Smølaminner – ei personlig beretning

Jeg var bare fem år da familien min flyttet fra Råket på Smøla.

Ett av de få levende minnene jeg har fra den gang, er at det siste året jeg bodde der hadde min far sammen med noen andre i familien startet en trevarefabrikk i ei løe på Råket, der de hovedsakelig laget river, skaft til river og ljåer, og ellers omtrent alt hva folk ønsket at de skulle lage.

Til jul laget de julegaver for barn, blant annet tretog med hjul, og det ble min favorittleke. Det er også den første leka jeg hadde som jeg virkelig minnes!

Det var jo før det kom elektrisk strøm til øya, og i løa der de hadde konstruert fabrikken ble sager og maskiner drevet av en båtmotor og med et sinnrikt system av reimer som gikk fra den til de forskjellige sagene og maskinene.

Fabrikken sto på Staurhaugen, like ved det vesle hvite huset der jeg ble født. Men jeg bodde ikke der da, vi var allerede flyttet til et hus som sto like ovenfor ungdomshuset på Råket, og som ble kalt for «Hagan».

Det jeg sjølsagt ikke kan minnes er de svært dramatiske omstendighetene rundt min egen fødsel, men de er jeg til gjengjeld blitt grundig informert om av familien …

Jeg ble født lille julaften, og var nær på å ikke engang få med meg ei eneste jul … Jeg kom nemlig alt for tidlig til verden, og kan, etter hva det sies, takke ei dyktig og erfaren jordmor for livet.

Flere ganger senere har jeg både sagt og skrevet som et råd til vordende mødre at de skal overlate sånne ting som å «vaske ned huset til jul», som det heter, til andre og absolutt ikke finne på å gjøre det sjøl!

Jeg var fem år da jeg flyttet fra Smøla, og omstendighetene rundt det var slett ikke bare hyggelige. Og da snakker jeg ikke bare om turen med dampbåten, da det røk opp til et voldsomt uvær og vi ble temmelig sjøsjuke både jeg, min søster og min mormor.

Opptakten til det hele hadde nemlig med politikk å gjøre, og med kald krig, og en far som i likhet med mange andre nordmenn hadde blitt kommunist under krigen og fikk betale temmelig dyrt for det etterpå.

Forfølgelsene av kommunistene begynte, og han mistet jobben han hadde på Smøla og ble tvunget til å flytte til byen. Et kapittel i norsk historie som ødela mange liv og splittet mange familier, men slik gikk det heldigvis ikke for oss!

Alt det er nå heldigvis blitt til snøen som falt for lenge, lenge siden, og kanskje har alle disse hendelsene bidradd til at jeg alltid har hevdet og fortsatt mener at det er tilfeldighetene som styrer livet vårt i mye større grad enn vi kanskje både tror og håper.

Tilværelsen som innflyttere til Kristiansund like etter krigen var slett ikke noen rosedans, men et stort lyspunkt for meg skulle nettopp bli lange sommerferier på Smøla der jeg bodde vekselvis hos min tante og hos min farmor, eller «Besta Smøla», som min søster og jeg gjerne kalte henne.

Mine nærmeste venner der var søskenbarna mine, og ett av disse søskenbarna var Åge Olsen, senere journalist og politisk redaktør i Tidens Krav.

Han skulle utenom det å stadig være en god venn også i 1968 bli den som på oppdrag fra Audun Thorsen kom til å skrive en laaang biografisk artikkel om meg i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur. (Lunde Forlag, 1968.)

For sjøl om jeg hovedsakelig har skrevet bøker for voksne, så er det ganske mange mennesker som antakelig ennå husker meg aller best for bøker som bl.a. Tyrannosaurus Rex, Tova, Katteliv og Reisen til Jorda. Bøker som de leste under oppveksten!

Åge har også nektet å la meg glemme at i ei tid da hørespill i radioen var uhyre populært, så besto det vi kanskje kan kalle mine aller første, spede litterære forsøk i å improvisere et slags «hørespill» for søskenbarna på Smøla, komplett med «muntlige» lydeffekter!

Handlinga? Jo, den ble til underveis, naturligvis inspirert av «Godaften, mitt navn er Cox», «Mord for åpen mikrofon», «Paul Temple», og så videre.

Da disse hørespillene ble sendt i radioen var det så godt som folketomt på veier og gater i Norge!

Tida da jeg også flyttet fra Kristiansund og bodde noen år på Sunndalsøra gjorde at Smøla kom lenger unna, og kontakten med familien der ble da mer sporadisk.

I 1963 ble jeg gift med gruvearbeiderdatter Gerd Rausandhaug fra Rausand, og vi bodde også der ei stund, før vi flyttet til Kristiansund der vi har bodd siden.

Etterhvert skjedde det også ting som brakte oss nærmere Smøla igjen, for ei stund.

Vi overtok det gamle huset etter mine besteforeldre «borti Landet» på Smøla fra omtrent 1970 og utover, og det kunne faktisk ha blitt vårt annet hjem, i alle fall i feriene og ellers også når anledninga kunne by seg.

I et par års tid eller mer så det ut som alt skulle gå etter planen og vi arbeidet sammen hardt og målbevisst med å pusse opp huset etter beste evne.

Huset på Smøla, rundt 1978. I døråpningen ser vi Ingar og yngste datter, Toini. (Foto: © Ingar Knudtsen, 2012.)

