonale, rasemessige eller ideologiske fiender – som russere, polakker og jøder – oppfattet dem faktisk gjerne som både kultiverte, hyggelige og intelligente mennesker.

Ganske mange diplomater fra mer eller mindre «nøytrale» land som møtte Hitler, Göring, Eichmann under krigen beskrev dem i alle fall svært så positivt!

Et kjennetegn på disse menneskenes «irrasjonelle rasjonalitet» var nettopp de ideologiske begrunnelsene, raseteoriene, det å følge ordrer fra overordnete og særlig Der Führers ideologiske rettesnor.

Noe som likner på «nazisme» kan dessverre fremdeles ramme alle dersom situasjonen deres inviterer til det. «Dem og oss»-syndromet fremmedgjør menneskene som ofte ganske grunnløst utpekes til fiender i en slik grad at de i enhver forstand slutter å ha noen annen verdi enn den som er negativ. De så å si merkes for slaveri eller utryddelse.

I en slik klassemessig, politisk og kulturell og til og med «rasemessig» sammenheng blir det jo sjøl i demokratiske samfunn rom for individuelle ytterliggående meningsforskjeller mellom mennesker som blir helt fundamentale, og så viktige at de motiverer ikke bare holdninger og ord, men også naturligvis handlinger!

Friheten til å tro og mene innbefatter – og må innbefatte – også friheten til å mene at frihet og demokrati er negative verdier!

Ideologi er dessverre i vårt samfunn også noe som gjerne bagatelliseres, rett og slett fordi konfliktnivået mellom la oss si sosialdemokrater og høyrefolk når alt kommer til alt ligger på et rent «parlamentarisk» og i all hovedsak vennligsinnet nivå. Det er ikke noe som bare er dårlig, fred er kanskje ikke alltid det beste, som det heter i sangen, men alternativet kan jo mildest talt fort bli langt, langt dårligere!

I min egen ungdom var jeg medlem i flere venstreorienterte grupperinger, og var på slutten av 1960-tallet med på å starte den første anarkistiske politiske organisasjonen i Norge i nyere tid. Dette var en politisk, såkalt frihetlig organisasjon som skulle drive med ren politisk og ideologisk virksomhet, og som også gjorde akkurat det.

Likevel ble anarkismens rykte blant mennesker uten kjennskap til verken dens historie eller tankeverden ganske snart et problem. Siden vi var en helt åpen organisasjon med faste ukentlige møtedager og der hvem som helst kunne komme på møtene dukket det i løpet av den tiden den lokale gruppa vår1 eksisterte opp enkelte personer som kom dit ikke fordi de forsto ideene bak det vi holdt på med, men snarere både misforsto og ville misforstå den!

Det skal innrømmes at flere av oss kjente det temmelig ubehagelig å få «besøk» av personer som noen av oss mente var rene provokatører og som de mest mistenksomme til og med trodde var sendt dit av politiet, mens andre heller mente var folk som faktisk bar på terroristiske tanker og formodentlig lette etter ideologisk tankegods som de kunne unnskylde sine meninger med.

Den gangen visste jeg vel ikke helt hva jeg skulle tro, men i dag er jeg nok mest tilbøyelig til å være mest enig med de sistnevnte.

Vel, mange av oss var unge og antakelig til og med både naive og mistenksomme, gjerne på samme tid. Vi var dessuten veldig «troende» i forhold til våre tanker og meninger og mente vel at vi kunne snakke slike mennesker til rette. Og javisst fungerte det i noen tilfeller. Jeg vet i alle fall om et par ungdommer som kom til oss med bitterhet og hat mot samfunnet både lokalt og generelt «mot nesten alt og alle», men som for å si det litt (eller alt for!) høytidelig fikk ny forståelse og ny mening med livene sine.

Det var derimot også noen svært få som nok ble skuffet over mangelen på voldelige og destruktive tanker, og som tok den halvt alvorlige, halvt spøkefulle harselasen med voldsromantikk personlig ille opp.

