Ideologiske fiender
Jeg hørte noe som vel må kalles et tordenskrall av et hjertesukk for en tid tilbake. En høyreorientert person som lengtet tilbake til den tiden da rasjonelle og forståelige ideologier som kommunismen, etc. var det som duellerte med hans politikk om menneskenes hoder og hjerter.
Og enda mer forunderlig – jeg både forsto ham og var enig. Kun de aller mest fanatiske, irrasjonelle og uforsonlige på alle sider i det som skjedde politisk på seksti- og syttitallet vil vel kunne påstå det motsatte.
Jeg vil gå så langt for min egen del som til å si at sjøl fascismen, i det minste på flere områder utenom rasismen, sett fra min frihetlige ideologiske utkikkspost hadde noen politiske og ideologiske vinklinger som man kunne diskutere og se begrunnelser for uansett om man var totalt uenige i dem.
Det som skjer nå kjennes dermed til tider som et temmelig uforståelig politisk og ideologisk mareritt, som man forventer at man brått skal våkne av og trekke et lettelsens sukk ved at var bare en drøm.
Men “vadde så lekt” som min bestemor Ane ville ha sagt med ettertrykk på sin Straumsnesdialekt. Det er den rene skjære virkelighet at vi nå i toleransens misbrukte navn slåss med silkehansker mot jernnever i en kamp mot religiøs politisk fanatisme som ikke bare truer frihet, likestilling mellom kjønnene, sekulær vitenskapelig verdensforståelse og hele det vestlige moderne toleransebegrepet. Som innbefatter også den gjensidige respekt og forståelse som dette begrepet bygger på, og som gjør at jeg for eksempel kan sitte til bords sammen med mennesker som folder hendene og lukker øynene i bønn foran måltidet uten å egentlig måtte bry meg med det.
Religion er rett og slett en privatsak! Slik også min filosofi og mitt livssyn er det for meg.
Det er altså noe vi skal respektere og ikke plage hverandre med – sjøl om jeg naturligvis også har møtt enkelte norske “normalkristne”, forkynnere og misjonærer, som mer enn gjerne prøver seg.
De troende som går så langt og lenger enn det er gjerne sekttullinger av diverse slag, men jeg har til og med særlig “i gamle dager” hatt amerikanske mormonere på døra som jeg har invitert inn til en prat. Overrasket dem med å ha lest boka deres og kanskje (antakelig?) sjokkert dem med å si ekle ting både om den og religionens skrullete grunnlegger – på en relativt høflig og sivilisert måte, naturligvis! Hadde jeg bodd i mormonerstaten Utah ville jeg antakelig verken ha vært særlig sivilisert i min argumentasjon, eller blitt behandlet høflig av misjonærene. Men jeg kan bare ikke kjenne meg truet av sånne dresskledde norskknotende unge menn her i mitt eget sekulære og stort sett ganske frie land Norge. Det mener jeg at jeg derimot har lov til å være av islamister.
En av røttene til våre nåværende problemer med dem i Europa er så godt som ene og alene USAs skyld.
Den europeiske ideologiske og politiske tankeverden hadde en eneste virkelig gangbar politisk og ideologisk eksportartikkel til landene i Midtøsten, nemlig kommunismen og sosialismen. For å stoppe den var amerikanerne, med de fleste europeiske politikere som stupid haleheng, fullt ut villige til å alliere seg med hva som helst og hvem som helst. Inklusive alt fra den oljeglatte saudiske polyppen til islamistiske frontkjempere i Afghanistan. Disse siste, godt smurt av oljepenger, amerikanske og vesteuropeiske våpen og propaganda ble ikke overraskende en uovervinnelig kombinasjon.
Man høster hva man sår, og likt kong Kadmos i gresk mytologi kan man ikke så dragetenner og høste fanatiske krigere uten et resultat som disse nye “Kadmoser” ganske sikkert slett ikke hadde forventet seg: Nemlig at de man bevæpnet og lærte opp til å jakte på kommunister og andre hedninger og ateister i Afghanistan og tilliggende herligheter i neste omgang skulle vende seg imot sine (mer eller mindre) kristne velgjørere, og bokstavelig talt gjøre det klinkende klart at for en islamist er og blir en vantro en vantro, og den eneste virkelig gode sådanne er enten en konvertert en eller en død en.
Du er likevel ikke særlig bekymret, sier du? Det bør du være dersom du verdsetter sånne ting som frihet, likhet og framsteg. Enn så lenge er det for eksempel bare stort sett ansvarlige land som har atomvåpen, men hva når…? Framtida ligger ennå i det ukjente, og blir til fra dag til dag, natt til natt, og jeg for min del håper sterkt men tviler.
På åttitallet husker jeg det ble sagt av en eller annen at verden bare hadde hatt tre hele dager uten krig siden slutten på den annen verdenskrig. Hva det tallet er nå vet jeg ikke. Kanskje finnes det et svar på det ett eller annet sted – men jeg tror uansett jeg ikke vil bli det minste overrasket dersom noen fant ut at det fremdeles ikke oversteg antallet fingre på bare en hånd.