Det jeg i alle fall kan si om dette, er at både Gerd og jeg ikke bare lærte temmelig mye av jobbinga der, men vi fikk dessverre også lære ei annen veldig viktig lekse av det hele:

Det å stole på muntlige avtaler og at «blod er tjukkere enn vann», se det er farlig det, uansett hvor mye min far hevdet at «et ord er et ord, og en bror er en bror» og at noe skriftlig derfor var unødvendig!

Min far døde i 1979 og ligger etter eget ønske begravd på Smøla. Ikke før var han kommet i jorda, så kom det beskjed fra min onkel om at vi ikke lenger var ønsket i det gamle huset som vi hadde jobbet så hardt med å gjøre beboelig.

Det var ærlig talt ingen stor overraskelse for meg i det, men kanskje litt forundring over at min far virkelig ikke på noen som helst måte hadde forutsett at noe slikt kunne hende og sikret oss bedre ved å ordne med en formell skriftlig overdragelse … Det kjentes jo ganske bittert å samle sammen tingene våre og forlate det huset som vi nå så sterkt følte virkelig var blitt “vårt”.

Dermed ble dessverre altså viktige bånd til Smøla temmelig brutalt kuttet. Nå er alt som er tilbake av de aller nærmeste familiebånd de som finnes på gravstedene … Der ligger mine besteforeldre, min bror Knut Edgar og min far Ingar – som altså hadde samme navn som meg.

Akkurat det gir meg forresten sant å si en litt merkelig følelse når jeg står der og ser på gravsteinen hans, men vi var likevel vant til dette begge to mens han levde.

Til slutt begynte vi å bruke «senior» og «junior» i litt mer offisielle sammenhenger, slik at på mine første bøker heter jeg «Ingar Knudtsen, Jr.» – Akkurat det kjentes likevel egentlig ganske kunstig og sært siden vi aldri brukte det ellers, men det var i alle fall litt bedre enn om en av oss skulle bruke mellomnavnene våre, noe som jo ingen av oss var særlig begeistret for!

For meg er det blitt slik at når jeg hører noen bruke mellomnavnet mitt så må det ganske sikkert være noen som har kjent meg kun når jeg var barn eller i alle fall for lenge siden, og som kanskje aldri har lest verken bøkene, artiklene mine eller vært inne på mitt nettsted.

Ganske vemodig i forhold til alt det som skjedde etterpå er det jo også nå å observere at det gamle huset vi sleit med å pusse opp dessverre befinner seg i et slags forstadium til å bli bare en ruinhaug.

Så akkurat i den sammenhengen blir det altså litt triste «Smølaminner» tilbake!

Men i den andre enden var barndommens og ungdommens Smølaferier ei veldig god tid, med fine opplevelser. Både barndommen sammen med mine søskenbarn og venner der og ungdommens tid med musikk og naturligvis forelskelser.

Så la meg nå bare skru det hele litt tilbake igjen et øyeblikk:

Rundt 1960 var min far såkalt reisesekretær i Trøndelag Vanførelag, og han spurte meg da om jeg ville ta med meg gitaren og være «trekkplaster» på foredragsturneene hans, som han nå syntes begynte å bli både dårlig besøkt og stort sett også bare besøkt av eldre mennesker.

Dette «fenomenet» startet riktignok ikke på Smøla, men i mine daværende hjemtrakter som var Sunndalen og bygdene rundt. Men deretter ble det nesten fast rutine at gitaren og jeg ble med på film- og foredragsturneene hans.

Morsomt nok ble det etter hvert altså en «runde» rundt Smøla også, med besøk på hvert eneste forsamlingshus. Og til tross for påstanden om at ingen blir godt mottatt i sin egen hjembygd eller -by, så gikk det overraskende bra – til og med i ungdomshuset på Råket!

Deretter har Smølaturene blitt mye sjeldnere, og årsakene til at jeg reiste dit har dessverre helst vært begravelser … Men i 2003 ble rockemusicalen «Hvordan døde Tom Philips?», der jeg skrev teksten og min datter Toini musikken, satt opp på Vestsmøla samfunnshus, med ungdommer fra Smøla, Aure og Tustna i hovedrollene. Det ble ei ganske så flott forestilling, et fint «comeback», og varmet virkelig ei forfattersjel!

Jeg har heldigvis også i noen sammenhenger fått anledning til å besøke mine slektninger på Råket, som for eksempel Kjell Egil Fredly, som også er ei i høyeste grad skrivende sjel, ikke minst som dyktig bygdabokforfatter!

Hvilket får meg til å tenke at kanskje er det når alt kommer til alt noe i mytene om at visse talenter og ferdigheter kan være arvelige?

Det har blitt noen få andre «vanlige» turer også, blant annet til Veidholmen, men nå er det dessverre ei god stund siden jeg var der, og der skulle jeg vel egentlig gjerne ha vært.

Men nå går altså helgeturene helst innover langs fjorden, mot Rausand der vårt nåværende fritidshus ligger. Vi har nemlig overtatt det gamle huset etter Gerds foreldre der.

Det lå jo slett ikke i kortene at det skulle gå slik, men sånn ble det altså. Det både skulle og kunne jo like godt ha blitt Smøla …

Men for all del – Smøla er jo der, alltid klar til å både dra til og til å hentes fram fra minnenes album der det finnes Smølaminner fra både barndom, ungdom og voksen alder!

Og en ting til slutt:

Når jeg nå leser at Wikipedia – ved at jeg er født der – regner meg som en av flere «kjente smølværinger», så ser jeg jo naturligvis på det som en ære.

Smøla er jo mitt fødested, og min og min fars families røtter ligger der. For alltid.