Akkurat de veldig få personene det dreide seg om forsvant da også fort. Men jeg tenker i dag på at det blant dem godt kunne ha vært en potensiell Behring Breivik, og at de kanskje burde ha blitt tatt enda mer alvorlig. På den annen side må jeg også bare si at noen av oss den gangen mistenkte slike for å være provokatører fra politiet. Hvis de mot all formodning virkelig var det så ble de vel i beste fall beroliget, i verste fall skuffet.

Jeg vil sjølsagt ikke nevne navn, men det var i alle fall en som kom på et par-tre møter som kun var interessert i de voldelige aspektene ved det han kanskje trodde vi sto for. I mine øyne var han egentlig bare ideologisk forvirret, personlig voldelig og voldsromantisk - og i alle fall den gangen mente jeg skam å si også at han rett og slett var dum.

Dette siste var han antakelig ikke?

Heldigvis tok vel også han mer eller mindre til vettet med tida, etter hva jeg har forstått.

For mitt eget vedkommende føltes det å drive med denne typen politisk og ideologisk arbeid etter hvert bare mer og mer meningsløst. Jeg fant til og med enkelte av de personene som politikken nærmest tvang familien til å omgås som ubehagelige og plagsomme. Andre både var og er riktignok fremdeles våre venner, men i alle fall ikke omgangsvenner, i den grad vi i det hele tatt har særlig mange slike? I dag omgås jeg vel lokalt like mye eller mer mine barndomsvenner enn «politiske» ungdomsvenner!

Tida da vi var politisk aktive er faktisk mer som et tilbakelagt mareritt enn noe vi liker å tenke tilbake på. Lærerikt? Javisst, det også, men tidstyveriet var jo helt uten grenser, og det å ha et slags «åpent hus» for slike som betraktet seg som våre meningsfeller ble etter hvert direkte plagsomt. Særlig når de kom mens familien var opptatt med helt andre ting, f.eks. da jeg sjøl satt og skrev! Dette var på den tida da forfatterskapet mitt tok form, og like før jeg fikk utgitt min første bok.

En av de dagene i mitt liv som vi kan huske med veldig stor glede, er den dagen da en hel rekke av slike som hadde vennet seg til at vår leilighet var et slags «åpent hus» sto ute i korridoren og nedover trappa og nesten var på vei inn straks jeg åpnet døra. Jeg stilte meg i døråpninga med Gerd rett bak meg, og vi hindret dem i å komme inn.

– Beklager, jeg sitter og skriver. Det passer ikke med besøk nå.

Jeg lukket døra, og Gerd og jeg så på hverandre. Vi hadde greid å overvinne det sosiale presset som det nesten var blitt en slags resignert vane å gi etter for.

Yes!!!

Det var som om en stor stein falt fra hjertene våre.

Det var en både sosial, politisk og til og med «ideologisk» stein … Vi tok tilbake livene våre fra politikken, fra ideologien. Det som hadde forandret seg fra å virke spennende og utviklende til å bli sosialt vanskelig og nesten daglig forstyrrende på det man rett og slett kan kalle «privatlivets fred».

Alt dette virker kanskje ikke å ha så mye med ideologi å gjøre, og slett ikke med det denne artikkelen skulle handle om, men det har det. Politikk, ideologi, religion. De er alle tvangstrøyer, eller kanskje heller rom med begrenset utsikt, som vi kan bli «boende» i nærmest uten i det hele tatt å se hva det er som holder på å skje.

I sin ytterste konsekvens vikles vår eksistens, vårt sjølbilde inn i ideologisk, religiøs og politisk tenkning til vi nærmest defineres som mennesker av det. Det blir et tankefengsel der vi befinner oss i vår egen innbilnings verden. En verden der vi er noe, betyr noe, har kontakter, har innflytelse og til og med makt.

Javisst kan man ha kontakter. Både med mennesker og med organisasjoner og partier. En kan være på møter, kan delta i både dette og hint. Men det finnes en grense et sted der man beveger seg fra realiteter og over i ønsketenkning og fantasi. Går man virkelig for alvor over den grensen og beveger seg inn i fantasilandet vil antakelig mangelen på konkrete resultater av ens politikk eller religion begynner å tære på selve det bildet man må ha av verden for å kunne leve normalt i den.

