Framtida
- den som kom og den som ikke kom
Det finnes de som kan lære av historia, og de som aldri lærer. Over havet, der borte i vest finnes verdens mektigste nasjon, Amerikas Forente Stater, USA. En nasjon som har gitt verden mye og hatt stor innflytelse på grunn av makt, rikdom, teknologi og kultur.
Samtidig er dette en nasjon som i egne øyne er verdens navle, dens midtpunkt, både politisk, kulturelt, økonomisk og militært.
Nesten alt amerikanske politikere og ledere har målt og veid i internasjonal politikk hatt den egne nasjonen som verdensnorm. Det vil si at jo mer likt et land har vært USA, dess mer “normalt” har det vært i amerikanernes øyne. Slik har også definisjonen av “frihet” dermed blitt veldig, veldig smal. Særlig når det gjelder politikk og ideologi.
Det store unntaket har vært religion. USA er nemlig et land der man har et temmelig spesielt forhold til religioner. Mange av dem som skapte USA som stat og nasjon var nemlig flyktninger fra religionsforfølgelse i eget land. Uansett hva slags skrullinger som kom til Nord-Amerika under påskudd av at de ble religiøst forfulgt der de kom fra var de velkomne… og mange greide da også å etablere seg med kirker og bedehus både her og der.
I noen tilfeller oppsto det til og med religioner som greide å få så mye makt at de ble sterke politiske maktfaktorer. Mest kjent er sannsynligvis Mormonerkirken, eller “Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige”. Som i staten Utah er en så sterk ideologisk maktfaktor at man med en viss rett virkelig kan snakke om denne staten i USA som underlagt et religiøst diktatur.
Jeg hadde i sin tid en personlig venn som hadde bodd i dette religionshelvete, og noen av historiene han fortalte var slik at man virkelig kunne lure på hva i alle dager amerikanere egentlig mener med “trosfrihet” – det er i alle fall slett ikke frihet fra tro!
Men alt dette gir også en viss innsikt i hvorfor amerikanske politikere, mediamennesker og “folk flest” har så store problemer med å forstå religiøs undertrykkelse. Hadde f.eks. islam kun vært en “gudløs” politisk filosofi ville ganske sikkert til og med de greid å se hvor undertrykkende og barbarisk denne religionen er. Mot “hedninger” og ateister først og fremst, men også mot tilhengere av andre religioner; jødedom, kristendom, buddhister, mormonere, og så videre. Dessuten – og verst av alt slik jeg ser det – har islam ideologisk sett delt menneskeheten i to helt adskilte leirer også her på Jorda. Der én del hersker og den andre kun skal adlyde. Der den ene har frihet og den andre kun ufrihet. Der den ene eier sitt ansikt og sin kropp, der den andres ansikt og kropp derimot er en annens eiendom.
Jeg sikter naturligvis til islams brutale kjønnssegregering. Som har sin rot i Koranforfatterens graskap og trang til å eie og bruke mest mulig kvinnekjønn bokstavelig talt med hud og hår.
En ideologi og en brutal undertrykking som altså amerikanske politikere og mange andre også i større eller mindre grad godtar og ser gjennom fingrene med hos sine allierte i arabiske land fordi den er religiøst begrunnet! Amerikas beste allierte i dette området er jo det politisk tilbakestående og primitive landet Saudi-Arabia. Rikt på olje og dermed på penger, men lutfattig på menneskelige rettigheter.
Men hvor er DA de amerikanske brølapene som gryntet og ulte som verst om Sovjetunionens diktatoriske “onde imperium”, der jo i det minste likestilling mellom kjønnene var kommet et godt stykke på vei, og på mange områder mye lenger enn i USA? Ikke minst på grunn av en statsbærende ideologi som gav kvinnene et godt våpen å bruke både mot seiglivete vaner og skikker og mot det politiske gubbokratiet.
Vel, Amerika vant jo den kalde krigen. Så da har vel verden blitt et mye bedre sted å leve i både menneskelig og ideologisk? Hm.
Riktignok behøver jo verken politikere, konger eller kapitalister lenger å bry seg noe særlig om en rød opposisjon som ikke liker dem og vil ta fra dem makta deres. Enten den makta har basis i gull, dollar eller statsmakt - og her i Norge flyter vi jo uansett foreløpig bedagelig rike avgårde nær verdens topp på vår strøm av olje…
Men! Det kommer jo dager etter dette, og jeg har jo til og med barnebarn som antakelig med tid og stunder vil føre slekta enda videre.
Jeg kan godt prøve å lukke øynene, og tenke at verken “verden” eller framtida angår meg det aller minste, for jeg skal helt sikkert ikke leve så veldig mange år til.
Men da er det vel også rett og slett den gamle science-fiction forfatteren i meg som ikke helt kan slutte å tenke på det som kan skje i den tida som venter der framme. Enten det er ti år, tretti år eller hundre og mer! Og på hvilke liv mine etterkommere skal få i den framtida som skal komme.
George Orwells dystopiske roman “1984” slo jo ikke til, Aldous Huxleys i “Vidunderlige nye verden” heller ikke i noen særlig grad.
Så hva med mine, Øyvind Myhres eller Tor Åge Bringsværds fra det gode gamle syttitall? Neei… heller ikke de.
At kapitalismen på denne måten skulle seire på alle fronter – og til og med kunne kombineres med marxistisk og maoistisk ideologi til å gjøre Kina til verdens dyktigste kremmernasjon – se det var altså ganske utenkelig for omkring femti år siden.
Vi, og jeg kanskje mest av alle norske sf-forfattere på den tida, hadde jo dessuten våre øyne først og fremst rettet mot himmelen. Mot stjernene, eller rettere sagt enda mer mot planetene.
Framtida skulle handle mye om å erobre verdensrommet. Aller først Månen. Som skulle bli et springbrett til kolonisering av Mars og senere Jupiters og Saturns måner. Deretter det store spranget mot stjernene. Proxima Centauri, Barnards stjerne, Wolf 359, Sirius…
Men slik ble det ikke, og jeg har ingen som helst tro på det lenger. Menneskeheten er blitt såre fornøyd med fantasireisene de kan foreta via sine datamaskiner, der de kan reise så langt de vil uten å bekymre seg om avstanden – den er nemlig aldri større enn til datamusa, nettet og hvilket program man kan greie å laste ned og som virtuelt realiserer den romreisen man eventuelt måtte ønske seg. Om ønskelig komplett med aliens – som antakelig neppe finnes verken på Mars, Venus eller noen av planetene som kretser omkring andre stjerner enn sola.
For noen år siden leste jeg om en predikant som mente at det slett ikke var meningen at menneskene skulle reise ut i rommet i levende live, det var Himmelen, Guds domene, og dit skulle jo våre frelste sjeler komme, ikke våre kropper… Så ifølge noen overtroiske sjeler eksisterer det altså tross alt et visst håp om å utforske rommet. Om enn ikke på den måten som sånne som jeg skrev om det i bøker utgitt for lenge, lenge siden.