Egoets krav på storhet og viktighet krever ofte da større og større plass i et verdensbilde som blir stadig mer fantasifullt. Samtidig vil realitetene naturligvis trenge seg på.

Da kan man – dersom man har noe som mer og mer utvikler seg til et hat mot verden som den er – i verste fall begynne å lete etter måter å tvinge verden til endring …

Dermed har en tatt det farlige steget fra intellektuell analyse og normal politisk og ideologisk aktivitet til å bevege seg inn i en langt mørkere verden, en der «handlingens propaganda» mer og mer framstår som den eneste vei framover.

Det er også her gapet mellom venstreorientert og høyreorientert terrorisme begynner å vise seg. La oss være ærlige nok til å si at veldig mange av oss i ettertid virkelig kunne ønske at et attentat mot mennesker som bl.a. Hitler og Mussolini hadde stanset dem før det var for sent.

Et slikt attentat kunne en sosialist, en kommunist, en anarkist – og til og med en «terrorist» på oppdrag fra en eller annen regjering2 antakelig ha vært i stand til både å planlegge og gjennomføre. Men ingen av de sytten (!) kjente planlagte attentatene mot Hitler lyktes.

Hvordan verden ville ha sett ut i dag om ett av dem hadde lyktes, det vet vi naturligvis ikke. Flere av dem ville uansett ha kommet for seint til å hindre den annen verdenskrig eller endre dens gang på en måte som hadde kunnet sikre et annet utfall enn det som kom.

Jeg tror ikke ett eneste forstandig menneske utenfor partiene som sympatiserte med ham virkelig ville ha beklaget et terroristisk drap på Hitler, men jeg for min del ser mange ting som (avhengig av tidspunktet) dermed kunne ha endret historia på en måte som ikke ville ha vært bedre, men bare enda verre for de allierte!

Hva om Tyskland dermed hadde fått en leder som ikke hadde gått til angrep på Sovjetunionen? Eller i alle fall ikke før krigen i vest var vunnet? Eller motsatt: ikke gått til angrep på Vest-Europa? Ville da ikke vestlige ledere med anti-kommunistisk tilfredshet bare «nøytralt» sett på en eventuell tysk seier i øst?

I dag sitter vi med et fullbyrdet resultat av alt det som skjedde. Og en kan ikke la være å tenke at terrorisme til og med når den tilsynelatende ville kunne ha ledet til noe bra absolutt ikke er noen farbar vei å gå! For i så fall må man altså bare være helt sikker på konsekvensen av det, og det er antakelig helt umulig.

Det vanligste er vel snarere at alle terrorister feilvurderer omtrent «alt», særlig ved at de tror på en for dem positiv virkning … hvis det da ikke er en ren smitteeffekt de er ute etter. For det er jo ikke tvil om at terrorister lærer av hverandre! Og den læringen skjer ironisk nok på tvers av alle ideologiske og religiøse skillelinjer.

Uansett er det en temmelig stor forskjell på et attentat mot en diktator, eller til og med en vanlig politiker, og det å drepe de mange ungdommene som Behring Breivik myrdet på Utøya. Ikke en eneste av dem hadde levd lenge nok til virkelig å vise hva de ville ha utrettet med livene sine. For alt det høyrefanatikeren med geværet visste, var det kanskje til og med noen blant dem som ville ha endret ideologisk kurs i ei helt annen retning? Til og med i ei retning som Breivik ikke ville hatt så mye imot? Eller kanskje ikke blitt særlig politisk aktiv i det hele tatt?

Ikke at dette egentlig skulle ha betydd noe, men det viser bare hvor politisk vrangsnudd denne mannen var og er. Det viser også hvor farlig ideologi og politikk kan være når bare de «rette» ideene får lov til å utvikle seg uhindret i hjerner som mister sin evne til å forstå forskjellen på rett og galt, og til å skjønne hvor grensene går mellom fantasi og virkelighet.

En episode underbygger likevel til en viss grad Breiviks noe «spesielle» rasjonalitet i gjennomføringen av det han nok så på som likvidering av sine unge ideologiske fiender. Det er når han ser en person som han tviler på er en ideologisk fiende fordi han «ikke helt ser ut som» de andre. Breivik blir usikker og lar være å skyte! Han er altså ikke i noen slags utilregnelig «rus», men er i all sin grusomhet kald og klar over hva han vil og hva han gjør.

Da jeg mottok trusselbrev (les: hatbrev) på slutten av 1960-tallet etter en avisdebatt jeg deltok i var det naturligvis fra sterkt høyreorienterte personer – og det kjentes faktisk bare ganske merkelig. På den tida var jeg småbarnsfar, og engstelsen for hva som kunne skje gikk ikke så mye på meg sjøl som på familien.

Jeg og mange, mange med meg har alltid vært klar over høyreorientert terror og hvordan den både har vært og kan fungere og arte seg. Historia viser med all tydelighet at slik terror bestandig har vært ekstremt brutal og hensynsløs både i valg av midler og av mål som ble rammet. Tross dette er det kanskje først nå med Breiviks terrorhandlinger at jeg innser at vi som ble truet den gangen kanskje burde ha vært reddere?

Til mitt og andres forsvar må jeg jo si at høyreterrorismen har vært ignorert og bagatellisert både av politi, media og de fleste politikere!

Jeg aner ikke hva samfunnet kan greie å gjøre mot individuelle terrorister, annet enn naturligvis å ta dem etter at deres forbrytelser er fullbyrdet.

Sikkert er det at Behring Breivik aldri noen gang bør slippes fullstendig fri igjen. Det er ingen som helst grunn til å tro at han noen gang vil føle anger – eller i alle fall ingen annen anger enn at han skulle ha drept enda flere!

I min tid som ung politisk og ideologisk aktivist møtte jeg mange personer med «rare» og egentlig ganske farlige holdninger. Det ble da en oppgave å få dem til å forstå en del ganske enkle forskjeller og sammenhenger. Aksjon og reaksjon, fanatisme og humanisme, eller bare helt enkelt sagt: Forskjell på rett og galt.

Dette siste er likevel et mye mer flytende begrep enn man skulle tro, fordi det avhenger av verdigrunnlaget som de enkelte mennesker bygger sine liv på såvel som av situasjonen.

Den menneskelige hjerne er og blir en temmelig komplisert labyrint av tanker, meninger, erfaringer. Til sammen danner liv og tanker grunnlaget for handlinger som for hvert enkelt individ godt kan synes både rasjonelle og riktige, men dessverre enkelte ganger uten i det hele tatt å være i nærheten av det!

Anders Behring Breivik er bare en i en lang rekke av mennesker som absolutt – uten rent mentalt å kunne kalles «sinnsjuk» eller «gal» og under påvirkning av tanker og meninger, ideologiske, politiske og religiøse oppfatninger som hver for seg ikke uten videre kan betraktes som sjukelige – likevel har vært i stand til å gjøre ting som aldri kan bli sett på som noe annet enn galskap. Men da snakker vi om verket, og ikke nødvendigvis mennesket!

Jeg tror nemlig ikke at mannen over hodet er «sinnsjuk». Det blir alt for enkelt. Derimot mener jeg altså at hans ideologi er det. Så hvordan kan akkurat det være mulig? Er ikke det en slags sjølmotsigelse?

Jo, det er vel på ett vis det, men det betyr ikke at det ikke er rom for slikt i den menneskelige psyke og bevissthet. Det motsatte ville faktisk ha vært enda merkeligere. Man kan da virkelig ha både to og flere tanker i hodet samtidig – og enda flere meninger!

Det som man bør være klar over, er også at det er stor forskjell på det man med eller uten rett kan kalle ideologisk galskap og en personlig sinnsjukdom.

Ideologisk «galskap» kan det fort bli regnet som dersom man har veldig divergerende syn på hvorledes samfunnet kan eller skal organiseres i forhold til slik det er. Ut ifra det blir det antakelig svært mange tendenser til politisk galskap her i landet – til og med kanskje inkludert hos en del politikere som er aktive eller til og med i ledelsen av politiske partier?

Jeg beklager det, men jeg synes faktisk noen av de som avhører Breivik, i alle fall hvis jeg skal dømme etter svarene de har gitt journalister, er temmelig ideologisk inkompetente. Det gjelder også de jeg personlig har hørt til nå. Blant de klareste unntakene fra dette i skrivende stund er Lars Gule og Mattias Gardell.

Da jeg hørte på professor Gardell ble jeg forundret over i hvor stor grad han ut ifra sitt ståsted og sin viten omkring de høyreekstreme organisasjonene uttrykte mange av mine egne tanker, mens han er professor, og jeg naturligvis kun er en forfatter med interesse for ideologier, inklusive de jeg slett ikke liker.

Breivik er i egne øyne en gjennomført ideologisk person – og da må man jo helst kunne være i stand til å møte ham på nettopp dette feltet. Hans forbrytelse er slik han sjøl ser det ideologisk begrunnet, og da er det å vite mye om den ideologien han bekjenner seg til virkelig helt nødvendig!

Dessverre er ikke en slik skolering blant de fagene som hører til i utdannelsen verken til jurister eller for den saks skyld journalister. Snarere tvert imot, hadde jeg nær skrevet. Ops, jeg skrev det jo …

Sjøl i en fascistisk/nazistisk sammenheng er likevel ikke hans forbrytelse bare enkel å forstå. På en litt sær måte er det å historisk sett skylde Arbeiderpartiet for mye av det han mener er galt i Norge ganske greit sett ut ifra hans ideologi. Partiet har jo faktisk sittet med makten i store deler av etterkrigstiden. Hvor han har hentet sitt hat mot AUF, er verre å forstå. I alle fall som en god nok begrunnelse for å myrde de unge menneskene på Utøya.

Å kalle akkurat det fra hans ståsted «en taktisk skivebom» er bare alt for mildt sagt!

Etter det ble det neppe mulig for et eneste menneske som på noen måte eier det minste vett og forstand å støtte ham, sjøl om de ellers skulle være politisk i samme leir som ham, og uansett også hvor mye de enn måtte hate Arbeiderpartiet!

Han rammer jo også mennesker som han ikke aner det minste om hvilke framtidige politiske skjebner de kunne ha fått. Jeg har i min tid møtt temmelig mange AUFere som bare få år senere ikke lenger har hatt de politiske standpunktene de hadde da de var unge. Til og med noen som har endt opp i Høyre og for alt jeg vet kanskje også i Fremskrittspartiet?

Mye av det andre han gjør, har derimot utvilsomt en slags logikk ut ifra den ideologien han forfekter, dersom man i det hele tatt greier å gå inn det skrekkscenarioet der hans meninger og tanker utspiller sitt drama.

Dersom denne mannen er gal, er det slik jeg ser det i alle fall ingen vanlig galskap, den har sine røtter i livssyn og politikk, og vi har sett den før ganske mange ganger og hos temmelig mange mennesker. Men de fleste av disse får takk og pris vanligvis utløp for sin frustrasjon og sine meninger på helt andre måter enn å ty til vold …

Alle slags ideologier og religioner kan dessverre i sin ytterste konsekvens sette opp så uoverstigelige skillelinjer mellom mennesker at de blir til politiske, religiøse og ideologiske skyttergraver og kan omskape folk til bombemål, det er heller ikke noe vi må glemme i denne saken. Ofte utløser også en slik frustrasjon blind vold, rettet mot hvem som helst. Det kan man jo ikke si om Breivik.

Terror og motterror blander seg gjerne inn i hverandre, skillene viskes ut og handlingene de fører til blir til forveksling like når ytterliggående grupper og individer griper fatt i dem.

Det er veldig viktig å forstå at «reaksjonære» og «radikale»3 ideologier (inklusive religioner) nærer hverandres hat og har ført og vil føre til konflikter og vold. Storsamfunnet kan på den ene side vende ryggen til det hele og kalle hver enkelt terrorist i tur som «gal», eller det kan høre på oss som både vet noe om ideologi og om hvordan enkeltpersoner og grupper blir påvirket av den.

En annen som i mine øyne har hatt mye fornuftig å si og som har imponert meg av de som har vitnet eller opptrådt som eksperter i rettssaka mot Breivik er utvilsomt professor Einar Øverenge. Hans argumenter mot å erklære Breivik for sinnsjuk var ikke bare overbevisende, de gikk rett inn i kjernen ikke bare i Breiviks handlinger, men helt tilbake til nazismen og dens bødler og torturister. Dessuten refererte han til Hanna Arendt som jeg har stor respekt for, og som jeg leste noen bøker av i min ungdom, blant annet boka Eichmann i Jerusalem som kom på norsk i 1963.

Hvis de tyske nazistene kunne stilles rettslig til ansvar for sine ugjerninger og straffes i forhold til disse, så vil det naturligvis være helt galt å ikke legge det samme ansvar og den samme frie vilje til å utføre eller ikke utføre den samme type morderiske handlinger hos Breivik.

At han foretok temmelig bevisste og i sin kontekst rasjonelle valg til og med på Utøya vises jo blant annet ved at han faktisk sparte minst en person – ut ifra at personen etter hans mening ikke helt hadde de ytre kjennetegn som passet på det han kunne definere som en ideologisk fiende!

Logikken i den tilsynelatende galskapen blir dermed et paradoks som sikkert er vanskelig å forstå for mennesker uten innsikt i ideologisk eller religiøs «dobbelttenkning»:

Med en nesten lidenskapsløs brutalitet å kunne drepe ut ifra en vurdering av offerets verdi eller mangel på verdi definert gjennom politikk, rase, nasjonalitet, syndighet, eller egentlig et hvilket som helst påskudd som kan skape et uoverstigelig «dem» eller «oss»!

Den rasjonelle ondskap hvis alibi er ideologisk eller religiøst, nasjonalt eller politisk, er ingen ordinær ondskap slik den framstår verken hos Breivik eller andre sammenliknbare mordere.

Ideologi og religion fungerer ikke bare som unnskyldning for den slags ondskap, den er tvert imot selve begrunnelsen for det uoverstigelige skillet mellom skyld og synd som gir den ideologiske drapsmannen oppfatningen av seg sjøl som den rettferdige strafferen som bare gjør det som er nødvendig for å gjenopprette balansen i tilværelsen.

Den ideologiske galskapen har med Breiviks handlinger nå brått – som svarte, fascistiske nattblomster – dukket opp i Kardemommebyens kjøkkenhage.

Og da hadde vår avideologiserte politiske og journalistiske verden dessverre stort sett bare forvirring, tafatthet, psykologi og gode ønsker å møte den med. Der det enkleste «for alle» blir å kalle personen Behring Breivik for gal, heller enn ideologien hans. Det vil i alle fall tilsynelatende gjenopprette balansen i samfunnet, og dermed la menneskene trekke et kollektivt lettelsens sukk …

Psykologi er ikke en «legevitenskap» på samme måte som de vitenskaper som handler om kropp. Den beveger seg derimot inn i et felt der diverse teorier og «skoler» på samme måter som i ideologi og politikk danner ganske forskjellige grunnlag for viten og handling.

Likt både politikk, ideologi og sosiologi har psykologi (og psykiatri) hatt sine mørke og lyse stunder. På sitt verste har den sperret både adferdssjuke mennesker og politiske avvikere inn på asyler og eksperimentert med hjernene deres med kjemi og kniv.

I sin mildere og mer positive og humanistiske form har den gitt mennesker et sted å være der de ikke lenger har vært en fare for sine omgivelse, roet ned farlig adferd med medisiner og faktisk også gitt slike som først og fremst hadde behov for nettopp det noen å snakke med om sine problemer.

Likevel er det fremdeles i de fleste sammenhenger en temmelig farlig risikosport – for ethvert individ som på noen måte står i politisk eller annen ideologisk opposisjon til det samfunnet det lever i – å legge sin skjebne og sin framtid i hendene på psykiatrien.

Psykiatrien er psykologiens «forlengede arm» i den forstand at den tar dens teorier med seg inn i biologi og sosiologi, og bruker den i variabel grad og «etter beste evne» både til å forstå og dessverre temmelig ofte misforstå menneskene den skal hjelpe.

I sin aller verste form tok den elektrosjokk og til og med kirurgi til hjelp for å «skjære vekk» uønsket adferd ved å rote i folks hjerner … sjølsagt med ganske dramatisk virkning.

Citizens Commission of Human Rights (CCHR) har dokumentert utallige overgrep av mer eller mindre brutal art mot mennesker i psykiatriske institusjoner, både med kjemiske og kirurgiske midler.

En kan enkelt si det slik at psykologi og psykiatri aldri kan bli eksakte vitenskaper, og at særlig når politikk og psykiatri blandes, så er det en uhyre farlig sosial «molotovcocktail», som frister meg til å omskrive Tormod Kolbrunarskald sine ord4 til kongen, «Drep meg herre, men ikke med graut» slik:

– Drep meg, doktor, men ikke med psykofarmaka!

Hvor grensa går mellom psykiatri og politikk kan det jo noen ganger være et problem å se, men å hevde at politiske eller ideologiske handlinger kommer fra en eller annen form for galskap heller enn fra politikk og ideologi er å begi seg inn på en vei som mest av alt likner på en linedansers snor, men uten en linedansers ferdigheter!

Hvis det er noe som virkelig har manglet i rettssaka mot Behring Breivik, så er det ideologisk kunnskap, eller kanskje heller vilje og evne til å forstå og vurdere den ideologiske sammenhengen mellom hans ideologiske tanke og handling.

Da jeg skrev romanen Ansiktet mot sola gruet jeg meg til det jeg visste at jeg ville bli nødt til å gjøre: Lese meg inn i et politisk, ideologisk og historisk landskap der jeg riktignok ikke var helt fremmed, men jeg hadde i alle fall aldri tidligere på noen som helst måte forsøkt ideologisk og litterært å gå i fascistiske eller nazistiske sko!

Det ble omtrent akkurat så vanskelig som jeg hadde trodd, og mange av de bøkene jeg leste var slike som jeg vel aldri hadde tenkt at jeg skulle gi meg i kast med.

To ting skjedde. Det ene var det jeg hadde håpet på: at jeg kunne få de historisk-ideologiske opplysningene som skulle sette meg i stand til å skrive boka. Det andre var langt mer skremmende: jeg begynte virkelig å forstå min egen hovedperson, NS-ungdommen!

I ettertid var det en anmelder som skrev at jeg kanskje hadde trengt en skikkeligere nazist enn min Eirik Svarthammer for å illustrere denne ideologien, og det er utvilsomt en legitim innvending. Men det er også å forlange at jeg skulle ha gjort ham usympatisk, ei innvending som aldri kom verken mot anarkisten Rosa Måholm i Natt uten navn eller kommunisten Ellen Kamsvåg i I flaggets fold!

Altså – i ly av sin ideologi er fascister og nazister pr. definisjon onde. Men igjen: i deres egne øyne er det tvert om. Det er deres motstandere som er det.

Politiske og for den saks skyld psykologiske og sosiale sannheter handler så godt som alltid i utgangspunktet om historiske og ideologiske begivenheters utfall.

For å si det brutalt – hvem ville ha vært helter og hvem ville ha vært skurker dersom aksemaktene hadde seiret i den annen verdenskrig? Svaret gir seg naturligvis sjøl …

Historia er sjølsagt i all hovedsak de seirendes historie! Men jeg tror, og må tro på, at menneskeheten i all hovedsak må kunne både mene og tro at de som seiret i den annen verdenskrig var de som bare måtte seire for at menneskeheten skulle kunne famle seg videre fram mot ei levelig framtid, i stedet for å gå inn i barbariet.

I mai 1945 feiret verden seieren over nazisme og fascisme, etter at sovjetiske soldater hadde erobret Berlin og Hitler hadde begått sjølmord i sin bunker.

Det skulle og burde ha vært slutten for nazisme og fascisme. Men det ble altså ikke slik. For å vri litt på orda i en kjent sang: It’s dead, but it won’t lie down!

Fotnoter:

Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU. Virksom på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. | ↩
Sovjet, England, Frankrike, USA? | ↩
Jeg reagerer rent personlig på bruken av ordet «radikal» om en person jeg tvert om ser på som djupt reaksjonær. | ↩
Alternativt skal disse orda ha blitt uttalt av skalden Snegle-Halle. | ↩